hits




Empatiske bursdagsgjester og samvittighetsfulle (av)visninger

Advarsel: Hvis du er litt under gjennomsnittet sosialt intelligent, ikke rukket turen til tannlegen etter du falt og slo ut en tann, har talefeil, på grunn av tanna eller noe annet, innimellom glemmer deodorant, har vært uheldig med et par bursdagsgaver eller har en nabo som har en tante i én eller flere av disse leie situasjonene - ikke les videre. Om du likevel gjør det, kan du risikere å bli krenket på tanta til naboen sine vegne. Vi lever tross alt i 2018, og folk blir krenket på daglig basis. Denne bloggen er ikke hovedsakelig opprettet for krenk. Du leser og krenkes altså på eget ansvar.

Er det én ting jeg har blitt rikelig forsynt med her i verden, så er det empati. Uten at jeg vet hvor tydelig dette egentlig er for andre har empatien vært med meg i store doser så lenge jeg kan huske. I løpet av de første årene på barneskolen var det vanlig å be alle jentene i klassen i bursdag, og foreldrene til hver av gjestene tok selvfølgelig ansvaret for innkjøp av gaver som poden skulle ha med seg. Mamma tok slikt ansvar i vår familie, både fordi hun var aktiv husmor på den tiden, og fordi pappa før GPS-ens tid antakeligvis ikke visste hvor butikkene lå. Altså, han har god stedsans, men særs laber butikkinteresse.

Når det endelig var tid for bursdagsselskap, hadde de andre barna med seg glitterblyanter, hoppestrikk og tegneblokker, og disse gavene slo veldig godt an hos det aktuelle bursdagsbarnet. Mamma hadde tatt en litt annen approach: Hun hadde kjøpt truser.

Jeg hadde pliktoppfyllende og litt slukøret transportert trusene, pent innpakket, med meg i selskapet og stod bekymret og så på mens de ble pakket opp. "Æsj, truser!" utbrøt bursdagsbarnet og lo med en grimase. De andre lo hjertelig med og lurte nok på hvilken weirdo som hadde tenkt at truser var en super gaveidé for åtteåringer. De mest sentrale av mine innvoller brant, klumpen i halsen ble litt for stor og tårene diskret blunket vekk. Ikke fordi jeg sank i sosial rang og de andre syntes jeg var rar, sånn var det uansett og det tok jeg med knusende ro. Men bare tenk så lei seg mamma hadde vært om hun hadde hørt noen si æsj til de trusene hun hadde lagt sjela si i å kjøpe? Den sorgen orket jeg bare ikke å se mamma bære. Derfor smilte jeg tappert og svarte "Ja" da mamma spurte om bursdagsbarnet ble glad for gaven. I ettertid ser jeg at min løgnaktige bekreftelse antakelig var en betydelig bidragsyter til at mamma fortsatte denne gavesuksessen. Jeg tror aldri jeg har fortalt mamma sannheten om gavereaksjonene, men jeg tipper jo nå at hun hadde taklet det fint. Ikke tror jeg lenger at hun egentlig hadde lagt sjela si så voldsomt i de bursdagsgavene heller, så fallhøyden var antakeligvis ikke like enorm som jeg på den tiden fryktet, uansett.

Også i voksen alder har jeg slitt litt med dette. Altså ikke bursdagsgaver. Nå kjøper jeg mine egne, og har liksom aldri tenkt "Nei, skal jeg rett og slett klinke til og gå for truser denne gangen?" Men jeg sliter alvorlig med å såre folk som aldri har gjort meg noe vondt fordi jeg innbiller meg at de er skjøre som eggeskall allerede. Disse tankene har innebåret at turer på byen sjelden har vært gøy for meg, for jeg klarer jo ikke å avvise folk som ikke merker at jeg unngår øyekontakt i utgangspunktet. Man lærer i hele oppveksten å skulle behandle andre høflig og hyggelig, inkludere dem som er alene og så videre. Så hvordan klarer alle andre å legge dette fra seg i utvalgte anledninger sånn det passer dem?

Det har nesten virket på meg, og jeg kan helt klart være et unntak, da jeg tilsynelatende er en raringmagnet av de helt sjeldne uansett, men det har altså virket på meg som at sosial intelligens (y) er direkte proporsjonal med mengde tid (x) som går fra jeg entrer et lokale til noen forsøker å sjekke meg opp. Er menneskene i lokalet helt normale rekker det ikke å skje før lokalet tømmes for kvelden, men mangler noen en fortann, har glemt deodoranten hjemme hos foreldrene og uttaler R som G, ja da er det akkurat som om jeg lyser opp som en himmelsk hærskare foran dem og de tenker "Hun dæg ség ut som en som har gitt folk tguseg i bushdagsgave i barndommen". Og der oppstår jo problemet, for det har de jo helt rett i, og jeg har ikke hjerte til å lyve om de trusene. Hvor lenge snakker man med noen før man høflig kan trekke seg unna? Hvor lenge bør man danse med noen når man ikke vil? Hvor tidlig må frieriet komme for at det skal være lov å si nei uten å få dårlig samvittighet? Nei, jeg har ikke giddet så mange turer på byen. Godt jeg har verdens fineste kjæreste nå.
Flaut eller ikke?
Hva som gjør noen flau vil naturlig nok variere avhengig av hvem du spør. Men jeg er ganske sikker på at mitt eget mønster er litt utenfor normalen og tenkte derfor å ta noen eksempler her for å illustrere det.


FLAUT:

1. Jeg syns forkortede ord som slutter på "is" er flaut. Jeg aner virkelig ikke hvorfor. Tennis er ikke forkortet og dermed ikke flaut, men "veggis" og "baris" er helt grusomme. En stund hadde jeg også litt problemer med "kompis", men det har bedret seg. Jeg forstår ikke hva det er som gjør at disse ordene er så vonde, men jeg klarer altså ikke bruke dem uten å bli flau.

2. Kallenavn er også flaut. Det er for så vidt greit når andre bruker kallenavn på meg, og dem jeg har hatt fra jeg var liten syns jeg bare er koselige. Men jeg blir veldig ukomfortabel av å måtte kalle andre for noe de ikke heter. Problemet kommer jo når noen med et vanlig navn av absolutt alle andre blir tiltalt med et merkelig kallenavn sånn at jeg skiller meg veldig ut ved å bruke det vanlige navnet. Jeg vil jo ikke høres ut som den strenge moren deres heller. På Jodel var det en gang noen som ba om tips til "supersøte kallenavn" hun kunne bruke på den nye kjæresten sin. "Herregud", tenkte jeg, "det er en grunn til at folk har navn". Så så hyggelig og samfunnsmessig innretningsvillig er jeg, da.

3. Min flauhet strekker seg videre utover i ordriket, for mitt siste punkt på denne listen tar for seg det ekleste, mest irriterende og kvalmeste ordet jeg kjenner: "typen" *grøss* Jeg ble for øvrig på et tidspunkt bedt av en jeg på den tiden i teorien kunne kalt "typen" om å aldri mer si ordet "anuspensel". Jeg hadde så klart ikke kalt ham "anuspensel" (ref. punktet om kallenavn), men hadde snakket ufortrødent og filterløst om min daværende jobb, som var ganske anuspenselrelatert. Jeg lovet å aldri si det foran ham igjen og har holdt løftet mitt. Likevel, hadde jeg stått overfor et noe urealistisk dilemma på den tiden, hadde jeg kalt ham "anuspensel" fremfor "typen". He dodged a bullet, det innser jeg.


IKKE FLAUT

1. Året før jeg skulle begynne på ungdomsskolen hadde jeg og en venninne lyst til å ta oss en skitur. Mest sannsynlig var det min idé at vi skulle ta denne turen på miniski. Ikke én miniski hver slik de kule kidsa ville gjort, men to miniski hver og vanlige langrennsstaver. Nederst i veien møtte vi en gutt i klassen som var en del kulere enn oss. Han lo vennlig og utbrøt "Jeg kunne forventet dette av deg, Cathrine". Han snudde seg lattermildt mot venninnen min og fortsatte: "...men virkelig ikke av deg, Synnøve". Jeg var nok, ikke helt overraskende, den minst kule av alle man kunne sammenlikne meg med. Det var helt greit for meg.

2. Mange syns det er flaut å falle eller fysisk dumme seg ut offentlig. Der er derimot jeg ganske avslappet. En gang i fjor da jeg skulle gå fra t-banestasjonen i nærheten av noen venner og ned til deres leilighet, var det veldig glatt under nyfalt snø. Dette resulterte i at jeg, som overhodet ikke hadde senket farten, skled og falt rett på ryggen. Det gikk så klart noen rett bak meg som lurte på om det gikk bra. Det gjorde det jo, så jeg reiste meg udramatisk og gikk videre. Jeg hadde vel uten å underdrive tatt ca. to skritt til da nøyaktig det samme skjedde igjen. "Dette blir jo bare for komisk", tenkte jeg, og gledet meg litt til å fortelle vennene mine om det. Det store, mørke blåmerket jeg kjente vokse frem på rumpa var det eneste som plaget meg. Min sjokkerte og sikkert litt, i alle fall på mine vegne, flaue tilskuer spurte ikke hvordan det gikk denne gangen, men det var jo tydelig at jeg i alle fall hadde overlevd.

3. En morgen for noen få dager siden var jeg på vei til Majorstuen og hadde litt dårlig tid til en avtale. Ikke dårligere enn at jeg kom til å rekke avtalen fint, men jeg hadde ikke beregnet tid til en, for mange, altfor velkjent ekstratur innom Borgen stasjon. Derfor var det viktig at jeg kom meg av på Majorstuen. På vei av var det noen som prikket meg på skulderen og pekte bort på en refleks som lå på gulvet ved setet der jeg hadde sittet. Ganske riktig, den var min. Et lite nanosekund vurderte jeg om jeg skulle forlate refleksen, siden jeg var redd for å måtte være med videre til neste stasjon, men jeg bestemte meg for å hente den.

Hjernen jobbet på autopilot fra dette øyeblikket, og antakeligvis for å spare mest mulig tid, snudde jeg meg før jeg hadde reist meg ordentlig opp, og løp krumrygget som en sint okse mot utgangen. Jeg har tross alt en lang rygg å rette opp, ikke sant - man sparer tid der man kan. Jeg kom ikke så veldig langt før det sa pang og jeg innså at jeg hadde krasjet med pannen først rett inn i den stolpen i midtgangen som folk vanligvis holder seg fast i. I ettertid har jeg sett at denne stolpen absolutt ikke var plassert på min vei ut av vognen dersom jeg hadde løpt i en rett linje, som jo strengt tatt er den smarteste veien å velge når tiden er knapp.

Jeg kunne nå sagt at jeg kom meg ut rett før dørene ble lukket, men det ville vært løgn, for dørene var åpne i sikkert 20 sekunder etter at jeg hadde gått av. Jeg hadde altså hatt tid til å rette den lange ryggen min helt opp for så å speide rolig etter utgangen og beregne korteste vei før jeg spaserte rolig ut med refleksen i hånden uten å krasje i en eneste stolpe. Isteden satt et overrasket publikum tilbake, mens jeg, etter å ha skjent kraftig og krasjet inn i stolpen, tumlet av med en voksende kul i panna. Dagen kunne bare gå oppover fra da av. Men flaut? Merkelig nok ikke.



Not all heroes wear capes

Alle som har vært innom denne bloggen de få gangene det har vært aktivitet her er klar over at jeg ikke er noe toppbloggermateriale. Men det å ikke være toppblogger betyr ikke at man aldri får stygge kommentarer - det betyr bare at man ikke har fans... I tillegg må jeg jo jobbe ved siden av de to innleggene jeg publiserer årlig, og hadde dere bare visst hvor mye arbeid som ligger bak disse, så ville dere ikke skjønt hvor i alle dager jeg finner tid til å gå på jobb. 

Fordi jeg skriver så lite, forventer jeg ikke at det skal komme kommentarer, men i dag kom jeg på at det kanskje var på tide å sjekke. Jeg logget inn og så at der var det kommet to stykker. "Neimen, så hyggelig", tenkte jeg, litt for fort. Den ene var fra en som bannlyste meg fra Marokko pga. min negativt vinklede tekst fra da vi var på ferie der i 2012. Jeg skjønner at han tok det som en fornærmelse og beklaget til ham, men jeg må si jeg faktisk husker ferien som veldig fin og anbefaler å besøke landet. Bare ikke forvent at jeg skal bli med, fordi det besøksforbudet jeg fikk som kommentar, etter jeg ble kalt "kahba", men før han avsluttet med "ditt dritt", det velger jeg rett og slett å respektere. Kahba (قهبة) var forresten et ukjent ord for meg frem til i dag, men jeg ble nysgjerrig. Etter å ha søkt det opp fant jeg ut at det enten var en høflig måte å si "prostituert" på, eller en vulgær måte å si "kaffe" på. Jeg håper han mente "prostituert", for jeg foretrekker høflighet. I tillegg er jeg jo genetisk sett mye nærere beslektet med en hore enn en kaffebønne.

Den andre kommentaren var under et innlegg jeg skrev i 2011 etter å ha tatt MR av hodet i forbindelse med migreneutredning. Jeg var selvfølgelig veldig glad for at bildene viste en normal hjerne, men som den lille tøysekoppen jeg er så valgte jeg heller å skrive et sarkastisk klageinnlegg fordi jeg skuffende nok ikke var blitt genierklært basert på denne MR-undersøkelsen. Her er litt av det jeg skrev:

 

Normal. Normal??? Jeg som hadde forventet meg noe mer som dette:

"Vanlig undersøkelsesprotokoll utvidet grunnet interesse for superhjerne. Det flotte ventrikkelsystemet er mer midtsilt enn vi tidligere trodde var mulig, og corticalt relieff skinner som aldri før. Det lynraske signalet fra lilla og rosa substans, både supra- og infratentorielt, vitner om en særdeles oppegående pasient med en IQ på minst 200. I noen deler av hjernen går signalene fortere enn lysets hastighet, og det er svært sannsynlig at pasienten uten store problemer utledet opptil flere av Einsteins formler mens hun lå i trommelen. Nydelige midtstrukturer, som malt av DaVinci selv, og væskerom som små, fristende boblebad. De ekstravagante vinklene til cerebello-pontine forteller oss at pasienten blir minst 150 år og har en lykkelig fremtid i møte, med fire nobelpriser og en blogaward, og det kan tyde på at hun vil komme til å motta en "goodiebag" i løpet av sitt begivenhetsrike liv. Karene i circulus Willisii røper at pasienten sannsynligvis også vil gjennomgå to-tre jomfrufødsler."

Men nei. Jeg var normal. Helt normal. Ikke en eneste jomfrufødsel å tyde noe sted. Spøk til side . Jeg er så glad for å være frisk!

 

Dette er jo selvfølgelig fryktelig provoserende om du både sliter med å forstå at jeg ikke mener det bokstavelig når jeg skriver at jeg håpet på at væskerommene skulle være som "små, fristende boblebad", samt om du lett lar deg provosere av alt mulig. Dersom du i tillegg har en synslidelse som gjør at fet skrift, til forskjell fra normal skrift, blender fullstendig inn med bakgrunnen, ja, da er det jammen ikke bare-bare. Derfor fikk jeg kommentaren (velger å gjengi den nøyaktig slik den ble skrevet):

 

"Er du dum!! Har også tatt MR av hodet og var livredd for att de skulle finne svulst og du klager fordi du er normal!!" 

 

Jeg valgte å oppklare misforståelsen ved å svare så hun skulle få ro i sjelen, for det kan ikke bli noe bedre resultat av en MR enn at alt er normalt, men da ble svaret:

 

"Å tøyse med att du ble skuffet over ikke å finne de resultatene du hadde håpet på (fremdeles ikke gått helt inn at man ikke kan genierklæres på bakgrunn av MR - red.anm.) sier mye om deg. jeg har humor men den skal ikke gå utover andre. Hvis ikke du forstår att de som har tatt slike undersøkelser der det har blitt oppdaget f.eks svulst vil bli såret av din kommentar er det du som mangler noe i pappen!! Jeg har selv tatt MR av hodet og var livredd for resultatet hvor dum er du egentlig??"

 

Tja, ikke godt å si, diffust som spørsmålet jo er. Tross min sedvanlige sensitive natur blir dette her litt vel nærtagent, selv for meg. Er det ikke grenser for hva man skal la seg krenke av i disse dager?

Jaja, det var de to kommentarene, og nå er det over, tenker kanskje du. Si ikke det, si ikke det - jeg provoserer på flere arenaer, jeg. For en liten tid tilbake fikk jeg en grundig innføring i min egen ondskapsfulle personlighet av en fremmed dame på Facebook. Vi hadde nemlig deltatt i en diskusjon i en gruppe som heter "Språkspalta" der hun var den eneste med sitt syn, og alle andre uttrykte at de var uenige med henne. Hun ble tydelig fornærmet, og aller mest fornærmet over det jeg skrev, fordi jeg så ung ut på bildet, og "kulturell språkarv forstås bedre med utdannelse, erfaringer og emosjonell modenhet", må vite. Da ble det tydeligvis naturlig for henne å scrolle nedover min private Facebook-vegg på jakt etter en statusoppdatering hun kunne ta for seg som eksempel på min oppførsel. Valget hennes falt til slutt ned på dette svært provoserende innlegget:

Her er et lite utdrag av det hun mente jeg burde høre:

 

"Du verden, Cathrine, det er visst din spesialitet å feiltolke for å slå morsomheter og gå til angrep på seriøse folks innspill? (...) Forsøker å få andre til å fremstå etter dine vrange og onde kriterier. Tråkker hvem som helst ned i søla. Pass deg så du ikke selv blir liggende der og sprelle. Folk flest er heldigvis ikke slik du beskriver dem, men det har du ikke evner til å se i din ondskapsfullhet. (...)

Jeg har lest igjennom innleggene og svarene dine her på siden og jeg vil ikke engang foreslå for deg å [oppsøke psykolog], for det kommer ikke til å virke. Du degger for Ondskapen. Den ligger deg åpenbart nærmere enn humanisme og korrekt oppdragelse. Tror du er temmelig bortskjemt og alltid skal ha ting som du vil - og går ikke det, gjør du alt for å tråkke på dem du ser som dine motstanndere. Jeg tror du er sjalu på enhver som har mer bagasje enn du selv. Det personlighetstrekket kommer nok til å straffe deg. En dag ser nok ikke bare jeg, men også vennene dine ditt rette jeg."

 

Etter at noen på mine vegne begynte å ta til motmæle mot henne, henvendte hun seg direkte til en av dem som hadde omtalt henne som "crazy stalker", og skrev:

 

"Kjære ____. Det er Cathrine som driver den sporten. Bare gå gjennom innleggene hennes. En dag vil du kanskje forstå og kanskje også være glad for at det var noen som hadde guts til å ta henne fatt mens skaden ennå var begrenset."

"En dag vil du kanskje være glad for at det var noen som hadde guts til å ta henne fatt mens skaden ennå var begrenset." 

 

For alt jeg vet, kan jo den dagen komme. Jeg hadde tross alt planer om å starte tredje verdenskrig om ikke så veldig lenge, men etter en slik nedjekking som denne helten heldigvis hadde "guts" til å sørge for, så tror jeg jammen jeg dropper det. Not all heroes wear capes, som de sier.

30-årsdag og kløneri

Da var 30-årene i gang. Jeg føler ikke noe spesielt ved det. Da jeg skulle bli 13 hadde jeg nesten panikk, så jeg har vel brukt opp den kvoten for resten av livet. Så vidt jeg kan se fra mitt eget speilbildet så er det heller ikke noe nevneverdig som har skjedd siden i forrige uke. I grunn greit at forfallet skjer såpass sakte at man nesten ikke legger merke til det. Jeg må kanskje begynne å se meg selv litt oftere i speilet, bare sånn i tilfelle en såpass sjelden speiling som jeg i perioder driver med fører til at jeg en dag får sjokk.

Det er dessverre ingenting som tyder på at jeg kommer til å bli noe bedre på å takle situasjoner der mye skjer. Og med mye mener jeg egentlig lite. Det vil si, skjer det noe, kan det hende at jeg mister konsentrasjonen. Som for eksempel her om dagen da jeg var ute og reiste med jobben. Før møtet måtte jeg spise litt. Jeg kjøpte meg et ferdigsmurt horn med ost, skinke og, som på alle norske brød, smør. Nå har jeg aldri vært så stor fan av akkurat dette melkeproduktet, så får jeg mulighet, så skraper jeg det av. Siden hun som sto foran meg i køen brukte litt tid, tenkte jeg at jeg like godt kunne benytte ventetiden til å fjerne det.

Jeg tok en plastkniv og en serviett og begynte å skrape. Da ble det så klart umiddelbart min tur, og mer skulle ikke til før jeg følte på stresset. Jeg la smørsiden av hornet tilbake på papptallerkenen, fikk betalt mens jeg holdt i den tilgrisede plastkniven, husket å be om kvittering og forsøkte å bli fort ferdig slik at jeg ikke sto i veien for dem bak meg i køen. For å tørke smøret av kniven, benyttet jeg kvitteringen. For å opprettholde fasaden, latet jeg bare som det vanligvis er kvitteringer jeg bruker til den slags, også til tross for å ha servietter i umiddelbar nærhet. Fremme på plassen min forsøkte jeg å rette opp skaden ved å overføre så mye som mulig av smøret fra kvittering til serviett og krysset fingrene for at fettflekken ikke tok vekk den aller mest relevante informasjonen for en senere reiseregning. Hun jeg reiste med åpnet deretter sin yoghurt med musli slik at halvparten av muslien ble helt utover. Hun la fra seg yoghurtlokket på bordet mens hun pliktoppfyllende tørket opp muslien før hun så at hun hadde lagt yoghurtlokket med innsiden ned. Vi var i grunn litt av et team.












Nytt møte med skiheisen

På lørdag var jeg en tur på Norefjell skisenter. Det begynner å bli mange år siden min suksesstur på langrennsski i Kongsbergs alpinsenter (les om den her), og i fjor gikk jeg til og med til innkjøp av mitt helt eget slalåmutstyr. Jeg, som er nesten 1.80, kjøpte ski og staver av en jente på 1.60. Hvis du nå antar at stavene kanskje er en anelse for korte, kan du nok ha rett i det. Så vidt jeg har hørt, skal stavene være omtrent så lange at armen lager en 90 graders vinkel (se fyrstikkmann 1). Hos meg er det nesten sånn at jeg ikke trenger albueledd for å holde stavene vinkelrett på bakken (se fyrstikkmann 2). Det å stake seg fremover på rett bakke medfører da naturlig nok et behov for å bøye hele kroppen (se fyrstikkmann 3.) Jeg anså dette som min største utfordring på lørdagens tur, men selv om det ikke fører til at man har noen sannsynlighet for å imponere, var jeg, akkurat som fyrstikkmann 3, like blid.

Dette viste seg derimot ganske tidlig å ikke bli min største utfordring den dagen.

Om dere har lest historien om den gangen jeg ble slept etter t-krokheisen på Kongsberg skisenter med Madshus langrennsski hengende etter, så vet dere at skiheis ikke er min styrke. Likevel trodde jeg selv at det bare var i en t-krokheis jeg kunne risikere å gi tilfeldige tilskuere et show de sent ville glemme, men det viste seg på lørdag at også stolheis innehar en slik egenskap. På første turen opp ble jeg litt stresset idet vi skulle av fordi jeg følte jeg satt litt for langt bak i setet og ikke ble ordentlig klar. Erfaringer tar jeg så klart lærdom av, så da vi skulle gå av stolheisen for andre gang, bestemte jeg meg for å sette meg litt lenger ut på setet. I de to sekundene jeg styret med dét, la jeg ikke merke til at skiene mine vippet litt nedover. Vi var allerede på det punktet i heisturen hvor det kommer en bratt og ganske snøfattig oppoverbakke, rett før det flater ut og man skal reise seg opp og forlate heisen. Min timing på sittejusteringen og påfølgende skidupp hadde nå medført at skiene mine traff den bratte oppoverbakken med tuppen først, før de raskt vridde seg med øverste delen ned. Heisen kjørte videre, og vi var straks på toppen for å gå av - de tre andre med skiene sine pent plassert med bunnen ned foran heisen, og jeg med skiene opp ned under heisen. Panikken bredte seg. Let me paint you a picture:

Herregud, man skulle jo ikke tro det var mulig. Men for meg finnes det tydeligvis ingen grenser.

Her var gode råd virkelig dyre. Jeg hadde allerede hylt såpass høyt at alle innenfor synlig rekkevidde garantert hadde blikket sitt festet på meg. Greit å ha publikum når man først holder et slikt show, ikke sant. Jeg innså at noe måtte ryke, og jeg hadde valget mellom skiene, bena eller verdigheten. Jeg kunne holde meg fast og risikere at enten ski eller ben knakk eller ble revet av, avhengig av hva som var sterkest. Basert på tidligere erfaring anså jeg det som sannsynlig at det var skiene som var sterkest. Det andre valget var å falle ut av heisen med ansikt og mage først. Jeg risikerte i så fall kun noen blåmerker i tillegg til å miste litt mer av en verdighet som uansett er tynnslitt fra før. Jeg gikk for valg nummer to og falt. Så stoppet heisen, og det ble helt stille. Sannsynligvis aller mest fordi jeg selv hadde sluttet å hyle i trestrøken G.

Jeg lå urørlig på magen med ansiktet ned i bakken. Jeg kjente på kroppen - den var ok. Helst skulle jeg bare blitt liggende litt og forsøkt å fortrenge hva som hadde skjedd, men med den dramatikken jeg hadde skapt for et øyeblikk siden innså jeg at jeg motvillig var nødt til å møte blikket til det sjokkerte publikummet og forsikre om at det hadde gått fint. Heisansvarlig kom styrtende ut av bua han hadde sittet i og formante at jeg fra nå av måtte slutte å sitte og vifte med skiene på den måten rett før avstigning. Jeg lovet at jeg skulle begynne å oppføre meg, og fikk endelig begynt på turen ned.

Kanskje ikke helt i mitt rette element

Jeg har aldri vært kul. På ungdomsskolen og videregående nektet jeg å gi etter for noen slags sosiale forventinger og var for eksempel den eneste som ikke hadde mobil. Selv om jeg nå både har mobil og vanligvis fremstår som ganske normal i hverdagen er jeg fremdeles ukul når det gjelder. Dog er det større aksept for det nå enn det gjerne er på ungdomsskolen, for når man blir voksen kan man være godt likt og normalt vellykket uten å være kul. Og godt er det. Ellers hadde oksygenet jeg forbruker vært en total waste, for å si det sånn.

På fredag var jeg en tur "på byen". Det er jo unge folk flest rett som det er, og de storkoser seg. For all del, jeg kan kose meg ute jeg også, men denne gangen dro vi til et hipt sted. Egentlig vet jeg ikke om stedet er hipt en gang - jeg så bare at sleikfaktoren var ganske høy, og musikken var sånn som hippe folk ser ut til å like. Nts-nts-nts-nts... "Hørte jeg litt av basslinjen til Billy Jean der, tro?" Nei, der var nts-nts-nts-nts tilbake igjen, sammen med en mann som skrek noe på en særdeles umusikalsk, og dermed svært passende, måte. Deep house lærte jeg i dag at det heter.

Noen av dem jeg var der med stod og steket (forklaring: en slags rytmisk "heil Hitler") med verdens største glis. De kunne ikke kost seg mer. De så forventningsfullt på meg med gliset sitt som om de så for seg at jeg når som helst skulle ta av i vill dans fordi jeg i all hemmelighet bare elsket stedet. Utestedet er åpent under taket, så i tillegg til å steke til nts-nts-nts-nts kan man røyke så mye man bare orker. Og det orker man.

På et tidspunkt måtte jeg bare ta en tur inn og late som jeg hadde noe å gjøre for å slippe unna både røyk, musikk, glis og min egen voksende selvbevissthet. Der inne kom jeg forbi et enormt speil. Og naturligvis fikk jeg et glimt av meg selv i speilet. Synet som møtte meg var alt annet enn selvtillitsøkende: En jente med strikkegenser og ryggsekk. Egentlig kom jeg fra en grillfest og hadde ingen anelse om at ryggsekken ikke ville bli like praktisk hele kvelden, men i disse omgivelsene så det ut som om jeg like gjerne kunne kommet rett fra å ha kappspist med et troll og vunnet halve kongeriket. I det minste ble ikke sekken min ransaket før vi gikk inn. Jeg hadde vært litt usikker på om den boksen med melis som jeg (selvfølgelig!) hadde med meg ville blitt akseptert som ingrediens til bakverk. Rundt meg pratet og lo folk med både sleik, glis og elegante, små partyvesker. Jeg så på meg selv igjen, og speilbildet mitt sprutet ut i latter.

Til dere som tror at ingen kan være så stakkarslige som jeg fremstiller meg selv på denne bloggen, og dermed tenker at jeg overdriver enhver situasjon for å underholde - I dag fikk jeg se et bilde fra kvelden:




Er det mulig...  

Vi snakkes garantert igjen! Det dukker stadig opp mer materiale...

Når du plutselig blir støttekontakt

For en god stund tilbake, da temperaturene var... tja, omtrent som nå, stod jeg og ventet på 60-bussen på Jernbanetorget. Jeg hadde ikke ventet lenge da en dame i rullestol og trillebag spurte meg og hun som tilfeldigvis stod i nærheten om det var denne holdeplassen 60-bussen gikk fra. Jeg svarte bekreftende, men damen, som mest sannsynlig var lettere mentalt tilbakestående, var engstelig og spurte om jeg var helt sikker. Jeg sa at jeg var såpass sikker at jeg valgte å stå her selv, for jeg skulle ta samme buss. Damen forklarte at siden hun satt i rullestol så fikk hun det fryktelig travelt om hun hadde ventet på feil sted og plutselig måtte opp den slakke bakken, og over veien. Det hadde jeg full forståelse for. Jenta som hadde stått like ved hadde diskret sneket seg unna, for i motsetning til meg skjønte hun at begynte man først å snakke med denne damen, så fikk man ikke fred før man var plent nødt til å gå hvert til sitt. 

Jeg har uansett aldri hjerte til å gjøre annet enn å snakke med folk som snakker til meg, samme hvor lite givende samtalen er. Jeg var høflig med på samtalen, til damens store glede, mens bussene kom og gikk. Da 30-bussen kom trodde damen først at det var vår buss. Jeg fikk stoppet henne. "Åja, det er halvparten, det", sa hun. "Ja, vi får vente til det er dobbelt så mye", svarte jeg, og var overrasket over at hun var såpass kjapp i hodet, med tanke på resten av samtalen vår. Lite visste jeg at hun var like overrasket over mine mattekunnskaper, for hun utbrøt "Du skjønte'n, du!" Jeg svarte bekreftende og med et lite smil, at jo, det gjorde jeg. "Matte er ganske greit når det er pluss og minus og sånn, men gange og dele kan være vanskelig", påpekte hun. For å være høflig, svarte jeg at jeg var enig, mens jeg ofret en liten tanke på differensiallikningene som ventet på meg hjemme.

Så kom 60-bussen. Rett bak 54-bussen. "Der kommer den", sa jeg. "Men det er jo 54?" påpekte damen. "Ikke den. Den bak" forklarte jeg. "Ja, der ja" utbrøt hun da, "Kan du ta trillebagen min for meg?" Det kunne jeg selvfølgelig. 

Jeg tok tak i trillebagen, klar for å gå på 60-bussen. Hun jeg nå var blitt støttekontakt for, derimot, hadde snudd seg, og var på vei oppover bakken så raskt det er fysisk mulig i en rullestol. Jeg skjønte ikke hva i alle dager hun holdt på med, og ropte litt forsiktig på henne. Men hun enset det ikke. Så gikk det opp for meg at hun, til tross for å tidligere ha sett at 60-bussen var den bakerste av de to bussene, var på vei rett mot 54-bussen. Jeg ropte igjen.

Med damens trillebag i én arm, damen langt oppi bakken, og den bussen jeg selv hadde stått og ventet på rett fremfor meg må jeg innrømme at jeg følte meg temmelig rådvill. Jeg kunne ikke akkurat ta med meg eiendelene hennes på en buss hun selv ikke befant seg på. Ikke hadde jeg lyst til å miste bussen min heller, og gikk jeg etter henne ville den kjørt fra meg. Samtidig vegret jeg meg også veldig fra å sette fra meg bagen hennes uten oppsyn midt i smørøyet av narkomane og romfolk. 

Jeg forsøkte å legge fra meg absolutt alt jeg hadde av verdighet, for jeg innså at jeg rett og slett ikke hadde noe valg:

Så fylte jeg lungene og skrek.

Hun hørte fremdeles ikke en dritt, og jeg ble stående som en fordømt apekatt på sirkus mens flere og flere kollektivventende tok på seg oppgaven som publikumet mitt. Mitt tause, smilende publikum. "Jammen så stopp henne da! Ikke bare stå der!" skrek jeg videre. Veivet med armene gjorde jeg sikkert også. Selv det å skrive dette nå gjør litt vondt, bare så det er sagt.

Endelig var det en som reagerte. Han huket tak i henne så hun fikk øye på meg der jeg stod ved den andre bussen. Jeg vinket stresset på henne, og hun skyndte seg tilbake. I mellomtiden hadde bussjåføren begynt å bli utålmodig. Jeg kunne ikke klandre ham. Heldigvis kom damen seg på bussen, med trillebagen sin, på en dør litt lenger bak enn meg. Bussjåføren begynte å kjøre, men lurte på om ikke jeg skulle gå bakover i bussen så jeg kunne passe bedre på pasienten min.












Hvor er du nå, farfar?

Hele mitt liv har jeg hatt mulighet til å finne ut hvor farfar befinner seg. I alle fall stort sett. Ikke at jeg har vært så opptatt av det, han har vel vært på fisketur, på bridgekveld, hjemme med farmor da hun levde, eller et annet sted. Men nå er ikke farfar mer. Jeg kan ikke finne ham, for han finnes ikke lenger. Han fantes i går, da var han på sykehus. Men så ble han borte. Kroppen hans er fortsatt der, men uten bevissthet er jo ikke den kroppen lenger farfar. Den bare ser ut som ham. Det er en veldig rar tanke. At man bare kan forsvinne uten å dra noe sted.

Som biolog er det vanskelig å snakke om sjel. Det finnes ikke sjeler. Bare nervesignaler som skaper bevissthet. Når noen dør stopper disse nervesignalene. Likevel blir jo ingenting borte. Det blir som kokende vann. Kokende vann som slutter å koke har ikke mistet noe fysisk. Det er bare ikke lenger en reaksjon der, og derfor er det ikke lenger kokende vann. Sånn er det jo på en måte med farfar også.

Jeg har alltid vært redd for døden. For meg virker det kun negativt å forsvinne for alltid. Jeg er ikke redd for å aldri mer gjøre noe nytt, spennende eller koselig. Det som skremmer meg er å aldri mer kunne tenke en eneste tanke. Å ikke kunne fundere over hvem man er og hvordan alt henger sammen. Og ikke kunne undre seg mer. For farfar var det nok derimot såpass vondt å leve på slutten at det var godt for ham å slutte med det. Nå er farfar borte, men mye av den ikke-fysiske delen av ham er lagret i hodene på dem som kjente ham. Så da finnes på en måte farfar i et par generasjoner til. Til det er vår tur til å være gode minner i andres hoder.

Glad i deg, farfar.

Stolt av kroppen din, sier du? Hvorfor det?

Jeg kan ikke huske at kroppsfokuset noen gang har vært større enn det er i dag. Alle ønsker å se ut på en viss måte, og ingen er helt fornøyd. Folk bruker tid på å jobbe seg til et, i egne øyne, bedre utseende, og de bruker krefter på å tenke kritisk over noe som er hundre prosent overfladisk. Når de tar et bilde er dessverre kameralinsen som regel vendt feil vei. Mellom alle SoMe-selfiene og innslagene fra media om hvordan vi bør se ut blir vi ironisk nok påminnet om at vi likevel skal være stolte av kroppen vår akkurat som den er: "Vær stolt av kroppen din - tykk som tynn, blek som brun, høy som lav." Vær stolt av utseendet ditt, altså? Men - hvorfor det? 

Hvorfor være stolt av et skall? Om utseendet ditt er med på å definere din egenverdi og selvfølelse vil du alltid være i faresonen for å bli negativt påvirket av samfunnets totalt unyttige meninger om hvordan man bør se ut. Pynt deg gjerne om det gir deg en god følelse, eller dropp det om du ikke gidder. Du kan gjerne synes utseendet ditt er fint eller mindre fint, men hverken stolthets- eller skamfølelse hører hjemme. Vær stolt av den du er isteden! Vær stolt av alt du utretter med det potensialet du har. Vær stolt av innsatsen din. Vær stolt av det du gjør som gleder andre. Og la disse delene av deg være det som definerer din verdi. 

Har du tenkt over at kroppen din er ditt helt eget fremkomstmiddel? Med den kan du gjøre akkurat det du vil, finne ut av alt du er interessert i, og forflytte deg dit du føler for gjennom alle de årene du lever. Kroppen er din bevissthets gave til å utføre alt din bevissthet ønsker å utføre. Du er herre over ditt eget liv og dine egne valg. For et privilegium å ha en fungerende kropp!

Ikke tren for å stramme opp rumpe og mage, eller tone armer. At rumpa di er fin i fasongen gleder igrunn svært få, og i alle fall er gleden kortvarig og grunn. Det er til og med begrenset hvilken glede det i lengden gir deg selv. Tren for å få overskudd til å gjøre alt du ønsker i livet. For å oppdage verdens mysterier. For å reise dit du vil og bli kjent med de menneskene og kulturene du ønsker. Har du slanket vekk 70 kilo og er nede i en sunn vekt? Vær stolt. Ikke av kroppen din - den er et skall uansett om du veier 50 eller 200 kg, og definerer ikke hvem du er. Vær heller stolt av at du har hatt tatt grep og lykkes gjøre helsen din bedre slik at du kan glede både deg selv og verden med ditt nærvær i mange år til. Tren for å ta vare på fremkomstmiddelet ditt.

Ja, utseendet spiller en rolle i seksuell attraksjon. Men ingen mennesker på denne jord er for stygge for alle andre mennesker. Å gå rundt å være misfornøyd eller utseendefokusert har i alle fall aldri gjort noen vakrere. Er du et supert menneske vil folk få det med seg. De vil se forbi enhver skjev nese og hengemage. 

Det er ikke sånn at jeg synes min kropp er en gudegave for øyet. På ingen måte. Senest i forrige uke befant jeg meg i et prøverom og syntes kroppen min liknet mistenkelig på en bautastein på to ben. Det som gjør at jeg ikke løper rett til nærmeste Elixia og umiddelbart blir støttemedlem er at jeg vet at ingen kroppsfasong noen gang kommer til å hindre meg i å leve som jeg selv ønsker. Jeg kan uansett både gå og løpe, og komme meg nøyaktig dit jeg har lyst til å oppholde meg. Allrighte mennesker finnes i alle fasonger. Jeg garanterer også at ingen andre enn meg selv noen gang har assosiert meg med en bautastein. På samme måte har ingen assosiert deg med en pinne, en deigklump, en pære, en appelsin eller hva det nå skal være. 

Jeg er bra nok som jeg er. Jeg er stolt av meg selv for det jeg mestrer, min refleksjon (nei, ikke speilbildet) og den ståpå-viljen jeg har. Tanker om utseendet mitt har jeg ikke tid til å dvele ved. Til det har jeg altfor mye fantastisk jeg må rekke å oppdage her i verden. Jeg har ingen grunn til å være stolt av hvordan jeg ser ut. Og i alle fall ingen grunn til å skamme meg for det. Det er faktisk ganske lett å takle kroppspress fra media når man rett og slett ikke bryr seg. Da kan all verdens fotballfruer legge ut postgravide magebilder uten at man hverken blir inspirert eller nedtrykt.

Du er mer enn fin nok som du er. Nå, gå og finn noe mye viktigere å fokusere energien din på.


Selvfølgelig ser jeg ikke ut som en bautastein. Alle mennesker ser ut som mennesker.

Ute og imponerer

Desember er her, og bringer som vanlig med seg julebord. Jeg var selv på et med jobben forrige helg. Til tross for mange kjoletips fra Internett den siste tiden, var ikke min tanke å vike vekk fra planen om en safe, mørkeblå kjole som jeg har brukt ved sikkert ti anledninger de siste to årene, men på en spontan handletur med en venninne fant jeg for én gangs skyld noe nytt, og bestemte meg for å kjøpe en sort paljettkjole. Det var bare ett problem med denne kjolen. Ikke fikk jeg den på, og ikke fikk jeg den av.
 
Glidelåsen i ryggen var umulig å håndtere alene. Denne kjolen var tydeligvis laget for to hovedgrupper jenter - de som alltid har kjæreste, og de som stadig finner tilfeldige menn på byen. Jeg tilhører derimot en tredje, bitteliten gruppe. Av psykologiske årsaker snakker vi ikke mer om den gruppen.
 
Jeg bestemte meg i alle fall for å tenke positivt. Jeg skulle klare å omgå kjoleproblemet. Alt jeg trengte å gjøre var å dra glidelåsen så langt opp jeg klarte, og få noen til å dra den den siste biten når jeg ankom festen. Og før jeg skulle dra, bare få noen til å dra den litt ned igjen. Jeg var storfornøyd med planen.
 
Julebordet var helt supert, med bra mennesker, god mat og strålende stemning. Jeg hadde fått glidelåsen helt opp og koste meg masse.


Har elegant retusjert noen ansikter i tilfelle de ikke ville være med på bloggen. Tror derimot at det lenge har vært Christians drøm, så han beholdt ansiktet på.


Fremdeles topp stemning, og helt intetanende om kveldens leie vending

I totiden var festen slutt, og jeg sa ha det til de andre og så meg om etter en taxi. Mens jeg strevde for å få noen til å stoppe for meg fikk jeg plutselig et ekkelt stikk i magen. Glidelåsen. Shit. Hvordan skulle jeg løse dette? Jeg fant fort ut at å spørre en taxisjåfør ville være i pinligste laget. Ikke bare skulle jeg være i en potensielt farlig situasjon, alene med en fremmed mann i en bil - jeg skulle be han kle av meg også? Nei. Siden Tullins café fremdeles var åpen bestemte jeg meg for å prøve lykken der. Jeg krysset alle fingre for å finne noen fra jobben der inne, men den gang ei. Det ville vært for mye flaks, selv for en heldiggris som meg.
 
Inne på Tullins satt det par på par og hadde ikke øyne for noe annet enn hverandre. Jeg følte litt på å forstyrre turtelduene med spørsmål om de kunne kle av meg, og fant ut at jeg måtte se videre. Innerst i lokalet fikk jeg øye på en vennegjeng som satt og pratet rolig med hverandre. Det var nå eller aldri.
 
I ren skrekk vurderte jeg et øyeblikk "aldri", men gruet meg allerede til "joggedressøndagen" jeg skulle tilbringe i paljettkjole. For ikke å snakke om nederlaget på mandag morgen, ankommende jobb i glitrende kjole. Jeg gikk for "nå". Skulle bare gjøre meg litt mer klar så jeg ikke måtte kløne noe mer enn nødvendig når forespørselen var stilt. Jeg tok av meg vesken for å ha den ute av veien. Den satt fast i hetten. Jeg stod og knotet i noen sekunder med både boblejakke, hette og veske på halv tolv, mens kjolen selvfølgelig satt som støpt. Ingen la merke til meg, men jeg følte det som om jeg stod på en scene med en spotlight brennende i pannen, sikkert fordi jeg var så innmari klar over hva jeg var i ferd med å kvinne meg opp til. Da jeg endelig spurte, var det heldigvis ganske raskt overstått. Jeg imponerte ingen den kvelden for å si det sånn, men kom meg fort ut igjen, ikke med æren i behold, men med vissheten om at jeg slapp å sove i kjole.


Så stolt er jeg på en skala fra 1-10

Sånn rent bortsett fra fremmede guttegjenger som hjelper meg med avkledning på nattåpne cafeer er livet mitt forholdsvis fritt for det som andre kaller spenning. Det mest spennende for meg nå for tiden er nemlig geografiquizzer på Internett. Her om dagen gikk det faktisk så langt at jeg satt og laget en oversikt over naboland, og nabolands naboland, med utgangspunkt i Norge - helt til jeg fant hvilket land man må gå gjennom flest andre land for å komme til. Svaret ble Lesotho, og man krysse minst 13 landegrenser for å komme dit.
 
Så hvis du som leser nå tilfeldigvis er en singel mann som har lett og lett etter en jente som vet at hovedstaden på Palau heter Ngerulmud, så har jeg gode nyheter. Letingen er over. Til gjengjeld kan du hjelpe meg med kjolen ved en senere anledning. Vi snakkes!


PS. Her kommer listen, for spesielt interesserte:

1. Norway

2. Sweden, Finland, Russia

3. Estonia, Latvia, Lithuania, Belarus, Poland, Ukraine, Georgia, Azerbajan, Kazakhstan,
Mongolia, China

4. Germany, Czech Republic, Slovakia, Hungary, Romania, Moldova, Turkey, Armenia, Iran,
Turkmenistan, Uzbekistan, Kyrgystan, Tajikistan, Afghanistan, Pakistan, India, Nepal, Bhutan,
Burma, Laos, Vietnam, North Korea

5. Denmark, Netherlands, Belgium, Luxembourg, France, Switzerland, Liechtenstein, Austria,
Slovenia, Croatia, Serbia, Bulgaria, Greece, Syria, Iraq, Bangladesh, Thailand, Cambodia,
South Korea

6. Andorra, Spain, Monaco, Italy, Bosnia, Montenegro, Albania, Macedonia, Lebanon,
Israel, Jordan, Saudi Arabia, Kuwait, Malaysia

7. Portugal, San Marino, Vatican city, Egypt, Yemen, Oman, UAE, Qatar, Indonesia, Brunei

8. Libya, Sudan, East Timor, Papua New Guinea

9. Tunisia, Algeria, Niger, Chad, CAR, South Sudan, Ethiopia, Eritrea

10. Morocco, Mauritania, Mali, Burkina Faso, Benin, Nigeria, Cameroon, R Congo, DR Congo,
Uganda, Kenya, Somalia, Djibouti

11. Senegal, Guinea, Cote d'Ivoire, Ghana, Togo, Equatorial Guinea, Gabon, Angola, Zambia,
Rwanda, Burundi, Tanzania

12. Gambia, Sierra Leone, Liberia, Namibia, Botswana, Zimbabwe, Mozambique, Malawi

13. South Africa, Swaziland

14. Lesotho











Du og jeg, Expedit. Du og jeg.

Jeg er nå i full gang med oppussingen av leiligheten. Min leilighet. Min! Det holder ikke med noen malingsstøk for denne perfeksjonisten, nei. Jeg har nærmest revet hele blokka. Det er en lang vei å gå, men når det blir ferdig kommer jeg antakeligvis til å være så stolt at jeg blir en interiør-rosablogger. Det beste med flyttingen er at jeg får mitt eget sted. Det nest beste er at jeg har ryddet så mye i tingene mine at jeg ikke eier en eneste ting jeg ikke har veldig lyst til å eie. Jeg elsker å rydde. Jeg vet det er bekymringverdig, og folk flest tror at jeg bare liker resultatet av en ryddeprosess. Dessverre tar de feil. Jeg er gal nok til å like selve ryddingen. Fordi jeg ikke har plass til å ha andre møbler i leiligheten enn de aller smarteste oppbevaringsmøblene på markedet, har jeg noen møbler jeg må kvitte meg med. I morgen forsvinner min kjære Expedit-hylle som jeg kjøpte på IKEA for rundt fire år siden. Jeg innså at jeg nå kommer til å kvitte meg med den eiendelen jeg har hatt høyest puls når jeg anskaffet meg. Det ble nemlig litt drama på IKEA den gangen.

Jeg kan være utrolig utålmodig. Riktignok har jeg en kjempetålmodighet når det kommer til pirkearbeid eller andre menneskers følelser og problemer. Skal en tråd inn i et bittelite nåløye så skal det ganske mange minutter til før jeg gir opp. Hvis en elev sliter med en matteoppgave forklarer jeg gjerne i timevis uten noen form for oppgitthet. Og hvis noen er lei seg for noe, men ikke gjør noe konstruktivt for å løse problemet sitt, er jeg der og trøster igjen og igjen. Jeg er ingen fan av å be folk som har det vanskelig om å skjerpe seg. Men der stopper tålmodigheten min. For skal jeg ha noe gjort, bør det helst ha skjedd i går. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet på rommet mitt, fått en tanke om at jeg kanskje skal vurdere å skaffe meg et nytt møbel, og likevel vært på vei før neste måltid. Normale folk tenker litt mer over det før de legger i vei. De forstår også at ikke én person kan bære med seg et helt skap hjem fra IKEA alene, og ringer derfor en venn. Når vennen sier at han kan bli med i morgen, så avtaler de et klokkeslett og drar sammen neste dag. Det er ikke min taktikk. Jeg spør gjerne om hjelp, men har dessverre ikke tid til å vente til i morgen. Det skulle vært gjort i går, tross alt.

Jeg er på vei til IKEA intet mindre enn en time etter at jeg først fikk ideen om å skaffe meg et nytt møbel. Alene, selvfølgelig. Inn på IKEA, skaffe trillevogn, slite på de tre delene til skapet, trille lett til kassen, og lempe varene inn på bussen etter en pølse og brus til 10 kroner. Bussjåføren kjører som vanlig problemfritt til sentrum i Oslo. Ikke rett ved trikk, buss og t-bane, men noen hundre meter unna, omtrent der de prostituerte jobber. Jeg lemper møbeldelene av i tre omganger. "Hva nå?" tenker jeg så. For der stopper jo progresjonen. Og der står jeg, da. Henslengt i Skippergata, ved siden av et puslespill av et skap. Heldigvis har ingen tatt meg for å være prostituert. Jeg ser nok litt sliten ut, jeg som de flittige arbeiderne, men jeg er så godt pakket inn i klær at selv den lykkeligst gifte ektemann ikke ville orket å ta seg bryet.

I tillegg til å være utålmodig, hater jeg konfrontasjoner. Jeg kunne nok overlevd en konfrontasjon hvis den ble utført av noen jeg visste elsket meg, og som i tillegg klødde meg litt på ryggen under selve angrepet. Men jeg er ikke sikker, for det har jeg aldri opplevd. Pulsen min stiger, og jeg går rett inn i den velkjente fight- or flight-modusen. Til nå har jeg aldri valgt å løpe min vei, men når det egentlig har vært min tur til å konfrontere har jeg forsøkt å finne muligheter for å slippe. En sjelden gang har det faktisk ført til at jeg har blitt konfrontert med "Hvorfor konfronterte du meg ikke?" Ånei! Høy puls, fight or flight.

IKEA hadde for noen år siden en kampanje på Expedit-hyllene, og jeg bestemte meg, uten å nøle, for at den skulle jeg ha. Jeg ringte IKEA rett før stengetid og spurte om de hadde flere på lager, noe damen kunne bekrefte, men det var ikke mange, og de forsvant fort. Én stykk utålmodig, konfliktsky og ensom Cathrine var neste morgen på vei til IKEA for å skaffe seg en slik Expedit-hylle på ekstremsalg. For anledningen hadde jeg faktisk klart å låne en bil, og jeg var så tidlig ute at jeg stod først i køen utenfor IKEA da de åpnet. Jeg løp direkte til lagerposisjonen til hyllen. Ja, løp. Å bli oppfattet som rar av andre er aldri noen stor bekymring for meg. Der! Der lå det én igjen. Jeg ble så glad at jeg kunne gitt den en klem. Mens jeg i lykkerus satt og klødde den litt på ryggen, kom jeg på at jeg trengte en tralle for å klare å flytte den. Det stod heldigvis en mann rett i nærheten. Jeg følte ikke at det var riktig å be mannen om å hente en tralle for meg, så isteden spurte jeg pent om ikke han kunne passe på hyllen, mens jeg hentet en selv. Det skulle han gjøre.

Et halvt minutt senere var jeg tilbake. Mannen stod for anledningen, beleilig nok, med ryggen til og så på noe helt annet, fullstendig uviten om at en dame satt og grafset på hyllen min. Hun hadde slynget de slimete tentaklene sine rundt den for å få den over på trallen sin, som hun selvfølgelig hadde hentet på forhånd. Jeg ante en kommende konfrontasjon, og fikk umiddelbart makspuls og et meget uønsket adrenalinrush. Jeg hadde kommet for langt og styret for mye med lån av bil til at jeg kunne la denne damen stikke avgårde med hyllen min, så jeg måtte bare se og ta meg sammen og pent forklare for henne at den svimete mannen skulle passe på hyllen mens jeg var og hentet en tralle. Det burde jo gå bra, tenkte jeg, fullstendig ruset på adrenalin.

Det viste seg at jeg hadde undervurdert denne kvinnens desperasjon etter en Expedit-hylle. Det gikk nemlig på ingen måte bra. Hun nektet å gi meg hyllen, siden jeg hadde vært dum nok til å gå fra den. Hadde det ikke vært viktig for meg, skulle jeg spart helsen min for noe mer krangling, og gått min vei. Men jeg fikk meg ikke til å gi opp. Jeg prøvde å forklare gang på gang at mannen skulle passe på, at jeg hadde vært der først. Jeg ante ikke hvem av oss som egentlig skulle få hyllen slik som situasjonen hadde blitt, jeg visste bare at det hadde oppstått en situasjon som var både unødvendig og urettferdig for meg, på grunn av svima litt lenger borte. Svima kom bort til oss. Han viste seg å være en hyggelig mann, hvis eneste åpenbare feil var at han ble litt lett distrahert, og han bekreftet overfor damen at han skulle passe på den for meg. Det var ikke nok for damen. En IKEA-ansatt kom bort og lurte på hva alt oppstyret dreide seg om. På dette tidspunktet holdt hjertet mitt holdt på å gå helt amok, jeg begynte å miste følelsen i armene, og var ved besvimelsens rand. Den ansatte hørte tålmodig på to gærne kvinnfolk og en forundret mann, og tok sin avgjørelse på hvem som skulle få hyllen.

Jeg dro hjem med en Expedit-hylle den dagen. I morgen blir mitt mest forkjempede møbel noensinne fraktet vekk av noen andre. Jeg blir nesten litt emosjonell når jeg nå tenker på hvordan vi først møttes. Det skal sies at jeg forsøker å bli kynisk nok til å takle det som for andre bare er selve livet.

 

"Ikke for å være slem, Cathrine"

Når jeg etter en lang stund endelig har sluttet å like noen kan jeg på én måte synes at det er godt å ikke ha kjæreste. Det er ikke av samme grunn som så mange andre, nemlig at de kan gjøre akkurat som de vil, når de vil. Jeg har aldri opplevd at jeg ikke kan gjøre akkurat som jeg vil når jeg er i et forhold, for å dra med meg fremmede menn hjem fra byen har aldri vært min kopp te. Grunnen til at jeg kan like å være singel er fordi jeg vet at jeg slipper å bli ordentlig såret. Dessverre har jeg allerede rukket å bli 27 år, og innser at dersom jeg noen gang skal få en familie så kan jeg ikke ta den ti års pausen fra menn som frister meg aller mest akkurat nå. Foreløpig er jeg likevel på mitt mest avvisende noensinne, og det sier litt når jeg er ganske reservert fra før. Nå om dagen blir jeg til og med oppfattet som avvisende når jeg ikke er klar over at jeg befinner meg i en potensiell avvisningssituasjon.

Jeg satt på trikken, på vei til jobb, da en tydelig beruset, middelaldrende mann satte seg ned rett overfor meg. Han hadde med seg en kopp med noe flytende i, og jeg så umiddelbart for meg at koppens innhold raskt kunne havne i en situasjon der det var mine klær som måtte absorbere det. Jeg byttet derfor sete for å unngå at visjonen ble til virkelighet. Den ustelte mannen ble tydelig fornærmet over min tilsynelatende avvisende gest.

"Jeg er millionær, jeg", sa han med trykk på den første i-en i ekte gammeldags Oslo øst-stil. "Hadde tenkt å gi deg en tusenlapp, jeg," fortsatte han, "siden det er bursda'n min i da'. Så nå kan du angre på at du flytta deg". Jeg angret veldig. En tusenlapp hadde jo ikke vært meg imot. Men mannen var ikke ferdig med å få ut frustrasjonen sin. "Norske kvinner vil ha svarte menn. Ja, da må dem ta konsekvensen av det." Han trodde tydeligvis at jeg hadde flyttet meg fordi jeg ikke likte hudfargen hans, som når sant skal sies var ganske lik min, bare av det litt mer gustne slaget. Om denne mannen hadde blitt avvist til fordel for en svart mann tidligere i livet går jeg utifra at det rett og slett var fordi den svarte mannen, til forskjell fra ham selv, ikke var ruset på tre forskjellige narkotiske stoffer.

Nå spørs det igrunn om jeg egentlig trenger en mann i det hele tatt, være seg svart eller hvit. Jeg tok nemlig en hjernekjønnsID-test her om dagen. Den var basert på en rekke oppgaver, inkludert en vinkeloppgave, en oppgave der man skulle gjenkjenne en figur som var rotert på flere måter, og en oppgave der man skulle se hvilke figurer som hadde byttet plass. Resultatet mitt ble at hjernen min er litt mandig. Jeg har aldri følt at jeg var født i feil kropp, men nå begynner jeg jo å lure litt. Jeg velger derimot å se det positive i det - Jeg trenger ingen mann når jeg er begge deler selv. Jeg må bare jobbe litt med å åpne lokk.

Mine resultater er nedenfor. Om du har lyst til å ta testen selv finner du den HER.


En ukes tid etter at jeg hadde blitt dumpet var jeg på oktoberfest med noen venner. Jeg var ikke akkurat i noe voldsomt festhumør, men man kan jo ikke bli sittende hjemme og sture heller. Vel fremme møtte jeg noen venner av vennene mine. Jeg er ikke så glad i smalltalk fra før, og når jeg er lei meg kan jeg ikke fordra det. Jeg snakket litt med en av disse menneskene, som senere viste seg å utføre svært bevisste attraktivitetsvurderinger basert på førsteinntrykk. Min venninne ble veldig interessert i denne attraktivitetsteorien og ønsket en vurdering, ikke bare for seg selv, men også på vegne av meg. Jeg ønsket meg på ingen måte noen vurdering, men det rakk jeg ikke å si ifra om før den strålende vurderingen til venninnen min var ferdig og min hadde begynt med "Ikke for å være slem, Cathrine". Jeg var visst både kald, uvennlig og avvisende, og dermed forståelig nok svært uattraktiv. Og jeg som hadde forsøkt meg på et forførende duckface. Jeg må visst jobbe litt med det.



Så da måtte jeg dra hjem alene, da. Søren heller.



Ha en fin dag, alle sammen! Særlig du, Ivan, ditt lille sjarmtroll.

Homsegrenser og politisk ukorrekthet

Det går veldig lenge mellom hver gang jeg skriver her, og jeg kan ikke påstå at det er fordi jeg er så travelt opptatt med å skrive for diverse aviser. Likevel vil jeg gjerne fortelle at jeg nå er med og skriver for jobbens interne blad, og har så langt skrevet én tekst. Jeg merket fort at det kom til å bli vanskelig å legge fra seg bloggens tøysete stil og ta på en alvorlig maske, så da gikk det som det måtte gå. At overskriften ble godkjent er jeg svært positivt overrasket over, for det hender jo iblant at jeg møter folk som ikke setter like stor pris på min uhøytidelige og politisk ukorrekte væremåte. Selv syns jeg det er forfriskende at mennesker tør å tulle med temaer som er litt tabu. Da mener jeg ikke å holde standup om selvmord i begravelsen til en som har tatt sitt eget liv, men å være uredd i forbindelse med temaer som samfunnet har bestemt at er "no-no", til tross for at det på ingen måte trengte å være det. Etnisitet, legning og religion er eksempler på disse. Dessverre er jeg selv både hvit, heterofil og ikke spesielt religiøs, og da er det mer sosialt risikabelt å tulle om det enn om jeg hadde vært en lesbisk aboriginer med bakgrunn som leder for Scientologikirken.














Torsdagskaos
Torsdagen startet i det tidsrommet som kalles grytidlig i min verden. Klokken seks stod jeg opp. Vel og merke med feil ben, men det visste jeg ikke ennå da. Jeg feilberegnet litt med tiden, som jeg stadig gjør, og mistet t-banen med få sekunder. Siden det er sommerferie innebar det en ventetid på 15 minutter. Greit nok.

Været var forholdsvis fint, og jeg hadde helt være ute-abstinenser etter mange dager med innetid på jobben, og som shoppingassistent på ettermiddagene for venninner med egne leiligheter (som når jeg tenker meg om inkluderer alle venninnene mine). Jeg kom på at jeg hadde lovet å være med på bridgekurs etter jobb, i tillegg til at jeg kom til å reise vekk fra Oslos fantastiske helgevær. Humøret sank litt.

Vel fremme på jobben demonstrerte jeg som vanlig hvor rart hodet mitt er satt sammen ved å spørre om jeg kunne sitte og tegne på et ark. Dette arket må tegnes på, men det trenger bare å ta ett minutt, ikke ti, og strekene trenger på ingen måte å være linjalrette. Det må de for meg. På alle måter. Jeg måtte jo bidra med litt mer effektiv jobbing også, betalt som jeg jo blir. Derfor satte jeg i gang med full iver, men klusset det til sånn at den jobben de andre allerede hadde gjort nå var forgjeves. Jeg gav meg selv en klapp på skulderen og brukte resten av dagen på en analyse som resulterte i en negativ kontroll som ikke ble negativ (les: det gikk ikke bra). Jeg trenger helt sikkert ikke ha med at jeg tapte bridgen. Administrerende direktør der jeg jobber har fått med seg at jeg er én som utelukkende taper i alt jeg foretar meg, så da han stakk innom kontoret her forleden lurte han på om jeg hadde tapt noe i det siste. Det hadde jeg.

Jeg mistet akkurat t-banen på veien hjem også. "Noe annet ville vært rart", tenkte jeg. Jeg ble sittende i min egen verden på t-banen, som jeg gjerne blir når jeg sitter et sted i 25 minutter og bare venter. Da jeg var tilbake i den verdenen vi alle lever i hørte jeg "Neste stasjon: Stortinget". Oisann! Jeg skulle jo gått av på Jernbanetorget som er stoppet før. Jeg fikk heller gå over på den andre plattformen og ta banen tilbake. Sånn går det jo innimellom når man ikke følger med. Jeg gikk opp til midtgangen og ned på andre siden. Banen som heter "Ringen" kom kort tid etter, og jeg gikk på.

"Neste stasjon: Nationaltheatret".

"Nei, hva er det som skjer?" tenkte jeg. "Hvordan er dette mulig?" Etter et par sekunder med intens forvirring gikk det plutselig opp for meg at min vandring over til andre siden for å bytte t-baneretning kun hadde resultert i at jeg kom ned igjen litt lenger fremme på samme plattform. Herregud. Jeg prøvde å le lavt, men mislyktes. Hva i alle dager hadde skjedd med hodet mitt? Jeg speilet meg kjapt i t-banevinduet og ble møtt av refleksjonen til en jente med kromosomfeil som smilte lattermildt tilbake. Jeg samlet med meg kromosomene mine og tuslet av t-banen. Ikke tro et sekund at jeg kom meg av trikken på riktig stasjon heller. Det gjør du rett i.

Jeg slenger med dette bildet av meg selv fra jeg var liten bare for å illustrere hvor nære på det faktisk var at jeg fikk et kromosom for mye.



Rene treningsbloggen!

Hvis dere blar dere to måneder bakover i arkivet, dvs scroller ned til forrige innlegg, kan dere lese den spennende historien om da jeg forsøkte å kjøpe treningsklær. Kort oppsummert var det dessverre en mislykket operasjon. Heldigvis for meg fikk jeg hjelp av en venninne på harrytur til Sverige i påsken, og er nå eier av løpetights, joggesko og hele to (!) treningsoverdeler. Prøverommene i butikken i Sverige var noe spesielle - To kabinetter med 160 centimeters høyde midt i lokalet. Jeg, med mine 177 cm, hadde forholdsvis god utsikt utover butikken, men syntes likevel det var dumt at ikke kabinettene var enda litt lavere så jeg kunne følt meg mer blottlagt. Heldigvis kom en mann på over to meter inn i prøverommet ved siden av mens jeg prøvde en trenings-BH. Jeg kunne se brystkassen hans, og han kunne antakelig se navlen min. Jeg finnes ikke sjenert og kan ikke tenke meg mye som er bedre enn å flashe puppene mine for vilt fremmede mennesker midt i offentlighetens rom, så dette var en meget positiv og langt fra klein opplevelse. For oss begge, går jeg utfra. 

I helgen tenkte jeg å benytte meg av godværet og de mange fine parkene i nærheten av leiligheten jeg bor i. Jeg tok på meg mine fine, og fremdeles så godt som flunkende nye, treningsklær og gikk ut. Generelt er det litt pinlig å se så proff ut når den eneste måten jeg beveger meg bortover på er i tilstand: heseblesende, men jeg trøster meg med at ingen aner at jeg bor rett borti svingen og akkurat har begynt treningsøkten. Tilbake til helgens økt, hadde jeg vel ikke akkurat forutsett at det skulle oppstå problemer utover type kondisjon, men dessverre skulle økten vise seg å by på uventede utfordringer. Mens jeg gikk hjemmefra begynte jeg å kjenne at hele situasjonen var merkelig og uvant. Uten at det var en buss som var i ferd med å kjøre fra meg, eller noen som løp etter meg med kniv, så skulle jeg bare uten videre begynne å løpe? Og når i prosessen starter løpingen? Idét man går ut døren? På vei til parken? Når man ankommer parken? Alt føltes feil.

Jeg gikk over veien på taxigrønt lys. For ikke å bli påkjørt måtte jeg løpe. Ok, der var jeg i gang. "Hvor lenge må jeg holde på sånn her?" tenkte jeg et par sekunder ut i økten. Svaret ble ett minutt. Jeg ruslet hjem igjen. Litt usikker på hvor lenge noe må vare for å kunne kalles en økt. Jeg setter grenseverdiene på 1 minutt og uendelig, med forbehold om endringer.

Det bør nevnes at jeg har meldt meg på bedriftsfotballaget. Ikke bare meldt meg på, jeg har vært med på treninger. Første gang ble veldig rolig fordi halvparten forsvant i en akillesulykke, som seg jo hør og bør i bedriftsfotball. Likevel var jeg dagen etter støl i alle muskler i kroppen. Til og med i halsen. Antakelig fordi jeg nikket ballen én gang. Dvs, ballen suste i en pen bue rett mot meg. Jeg stilte meg opp med en elegant knekk i knærne før jeg knep igjen øynene. Like etter fikk jeg en ball i pannen. Jeg velger å kalle slike hendelser "nikking". 

Jeg ble spurt om jeg var oppe ved motstanderens mål for å fiske etter ballen, men sannheten var så klart at jeg ikke orket å løpe ut igjen. "Jeg vil så gjerne score mål", svarte jeg isteden. Fotballer fyker veldig fort fra én side av banen til den andre. Det samme kan ikke sies om meg. I det minste har jeg veldig hyggelige medspillere. Selv om de skaller meg ned uten videre nøling, lar de meg konstant ødelegge for laget uten så mye som en eneste liten klage. "Cathrine er spiss!" har jeg nå fått høre for første gang, og ingen lo. Eller i det minste var det bare jeg. De andre kjenner meg ikke godt nok enda til å se ironien i det.

Treningsnarkoman på shopping

Jeg har alltid pleid å le av menn som ikke klarer å handle klær til seg selv. Ikke de som ikke liker det, men de som rett og slett ikke klarer det og blir stående forskremte midt blant jeansene til de sniker seg ut av butikken uten så mye som et par sokker. I dag har jeg derimot fått en større forståelse av hva disse mennene går gjennom. Shopping kan faktisk være umulig. Jeg skulle nemlig kjøpe treningsklær etter jobb, og grunnen til at jeg ikke har skjønt før nå hvor vanskelig shopping kan være er at jeg aldri før har kjøpt treningsklær. De siste joggeskoene jeg eide ble kjøpt i 2002, antakeligvis av mamma, og jeg kastet dem da jeg flyttet i 2012 - 10 år etter jeg fikk dem. I dag skulle jeg altså spandere på meg et par, og som jeg sa til den stakkars jenta som etter 40 minutter ble spurt om hjelp av en lettere desperat og svett Cathrine: "Dette er noe jeg har tenkt til å gjøre max to ganger i livet, så det bør bli bra". Antakelig formulerte jeg meg ikke helt som en nonne i pensjonsalder.

Dere vet antakelig allerede hvordan treningssko ser ut, som de fleste jo gjør, meg selv inkludert i hvert fra og med i dag. De er fulle av detaljer og spraglete i alle farger. Helst litt reflekser og neonfarger som skal sørge for at ingen går glipp av entreen inn på treningssenteret, noe jeg personlig ikke setter så veldig stor pris på. Jenta fortalte at den neonorange modellen hun anbefalte meg også kunne bestilles i sort, men da kunne jeg ikke få dem før etter påske. "Fint", tenkte jeg. "Da kan jeg sitte stille med god samvittighet til etter påske". "Ok, da", svarte jeg, med passelig bedrøvet stemme. "Man må jo lide for skjønnheten!" Fordi jeg var så fornøyd med god service spurte jeg om ikke hun kunne hjelpe meg å finne treningsklær også. Heldigvis hadde jeg ikke skremt henne fra å fortsette hjelpen. "Kosjen farga e det du like?" "Har du noe i usynlighetsstoff?" hadde jeg lyst til å spørre. "Lilla, kanskje?", svarte jeg isteden. Hun valgte ut en tights til meg, og en t-skjorte med trykket "RUN FAST". Jeg begynte å le, og hun ble usikker og spurte om jeg ikke likte det hun holdt frem. "Joda, det var kanskje mer trykket som ble litt vel ironisk", svarte jeg. Hvordan skulle hun kunne vite hvor ironisk det faktisk var, stakkars? Jeg ser jo ikke spesielt treg ut. Eller, jeg tar det tilbake. Jeg har flere ganger måttet spesifisere at borettslaget mitt ikke heter Tangerudbakken, sist gang i går da jeg på jobb ble spurt om jeg hang med i en helt vanlig samtale. Jeg er ikke mindre intelligent enn at jeg stort sett henger med i helt vanlige samtaler, men tydeligvis er ikke dét inntrykket jeg gir. Jeg ser kanskje treg ut i mental forstand, er vel konklusjonen. Men skinnet bedrar. For det er jo skinnet mitt som er tregt.

Jeg prøvde klærne jenta hadde valgt ut, men t-skjorten var såpass kort at den fremhevet alt jeg ønsker å skjule. Antakelig var den helt normal i modellen, men jeg har sannsynligvis Nord-Europas lengste overkropp. Og siden de fleste ikke-nordeuropeere er forholdsvis korte er det ikke urimelig å anta at den dermed er verdens lengste. I et humanfysiologikurs på universitet skulle vi måle overkroppen vår fra stolsetet til toppen av hodet. Resultatet mitt bikket akkurat 1 meter, men jeg jukset og skrev 99 cm fordi ingen andre hadde fått et tresifret antall centimeter, og jeg som jente ikke ville skille meg ut som den største. Magetoppen med "RUN FAST"-trykk slo derfor ikke helt an og jeg gikk videre til butikken ved siden av.

Der spurte jeg ikke om hjelp, men tenkte heller at jeg nå var blitt såpass dreven at jeg skulle klare å se litt på egenhånd. Det var ikke en heldig avgjørelse. Jeg stod og så litt på noe jeg trodde var en treningstights, da det gikk opp for meg at jeg var omgitt av langrennsski. Det jeg så på var tydeligvis en langrennsbukse, og jeg begynte å svette igjen. Ikke skjønte jeg hva som var for menn og kvinner heller, så likestilte som vi nå tydeligvis har blitt i treningsklesveien. Lenger inn i butikken fant jeg en avdeling med passelig jentete t-skjorter og tightser, samt en manekeng som så ut som hun trente, med joggesko og det hele. Bingo! Oppdraget mitt var jo å bli sånn som henne, så klærne jeg søkte måtte nødvendigvis henge i nærheten av henne. Igjen stod jeg og så på en av tightsene og vurderte å prøve den. Da fikk jeg plutselig se at det stod "CLIMACOOL" på den og ble med ett litt usikker på om det var det fremtidige klimaet inne i min potensielt fremtidige treningsbukse som kom til å være kaldt, eller om den skulle brukes i kaldt klima. Det er en stund siden sist jeg gikk inn i en treningshall, men jeg kan ikke huske at det var uteklima der. Jeg ble stresset og la den fra meg. Jeg rygget tilbake og ble overveldet over alle produktene på veggen som jeg ikke visste sikkert hva var. Så bestemte jeg meg for at jeg hadde fått nok shoppingstress for én dag.



Totalt forbruk: 0 kr. Fotballfrue, hvis du mot formodning skulle være fast leser: Du kan gjerne hjelpe meg.

Ringevikar no more

Har dere sett opp på himmelen i det siste og lagt merke til noen griser som flyr rundt? Se litt nøye etter - jeg har nemlig fått jobb. JEG HAR FÅTT JOBB! Jeg forstår godt om du akkurat satt kveldsmaten i halsen. Jeg var på intervju for et par uker siden og fikk et fantastisk inntrykk av stedet. Likevel turte jeg ikke å håpe for mye i frykt for den voldsomme skuffelsen som da kan oppstå. At jeg i tillegg visste om en kjempeflink annen søker hjalp ikke nevneverdig på de positive forventingene. Som jeg sa til en venninne - de eneste i hele verden som foretrekker meg over ham er mine egne foreldre. Og hadde foreldrene mine møtt ham kan det være at selv de hadde byttet side. Men jeg fikk altså jobben, og jeg svever rundt sammen med de flyvende grisene i en kjempelykkerus.

"Hvem er du i dag?" er det spørsmålet jeg har fått flest ganger det siste året som ringevikar på ungdomsskolen. Det betyr selvfølgelig "Hvilke lærere vikarierer du for i dag?" bare sagt på en litt enklere måte, men det har alltid fått meg til å føle meg som et menneske med en veldig akseptert og nesten oppfordret personlighetsforstyrrelse. "Er du Knut i dag? Eller bestemor? Eller Flekken, labradoren til fru Nilsen? Eller loppa som bor i pelsen til Flekken?" Jeg har ærlig talt følt meg mest som loppa. I min nye jobb er det ikke særlig sannsynlig at  jeg blir spurt hvem jeg er hver dag. Jeg går utfra at de også antar at jeg bare er meg.

"Joakim fortalte oss at du skriver en blogg", sa de til meg på jobbintervjuet og spurte om adressen. Jeg kan derfor også avkrefte den absurde påstanden om at min uttalt "forferdelige" blogg skulle være til hinder for jobbanskaffelse. Selv pornoskuespillere får vel kjøpt seg leilighet, så at bloggen skulle hindret meg i akkurat det er vel heller usannsynlig. Jeg har derfor herved avkreftet alle de tre hårreisende påstandene, og må si meg utrolig fornøyd med det.

Vær dog ikke redd for at jeg ikke skal få noe å skrive om her på bloggen selv om jeg bare blir mindre og mindre mislykket for hver dag som går. Jeg har nemlig så innmari mye å ta av. Det er aldri noen fare for at halsen eller føttene mine krymper, at jeg plutselig får god stedsans og slutter å være svimete eller dumme meg ut, eller blir ekspert i å åpne vinflasker. Og er det ikke meg det er noe galt med så har jeg det jo med å oppleve møter med mange veldig spesielle mennesker. Noen ganger lurer jeg på om andre generelt bare er mindre oppmerksomme, eller om jeg faktisk opplever mer rart enn gjennomsnittet. For et par dager siden opprettet jeg faktisk en Twitter-konto (Crapylet, om noen vil følge meg) på grunn av sterk oppfordring fra en venninne og hennes følgere etter at hun postet et bilde av min Facebook-status:


Håper Pia overlever selv om jeg ved et uhell eksponerte ansiktet hennes på denne måten...

Dette er altså hverdagskost for meg, og jeg deler det gjerne med dere. Nå har jeg hele 11 følgere, altså omtrent dobbelt så mange sammenliknet med de som leser bloggen, men det er én åpenbar ulempe. Jeg får kun poste 140 tegn per melding. Her på bloggen har jeg blitt ordentlig bortskjemt med friheten til å skrive og skrive og skrive, sånn at dere må lese og lese og lese (bare hyggelig!), og har etter min egen mening fått en særegen måte å formulere meg på. Jeg bruker jo fort 140 tegn på et par-tre ord, så jeg kommer til å slite med Twitter. Kanskje må tweetene mine bli noe sånt som "Rar mann på trikken, ikke plass til å forklare her". På Twitter kommer det også opp forslag om hvem jeg burde følge fordi de likner på noen jeg allerde følger. Det samme gjelder informasjon om hvem som likner på meg selv, og her var det som kom opp første gang jeg så det:



Julie Voksenleks tweets skal altså være veldig lik mine. Hun holder seg hovedsakelig til erotikk og Twitter går utfra at det kommer jeg også til å gjøre. Twitter har selvfølgelig rett. Jeg har hovedsakelig laget kontoen for å åpne for suksess i min drømmekarriere som fremtidig middelaldrende eskortepike.

Nok om fremtidige eskortepiker og tilbake til jobbnyhetene. På onsdag var det plutselig siste dag på ungdomsskolen. Jeg kjenner at det kommer til å ta lang tid før jeg savner å være ringevikar. Mest sannsynlig kommer jeg aldri til å savne selv ringevikarstillingen uten rettigheter, faste arbeidstider og det å måtte forholde seg til hvordan elever ofte behandler vikarer - dagen lang, hver dag. Derimot kommer jeg til å savne de klassene jeg har blitt kjent med og håper elevene kommer seg langt her i verden. I tillegg kommer jeg selvfølgelig til å savne mine fantastiske kolleger som jeg har hatt det så morsomt sammen med. Jeg fikk nydelige tulipaner og vin med koselig kort av kollegene mine, til tross for at de hadde fått vite samme dag at det var min siste arbeidsdag.





Jeg har fått jobb-feiring med jubelhopp på Moyo i Firenze i helgen

Selvironi og sensitivitet

Stadig oftere hører jeg fra venner og bekjente at de gleder seg til å lese et fremtidig innlegg her på bloggen. Som regel dreier det seg om noe jeg forteller dem om eller noe vi opplever sammen. Mitt inntrykk er at jeg sjelden er morsom muntlig siden jeg iblant kløner til potensielt festlige formuleringer. Enten det eller så er jeg enda morsommere skriftlig. I hvert fall ønsker folk å lese de historiene jeg allerede har fortalt dem, enda de vet alt og jeg virkelig ikke har nok materiale til å fylle en hel (etter mine krav) bloggpost. Jeg syns det er utrolig hyggelig at folk gleder seg til neste lesning her, og jeg vet jo å trekke ut spenningen med bare to innlegg i måneden, men det et altså ofte jeg må skuffe med fravær av de historiene folk ønsker å lese masse om (dvs de åtte linjene jeg får presset ned).

I det siste har det kommet inn ønsker om å lese om han rare jeg møtte sist helg, noe jeg kvier meg litt for fordi jeg har såpass mye spesifikt på ham at jeg frykter at om han googler seg selv, eller om en fremtidig ingeniørarbeidsgiver googler ham fordi de ser etter en med et enormt kunstnertalent kombinert med nesten absolutt gehør, så vil dette innlegget være første treff. Jeg har ingen ønske om å såre noen, så jeg pleier å holde latterliggjøringen av andre til et minimum og heller la det gå mest utover meg selv. Selvironi har vel etter hvert blitt mitt varemerke, men jeg merker dessverre en sjelden gang at jeg lar denne tøysingen av meg selv gå så langt at jeg selv blir såret. Det er få ting som er så unødvendig og patetisk som å bli såret av sin egen spøk, det er jeg den første til å innrømme. Ikke kan jeg klandre noen for det heller. "Sa jeg nettopp at jeg var helt håpløst dårlig til å spille fløyte? Jeg er da søren ikke dårlig! Og vedkommende jeg sa det til har jo ikke noe grunnlag for å vite at det var en spøk. Nå kommer h*n til å tro at jeg er dårlig for all fremtid, og det med veldig god grunn." For man bør jo kunne ta det for god fisk når man har informasjonen direkte fra hovedkilden selv, men vit dette om meg, kjære lesere: Jeg mangler impulskontroll på akkurat det der. Jeg er i ett øyeblikk villig til å degradere meg selv ganske brutalt for å få noen til å le, men kan oppleve å angre litt i neste øyeblikk fordi jeg mest skulle ønske de syntes jeg dugde (her har autokorrekten forsøkt å endre til "sugde" to ganger, men jeg nekter å ta hintet) til noe.

Ikke bare har jeg en sjelden gang såret meg selv med min egen selvironi, jeg fikk også en kommentar for et halvt års tid siden i forbindelse med et innlegg om skostørrelser som lød slik: "Unnskyld at jeg sier det, men du klager over 39. Jeg kjenner en jente på 13 som bruker str. 42. Tror du hun føler seg ille eller?! Kan nesten ikke bruke jentesko. Tenk hvis hun hadde lest dette innlegget hvor forferdelig hun må føle seg?"

For meg er det to ting som blir temmelig absurd her. Det første er at vedkommende tror jeg klager over store føtter. Man må finne ubetydelige ting å tøyse med på en blogg som denne og i livet generelt. Jeg har ingen problemer med føttene mine annet enn at jeg syns litt synd på dem som må bære meg rundt hver gang jeg skal røre på meg. Det er også en god grunn til å holde fysisk aktivitet til et minimum. Føttene mine er faktisk ganske fine, og 39 er en helt vanlig størrelse for jenter. Jeg er jo også 177 cm høy, og hadde sikkert knapt klart å holde balansen med størrelse 36. Da hadde jeg vært hun med kjempesøte sko som hele tiden falt og ble påkjørt av trikken. Nå må alle dere som stadig blir påkjørt av trikken, eller er lojal venninne av en som pleier å bli det, for all del ikke bli såret her. Om jeg skulle sittet og skrevet at min ratio fot-høyde faktisk var mindre enn de fleste jeg kunne sammenliknet meg med, hvor hadde moroa vært da? Jeg tuller nemlig ikke om meg selv for å såre dem som er verre, og her er vi inne på punkt nummer to. Jeg har mange gode grunner til å synes godt om meg selv, så jeg er fullt klar over at jeg ikke taper enhver sammenlikning med hvem som helst. Det betyr ikke at jeg må være forsiktig med å si at halsen min er lang, føttene mine er store, jeg er en svime og hva enn annet jeg har tullet med, bare fordi enkelte har enda større føtter, fordi det finnes giraffer, eller fordi noen har et kromosom for mye og følgelig sliter litt mer enn meg som har vært heldig og fått en allright mengde med kromosomer. Jeg må kunne tulle om at jeg har vært hjemløs og arbeidsløs på én gang selv om det sitter en uteligger på hjørnet og er bittelitt lenger unna et tak over hodet og en stabil inntekt enn jeg selv var. Hvor går verden hvis man aldri kan tulle om seg selv eller tåle å bli tullet om? Eller enda verre - ikke tåle at andre tuller om seg selv?



Føttene mine

For å poengtere at det er lov å tulle om seg selv skal jeg føre på enda to punkter på min håpløsliste i denne posten. Det første hvor viktig jeg er for korpset, det andre er mine vinåpnerskills.

Jeg leste i leksikon den gangen man fremdeles leste i leksikon, om instrumentet fløyte. Der var en av beskrivelsene at det var så godt som umulig å variere styrkegraden når man spilte dette instrumentet. Som fløytist kan jeg avsløre at det er det ikke, men jeg skjønner veldig godt at alle tror det. Jeg er som tidligere nevnt andrefløytist i Lillestrøm musikkorps, og sannsynligvis korpsets minst viktige medlem. Det å spille andrefløyte oppleves for meg som å konstant være på prøvetid. Er det noe i veien med fløytelydbildet i korpset blir reaksjonen "Skal vi se, her er det noe som ikke stemmer - andrefløyte?" Etter å ha hørt andrefløytistene spille partiet alene et par ganger og stadfestet at jo, problemet ligger nettopp her, må andrefløytene legge ned en oktav. For dem som ikke vet hva det betyr så vil det si at man spiller de samme tonene bare i en mørkere versjon, og dette gjøres for at man ikke skal høres så godt og på den måten skjule problemet. Om det ikke fungerer å legge ned en oktav, enten fordi det allerede spilles i den laveste oktaven en andrefløytist kan spille i, eller fordi det selv i mørkeste oktav kan høres av dirigenten, får andrefløytistene beskjed om å la være å spille. På forrige øvelse spurte dirigenten om alle spilte på et bestemt sted i stykket, eller om det kun var notert i notene til førstefløytistene, hvorpå vi bekreftet for ham at her var det kun førstefløytene som spilte. "Bra", svarte dirigenten.

Styrkegradene i stykkene varierer mellom pianissimo, som er så svakt at det kun er førstefløytene som tør å lage lyd, mens vi andre mimer eller får beskjed om å ikke spille, og fortissimo, som er så sterkt at det kommer hørbar (selvsagt kun i betydningen at det er mulig å oppfatte lyden for det menneskelige øret) lyd ut av instrumentet. Jeg tror vi må tilbake på 90-tallet sist jeg virkelig spilte forte. Nå er det enten lyd eller ikke lyd, og jeg skjønner derfor leksikonbeskrivelsen fra tidligere. Det er ikke mye som skal til for å skjønne at om du ikke er på øvelsen eller aldri begynner i korpset i utgangspunktet så er det ikke mange som vil synes det mangler noe. Derimot er du hjertlig velkommen til å sitte på en stol midt inne i korpset med instrumentet på fanget slik at du er en del av korpsets medlemsstatistikk til tross for at lyden du bidrar med ikke er nevneverdig. En dag skal jeg bli noe mer. En dag. Jeg vet jeg kan.

Over til siste håpløshet for i dag. Jeg har en tendens til å ikke føle noe behov for å hevde meg i ting jeg ikke syns det er viktig at jeg kan. Jeg føler ingen nederlag når jeg spør pappa om å bytte hjul på en bil jeg forøvrig måtte ha lånt av ham i utgangspunktet da jeg ikke selv til dags dato har eid en bil. Jeg føler ingen nederlag om jeg ber noen andre om å åpne en brus etter å halvhjertet ha prøvd én gang. Står jeg alene hjemme og må åpne noe gir jeg meg ikke før jeg har fått åpnet det, selv om det hender jeg må gråte en skvett i desperasjon og negativitet, men det er fordi jeg trenger innholdet, ikke fordi jeg må bevise noen som helst fysisk styrke for meg selv. Jeg er glad i hvitvin, men hadde til gode å åpne flasken selv før sist helg. Jeg lar gladelig noen andre gjøre det, men alle satt så fornøyd og spiste den nydelige skalldyrmaten sin, og jeg tenkte at tiden var inne. Nå var det min tur. Jeg kjørte selvfølgelig på med friskt mot og brukte alle kreftene mine på å få skrudd spiralen på åpneren ned i korken. Det viste seg å være en utfordring for meg på lik linje med når andre sjekker hva de maksimalt får til i benkpress, men jeg gav ikke opp. Fra sofaen hørte jeg noen si "Det er nok meningen at du skal ta av det ytterste laget før du bruker åpneren." Sant det. Jeg har ikke akkurat fulgt interessert med når andre har åpnet viner tidligere, og det merket jeg nå. I korken var det boret, ikke en spiralform, men en sylinderform, en form som bare oppstår dersom man har smuldret istykker hele korken. Dette øker graden av utfordring ytteligere, så jeg ble naturligvis bare glad. Korken kom til slutt ut i tre av åtte hoveddeler og en del støv, og vinen ble helt over i en karaffel forbi restene av korken som vi gav opp å få ut. Det viste seg heldigvis at korkstøv i hvitvin bare gjør den enda mer raffinert og interessant, så jeg koste meg skikkelig med vinen den kvelden.


Nå håper jeg inderlig ikke det sitter noen og leser som blir skikkelig lei seg på vegne av sin tredjefløytistvenninne med vinkorkallergi. Til alle dere som sliter - det blir bedre. I mellomtiden tuller jeg litt med det.

For et korpsliv!
Musikk har vært min hovedhobby siden jeg var tre år og begynte å spille blokkfløyte. Da jeg var fire satt jeg og fulgte stille med på en fløytekonsert som gikk på tv, og da den var ferdig erklærte jeg for to stolte korpsforeldre at det instrumentet ville jeg også lære meg å spille. Jeg husker ikke denne hendelsen selv, så for meg oppleves det som at jeg alltid var ment å skulle spille fløyte. Fordi armene mine var ekstra lange også på den tiden fikk jeg lov til å begynne ett år tidligere på musikkskolen enn man ellers kunne. Mens jeg gikk der gikk jeg også i Norges beste skolekorps, som av uforståelige grunner likevel alltid havnet på sisteplass i hvert eneste norgesmesterskap. Jeg hørte det gamle skolekorpset mitt spille i kirken på julaften, og de må jo nødvendigvis ha tapt seg noe helt forferdelig, for sånn låt det jammen ikke den gangen vi tapte NM.


Pappa og jeg spiller sammen - 1994

Siden jeg ble voksen har jeg gått i flere korps, og i høst endte jeg opp i Lillestrøm musikkorps, som i alle fall var Norges beste frem til jeg begynte der. Nå visste ikke de i korpset om min turbulente og dramatiske hverdag som mislykket og hjemløs, så de var ikke spesielt fornøyd da jeg tok frem notene på øvelsen, og de, etter fasongen å dømme, kunne tenkes å ha ligget i fløyteesken en hel uke uten et eneste avbrekk. Det stemte dessverre på en prikk.

I prosjekt to hadde vi en gjestedirigent med en helt fantastisk imponerende indre rytme. Fordi han sikkert tenkte at teknikken i stykkene var lett å fikse for alle i korpset la han mer vekt på at vi fikk med oss hvordan hver eneste tone skulle spilles. Da hadde han nok ikke regnet med meg. Jeg får ikke med meg den ene aksenten (spilles med mer kraft enn de andre tonene) på den den ene tonen på første øvelse dersom notearket ser sånn ut:



For dem som ikke har noe erfaring med hverken korps eller noter, og likevel har lest trofast helt hit skal jeg nå gi et annet eksempel på den følelsen jeg satt med. Tenk deg at du skal kjøre bil i Tokyo for å plukke opp  en ny japansk kollega. Du får beskjed om å ta til venstre i en rundkjøring du sliter med å finne, før du videre i instruksen skal inn i et kryss og følge skiltene til カール·ヨハン. Du har to sekunder på deg til å finne ut hvilken fil du må ligge i for å komme til カール·ヨハン, før kaoset av biler plutselig beveger seg i rekordfart. Etter femten liknende scenarioer skal du finne kollegaen din som står ved veien i dress og stresskoffert, sammen med ørten andre japanere i dress og stresskoffert. Du begynner så smått å kjenne deg litt som en av disse koffertene når du oppdager at alle japanerne bare har atomiske forskjeller i ansiktet, og bildet du sitter med foran deg av mannen du skal plukke opp viser en solstråle på ferie, ikledd hatt, paraply og hawaiiskjorte, et bilde som sjefen i all hast hadde hentet ned direkte fra mannens Facebookprofil før du måtte dra. Du blir nødt til å erkjenne at bildet ikke kvalifiserer til noe annet enn artsgjenkjennelse, og i alle fall ikke ansiktsgjenkjennelse blant alle japanerne. Midt oppi dette kaoset, ett eller annet tilfeldig sted på veien skal du huske å se etter venninnen din og vinke til henne. Hun representerer en av de aksentene vi måtte huske på.



Jeg begynte altså min amatørkarriere i Lillestrøm på førstefløyte, og var veldig glad for det, men forspilte nok bokstavelig talt sjansen min på å ikke prioritere øving i mitt daværende kaotiske liv. Jeg rykket ned til andrestemme etter første prosjekt og rykker fremdeles stadig nedover, noe som ikke akkurat er en vellykket oppskrift på å opprettholde en sliten selvtillit. Nå er min største frykt å rykke ned til saksofon på rekken rett bak meg, så for å forhindre dét har jeg faktisk øvd en hel masse i juleferien.  For all del, saksofongruppa ser ut til å ha det kjempekoselig, men jeg kan jo ikke spille saksofon, så da ville det vel båret bakover til eufonium, tuba og til slutt slagverk, der de ville oppdaget at det eneste jeg har drevet med innen slagverkinstrumenter er triangel og sånne trepinner man kan slå mot hverandre, som jeg fikk en god del erfaring med i 1989.

Heldigvis holdt vår noe utalelsesmessig uheldige dirigent en tale som garantert var ment som en positiv pep-talk før jul så vi skulle bli inspirerte til å øve skikkelig godt allerede da, og ikke vente til rett før norgesmesterskapet i mars. Inspirert eller provosert  - Øvd har jeg i alle fall gjort i massevis. Får virkelig håpe det holder. Jeg klamrer meg i hvert fall fast om noen skulle prøve å dra meg bakover til tredje rad. Er det én ting jeg skulle ønske jeg kunne forandre ved meg selv så er det behovet for positive tilbakemeldinger fra andre for å synes godt om meg selv. Om jeg hadde stått bakerst i Norges beste amatørkorps og slått to pinner mot hverandre i en så presis firedelsrytme at man ikke skulle tro jeg hadde gjort noe annet, så ville jeg fortsatt ikke klart å synes jeg var flink til det med mindre noen andre syntes det. Er du ikke sånn selv så tenk litt over det her og nå hvor heldig du er som klarer å stole på deg selv.


17. mai 2009 i Sagene Janitsjars stolte uniform

Moralen på denne rotete visa er: Begynn i korps, dere. Det anbefales! Ikke la dere lure av det siste bildet!

Tilbakeblikk på nyttårsforsetter

2012 har vært et begivenhetsrikt år, både på godt og vondt. Som jeg skrev for et år siden måtte 2012 starte og ende ganske forskjellig, fordi jeg startet året som student i studentbolig og måtte nødvendigvis ende som arbeider eller NAV-snylter i en leilighet som SiO ikke har ansvaret for. Jeg skrev noen nyttårsforsetter for året som gikk, og nå er det på tide å se om jeg fikk til noe av det.

1. Finne et sted å bo. Forsøket på å oppfylle dette forsettet har definitivt involvert mer dramatikk enn de andre forsettene tilsammen. På et tidspunkt, i en situajon som minte mer om en galehustilværelse enn noe annet, fikk jeg beskjed om at jeg at jeg ikke kunne forvente å få hverken jobb, leilighet eller kjæreste hvis de som vurderte å ansette meg, selge meg en bolig eller mot formodning skulle bli glad i meg så hva jeg har skrevet her på bloggen. Et velmenende råd fra en voksen til meg: en ungdom som hadde forvillet seg langt ut på skråplanet. Jeg ble anbefalt å slette bloggen umiddelbart og oppsøke en psykiater. Det er tydeligvis ikke så enkelt for alle å forstå selvironi som man kanskje skulle trodd, men vedkommende får nesten ta seg en bolle - Bloggen består. Nå har jeg heldigvis endt opp på et hyggelig sted på Grünerløkka. Noen av elevene der jeg jobber spurte meg før ferien om det er sant at jeg bodde på skolen i en periode. Haha, så ille har det ikke stått til, selv for meg, selv om jeg bodde på sofaen til min beste venninne i en måneds tid. Jeg tolker det heller som at jeg er mye på jobb, og det er jo et godt tegn. I løpet av 2013 skal jeg kjøpe meg mitt eget sted, enten et lite kott i nærheten av sentrum, eller et bittelitt større kott langt utenfor allfarvei. Her er i alle fall rommet mitt nå (JEG HAR MIN EGEN TRAPP!):






Andreetasje på rommet - Walk-up closet




2. Komme i normal form. Det ville si at jeg skulle fra grønnsakstilstand til (kun) dårlig kondis, og jeg kan stolt fortelle her og nå at det har jeg klart. Måten jeg har lyktes på har rett og slett bare vært å la være å sitte å skrive masteroppgave dag ut og dag inn, og heller leve et gjennomsnittlig liv med ti minutters rask gange nå og da i løpet av dagen. I tillegg har jeg spist normalt, og selv om det tok meg et år å få tilbake normal magesekkapasitet og min vanlige BMI etter tre måneder med småspising av kun yoghurt og klementin foran masteroppgavedokumentet mitt, er jeg nå meg selv igjen. Dette året vurderer jeg å strekke det enda lenger. Kanskje jeg skal få en mellomgod kondis og bli sterk nok til klare å åpne bruskorker på første forsøk hver eneste gang jeg prøver. Men jeg tør ikke love noe. Jeg har jo ikke en gang joggesko.


3. Få en jobb. Dette er den jeg har failet hardest på av alle forsettene. Ikke bare har jeg ikke fått en studierelevant jobb enda, men jeg gjorde den enorme tabben å fortelle folk på jobben og andre steder at jeg ser etter jobber, så nå blir jeg spurt minst en gang om dagen om jeg har lyktes i mitt forsøk. Spesielt på fest blir dette et tema. Hver gang må jeg svare nei. Hver gang må jeg minnes på at jeg ikke har fått det til. I tillegg er de som gir meg vikartimer på skolen så innstilt på at jeg snart skal slutte at de ikke tør å gi meg for mye jobb. Så ikke bare vet jeg at jeg må være der jeg er en god stund til, jeg vet også at jeg akkurat overlever på de timene de unner meg fordi de ikke skjønner at jeg er dømt til å bli der lenge. Jeg ønsker meg så høyt en jobb innenfor det jeg faktisk har valgt å utdanne meg til. Jeg ønsker meg så høyt en arbeidskontrakt, bittelitt rettigheter som ansatt. Litt verdighet. Litt økonomisk trygghet. Litt lønn for strevet. Slippe å høre fra 14-åringer at det er jeg som burde koste gulvet der de har slengt epleskrottene sine, slippe å høre at jeg er så gammel at jeg nødvendigvis knapt kan høre frekvenser innenfor piccolofløyteområdet når jeg underviser i hørsel i naturfagstimen, slippe ungdommers what's in it for me-mentalitet og heller få æren av å samarbeide med folk som tar sin del av jobben like seriøst som jeg tar min. Og til slutt, å få lov til å savne lærerjobben litt. For det kommer jeg helt sikkert til å gjøre. Jeg elsker jo å formidle og forenkle kompliserte vitenskapelige prosesser. Jeg elsker å merke at noen forstår mer etter at jeg har forklart noe. Og når elevene er allrighte, så er de verdens beste. Da, da liker jeg jobben så utrolig godt. Og da tar jeg gjerne gratisundervisning for å hjelpe dem som vil ha hjelp. Det gir meg så utrolig mye.




4. Være positiv. Med alt som har skjedd i år har det til tider vært et vanskelig forsett å holde, og innimellom har jeg ikke tenkt positivt i det hele tatt. Jeg har fått erfaringer enkelte kanskje mener man kan vokse på, men som jeg godt kunne vært foruten. Likevel skal jeg gi meg selv en stor klapp på skulderen fordi jeg har vært flink. Jeg har vært så utrolig flink til å holde ut med alt som har vært vondt. Hvordan jeg har taklet det skal jeg være stolt av så lenge jeg lever.


5. Just do it. I fjor innrømte jeg at jeg var en pyse. Jeg har hatt lett for å ta de tryggeste valgene fordi det innebærer mindre styr og jeg vet at alt da går sånn passe bra. Jeg nevnte at jeg gjerne skulle dratt til Roma på kurs denne sommeren, men at det var typisk meg å bli hjemme og pliktoppfyllende lete etter et sted å bo. Men jeg dro. Og har aldri angret på det. Det var en fantastisk avslappende sommer med hyggelige opplevelser og jeg sitter igjen med koselige minner og en god venninne. Riktignok fulgte jeg ikke just do it-innstillingen min da jeg ble bedt på en blind date. Jeg fikk en litt dårlig magefølelse i tillegg til at jeg nylig hadde lagt merke til noen som senere skulle vise seg å ville være kjæresten min. Heldige meg. Enda jeg som skriver denne bloggen. Det er nok på tide å ta seg en bolle til, for enkelte.

Ja apropos, å få kjæreste var ikke på noen forsettliste, skrev jeg i fjor. Men så skjedde det likevel. Etter den statistikken å dømme bør vel egentlig forsettlisten min være tom for 2013. Da går kanskje alt i oppfyllelse. Derfor fjernes nå "få studierelevant jobb", "kjøpe leilighet", "trene mer", "just do it" og et forsett til som er nytt av året og fjernes fra listen med en eneste gang: "bli flinkere til å øve på korpsstykkene så dirigenten i korpset kan forsette å være stolt og positiv".

2013 blir et bra år. Kjenner dere ikke det, dere også?

Sko - enhver kvinnes lidenskap?

Jeg har aldri vært opptatt av sko. Jeg har faktisk alltid hatet de byturene der oppdraget er å finne et par sko for sesongen. For jeg kjøper bare ett par, og de må passe til det meste, og ikke gi gnagsår. Det sier seg selv at jeg da ikke leter blant de kuleste skoene. Jeg har vært innom noen rosablogger og sett bilder som presenterer hele deres voldsomme skosortiment. Ok, kanskje bare de høyhælte skoene, men dem er det til gjengjeld 250 av. Par, altså. Selv har jeg akkurat talt alle mine, og det ble 21. Sko. Ikke par. Og det inkluderer gummistøvler, bunadssko, tøfler, støvletter, pensko, tøysko og den ene skoen jeg sitter igjen med etter en fest i vinter der gjestene mente de kunne ta de skoene de hadde lyst på som de fant i gangen, og aldri levere dem tilbake. Så de tok den ene min, og jeg måtte gå hjem med én sko i str 39 og én lånt (ikke stjålet) støvel i størrelse 47, som min (stadig vekk nevnte) minste venninne lurte på om passet. Jaja, min sko og den åtte størrelser for store støvelen føltes omtrent helt likt. Ingen merkbar visuell forskjell heller. Det var mitt eneste bruksskopar på den tiden som brått og dramatisk ble skilt fra hverandre, og den skoen jeg satt igjen med ble aldri seg selv igjen. Bunadssko og tøfler var dårlige substitusjoner, og jeg forbannet det mennesket som tvang meg til å gå til innkjøp av et annet par.

En av grunnene til at jeg ikke har likt skoinnkjøp kan være at alle sko som ser så utrolig søte ut der de står i størrelse 36 blir det helt motsatte i min størrelse. Hele familien min består av små mennesker med tilsvarende små føtter, og jeg kunne like godt vært adoptert. Fra jeg var tretten og ut tiden jeg bodde hjemme ble ikke skoene mine forvekslet med min søsters (størrelse 35,5) eller min mors (størrelse 37), men derimot med min fars (størrelse 42). Utallige ganger har pappas sko blitt satt frem til meg, eller han har prøvd å ta på seg mine. Dere lurer kanskje på om jeg og pappa har for vane å kjøpe like sko - nei, heldigvis. Han får ha mokkasinene sine i fred. Det er verre når hele familien har like gummistøvler.


Dette er meg iført ved siden av noen gummistøvler som søsteren min sannsynligvis ennå ikke har vokst inn i.

Nå for tiden hender det en sjelden gang at også jeg har lyst på fine sko som for en gangs skyld passer til det jeg har på meg. Jeg er nemlig ikke blind, jeg ser når noe passer eller ikke passer, men har man bare ett par så har man bare ett par. Dessverre utarter gjerne butikkturene seg på samme måte hver gang. Jeg får øye på et par kjempesøte og feminine sko, som dette her:



Jeg spør om de har dem i 39, damen i butikken svarer "Selvfølgelig!" og kommer smilende tilbake fra lageret med disse:



Jeg prøver dem på og de sitter som et skudd.

Jeg ser bort på skoene i hyllen i størrelse 36, og deretter ned på de jeg har på meg. "Jeg tror jeg må tenke litt på det", sier jeg. "Helt i orden! Om du vil kan vi holde dem av et par timer", svarer damen blidt. Det kan jo tenkes at Melvin Tix kommer innom i løpet av de to timene, men sannsynligheten er ikke særlig stor, og jeg er villig til å ta sjansen.

Come sono gli italiani?

Tanti anni fa non ero mai stata in Italia. L'Italia sembrava un paese con moltissima cultura, tutti mangiavano pizze e pasta mentre studiavano l'arte. Pensavo davvero che gli italiani avessero grandi tradizioni in comune, e non avrei mai pensato che l'impressione che avevo della cultura italiana in realtà fosse stata costruita, e che gli italiani non si sentissero come un solo popolo.

Pensavo che gli italiani fossero i più tranquilli del mondo. Da una parte è vero. Normalmente hanno tantissimo tempo - non fanno niente dopo quello che fanno adesso, forse tranne mangiare una pizza, e quello che fanno adesso è mangiare una pizza. La vita tranquilla, insomma. Nel traffico però, no. Se guidano (e guidano spesso perché almeno ai romani non piace camminare), guidano velocemente, senza tanta attenzione, con molta forza, come se la pizzeria chiudesse dopo poco tempo. Sempre nel traffico, sull'autobus, non possono stare tranquillamente. "Scende?", "Scendete?", "Scende alla prossima?", "Scendo alla prossima", "Permesso!". Gli italiani hanno davvero paura di non poter scendere. Soprattutto alla prossima.

Quando ero piccola avevo sentito parlare gli italiani e pensavo che parlassero tantissimo e velocemente. Dopo aver vissuto a Roma ho scoperto che anche se è vero che parlano velocemente, non parlano neccessariamente tantissimo. Adesso ho sempre l'impressione che gli italiani, quando raccontano una storia, si fermano a metà, non dicendo niente di più. Con la bocca chiusa, il resto ovviamente dicono con la lingua del corpo. Le braccia si muovono, e gli italiani che hanno ascoltato e naturalmente capito come finisce la storia dicono "Eh...", "Insomma...", "Lo so...". Per gli stranieri che hanno appena imparato l'italiano scritto e orale i movimenti sono solo movimenti. Allora non dicono "Eh...", non dicono "Insomma...", e non sanno assolutamente niente. E la storia com'è andata?

Eh. Insomma.

 

It's like the end of an era!

På fredag var min tid som fast lærer på ungdomsskolen over. Det føltes utrolig rart, og jeg hadde vel en klump i halsen mesteparten av dagen. Noen ganger tårer i øynene også. Og noen ganger gråt jeg. Jeg må innrømme at jeg følte meg utrolig dum når det var lærere som sluttet etter flere års trofast tjeneste, og jeg bare hadde vært der fast i tre måneder. Men sånn er jeg. Da jeg på onsdag fikk et kort av en klasse jeg hadde tatt som ekstraarbeid fordi læreren deres var sykemeldt ble jeg så rørt at jeg begynte å gråte på kontoret. Dessverre bestemte kroppen min seg for at dét skulle den gjøre også foran klassen da jeg takket for det overraskende kortet. Jentene sa "awww" og guttene så sjokkert på hverandre, mens jeg kjempet en bitter kamp for å gjenopprette fatningen så jeg ikke skulle stå og hulke da jeg gav beskjed om at alle skulle levere bøker. Å levere bøker er jo ærlig talt ikke spesielt trist.

Den siste dagen startet med frokost med klassen jeg har hatt ansvaret for. Jeg har nok sett på dem som eldre enn de egentlig er, i og med at noen av dem faktisk ser ganske voksne ut. Jeg har selvfølgelig merket at de mentalt egentlig er ganske små tidligere også, men på fredag ble det enda tydeligere. For det første ville alle ha nugatti, og de hadde full oversikt over alle nugattityper som finnes. Og jeg som trodde det bare fantes vanlig nugatti? For det andre var det nugatti i hele klasserommet da frokosten var over. På pulter, stoler og klær. Det er sånn sett ganske rart å tenke på at disse små menneskene skal straffes som voksne for brudd på norske lover. Nå består selvfølgelig min klasse bare av eksemplariske, søte engler som aldri gjør noe galt, men skulle de mot formodning havne i fengsel den nærmeste tiden får vi håpe at det serveres nugatti der. Og at rengjøringspersonalet besitter ekspertise i fjerning av nugattiflekker.

Under frokosten fikk jeg kjempefine gaver av klassen. Jeg husker at jeg var med på å gi gave til lærerne på ungdomsskolen, men det var i tiende da vi sluttet. Så det var en utrolig hyggelig overraskelse at denne fantastiske gjengen belønnet meg for bare tre små måneder som lærer i niende klasse. Jeg fikk både kort, blomster, veldig kul veske og en pen topp. Skjønninger!

Avslutningen med klassen ble rundet av med en sang om meg som noen av dem hadde arbeidet ivrig med den morgenen. Hvilken melodi sangen gikk i hadde man nok ikke hørt om man visste det - sannsynligvis hadde de ikke en gang blitt enige på forhånd, men de sang nå ivrig av full hals, og det var så nydelig, så nydelig. Nå har jeg jo fått vite at de har funnet bloggen min, noe sangen også dreide seg om, så da får jeg nesten hilse så mye til alle som ble ferdig i 9C på fredag. Om ikke dere ble glade i meg så ble i hvert fall jeg glad i dere! I tilfelle ryktet om bloggen har spredd seg ut av klassen hilser jeg til 9G også, som var så søte og hadde skrevet verdens fineste kort.

På avslutningen til lærerne etterpå gråt jeg for hver eneste tale. Selv for talen om hun jeg ikke kjente gråt jeg. Jeg håpet nesten ikke noen kom til å si noe om meg, men helt mot slutten fikk jeg en vin og en takk. Gråt jeg? Selvfølgelig. Fra "Cathrine er et unikum" (awww) til "Tusen takk". Hva jeg selv sa da jeg takket for meg husker jeg bare vagt, men jeg tror jeg husket å si takk for meg, som jo var selve grunnen til at jeg skulle si noe i utgangspunktet. Maken til fantastiske kolleger skal man nemlig lete lenge etter.

Om du lurer, mamma, så hadde jeg deg i bakhodet da jeg tok imot vinflasken. Så ja, jeg neide. Mamma har alltid vært veldig nøye på at jeg og søsteren min neide når vi skulle opp på en scene og motta noe. Faktisk så nøye at jeg var nervøs hver gang. Når ingen andre neier, men håndhilser og gir en klem, så regner jo folk med at alle kom til å gjøre det på samme måten. Men mens jeg ventet visste jeg at jeg måtte gjøre det på en litt annen måte, og så for meg med skrekk at jeg kom til å neie akkurat idet vedkommende skulle til å gi meg en klem, og swoop, der forsvant jeg ned i et dypt nei, sånn at klemmen bare involverte én veldig overrasket person, før jeg raskt kom opp igjen fra neiingen og skallet vedkommende i haken så han datt overende, enda mer sjokkert enn tidligere. Heldigvis ble det aldri så ille. Ikke i går heller.

Tiden min på ungdomsskolen skulle egentlig bare vare et par måneder, mens jeg ivrig søkte jobber innenfor det jeg faktisk har utdannet meg til. (På skolen er det for øvrig kjent som "det der kjedelige labgreiene", og jeg har for lenge siden gitt opp å prøve å forklare at kan være ganske så spennende.) Men jeg har rett og slett hatt det for travelt. Jeg har ikke rukket å kjøpe nye sko en gang, og har gått rundt med sko med hull i de siste tre månedene. Likevel er jeg veldig glad for alt som har skjedd, og jeg kan med sikkerhet si at jeg aldri har hatt en koseligere jobb.

Typisk Marokko

Jeg og tre venninner, Mayes, Julie og Rooa, kom hjem fra ferie i Marokko for en drøy uke siden. Først må jeg bare si at vi har hatt det strålende, for kjenner jeg meg selv rett blir dette innlegget negativt vinklet. Og ikke minst langt. Sånn begynte vår spennende ferd:


Klokken var her halv syv på morgenen og vi var på vei til flyet, etter fire timers søvn.

Reisen vår var vel ikke av de mest behagelige. Vi hadde to separate flyetapper og skulle vente i Gatwick-området i syv timer før neste fly gikk til Agadir. Den siste etappen var den mest spesielle. Det er noe eget over å oppleve å sitte på et fly der halvparten av passasjerende ser ut som Osama Bin Laden. Det føles ikke 100 % trygt på et vis. I tillegg lærte jeg at de irakerne jeg kjenner (Mayes og Rooa og deres familie) er blant de høfligere irakerne her i verden. Vi fikk nemlig æren av å sitte rett foran en gjeng irakisk-engelske gutter som skrålte og skrek hele turen gjennom. De virket fulle og ruset og det ene med det andre, og ropte "hasj!" femten ganger så babyen på første rad hørte dem. Babyen på samme rad pådro seg nok redusert hørsel på turen. Babyer er forresten stadig ute og flyr, har dere lagt merke til det? De har alltid et annet sted de må være og stresser avgårde rundt hele jordkloden. Til tross for sin verdensvante natur glemmer de alltid å gjespe under letting og landing, og ender med å få så vondt i ørene at de må gråte. Da er det i det minste en trøst å ha en hyggelig iraker ved siden av seg som roper "hasj!".

På slutten av turen vår ble landingen utsatt fordi en mann på flyet ble dårlig og trengte førstehjelp. Da vi endelig landet fikk vi beskjed om å bli sittende sånn at helsepersonalet kunne komme til mannen og hjelpe ham så fort og effektivt som mulig. Én av passasjerene nektet å følge ordre og utalte "Jeg driter vel i ham, han kan klare seg selv. Jeg skal av flyet!" Dere kan jo gjette hvem det var. Mens den stakkars mannen fikk hjelp begynte et par foran oss å råkline. De hadde visst heller ikke tid til å vente på den syke mannen, men istedenfor å protestere høylydt begynte de heller bare å gjøre det de hadde tenkt til å gjøre når de kom seg på hotellet sitt. Litt kyssing er egentlig bare koselig, men da mannen bet tak i kvinnens underleppe og dro den utover 3 cm og klådde på henne, mens den syke mannen lå på gulvet i flyet og den irakiske gutten skrek og bannet og prøvde å bryte seg ut måtte jeg klype meg selv i armen for å konstatere at jeg ikke drømte. Det var virkelig et absurd scenario som utspilte seg rundt oss.

Hygiene

Synet som først møtte oss da vi ankom leiligheten vi skulle bo i var ikke av det bedre. Vi skulle riktignok bo billig, men vi var nok ikke helt forberedt på hvor billig det skulle vise seg å være, gjenspeilet av standarden på leiligheten vår. Som forventet var det to dobbeltsenger der, men i hver seng lå det kun én dyne, en enkeldyne. For all del, jeg er glad i Julie, og det er ikke noe ved henne jeg syns er ekkelt, men tanken på å måtte ligge inntil henne i ti netter for å ha dyne over meg var likevel ikke den mest fristende. Julie følte det garantert på samme måte. Vi etterspurte et par dyner til, men de dukket aldri opp, og to av oss endte med laken og sengeteppe (takk, Julie!). Vi måtte også kjøpe inn vaskemidler og plastikk-kjøkkenutstyr, for å skure ned leiligheten og slippe å bruke det ekle som stod på kjøkkenbenken.


Julie i full gang med å sope opp de tidligere gjestenes gamle hudceller.


Mayes vasker den delikate dusjen vår.

Trafikksikkerhet

... er ikke et ord som finnes i noen marokkansk ordliste. De kjører med det de har, og det de ikke har det er sikkerhetsbelter, regler for hvor mange som sitter i bilen (vi var syv i en liten femseter) og fungerende vindusåpnere. Derimot er de svært nøye med parkering forbudt-markering.


Tre foran og fire bak.


Her finnes det liten tvil om hvor man kan parkere. Veldig godt å ha så klar skilting!

Marokkanske menn

Marokko er et land som tilsynelatende kun består av menn. Og katter. Det er nesten ikke damer der. Likevel fortalte en mann oss at det er ca fire damer per mann, så kvinnene gjemmer seg i alle fall godt for oss turister. Om de gjemmer seg for de lokale mennene også må jeg si jeg skjønner dem godt, for maken til innpåslitne menn skal man lete lenge etter. Og det kommer fra en blond, tidligere innbygger i Roma.

En marokkansk gutt fortalte meg at de er vante med å rope komplimenter til jenter som går forbi, fordi jentene i Marokko ikke tror de er noe pene med mindre helt ukjente menn roper det etter dem. Ropene er alt fra "Beautiful!", som forsåvidt er hyggelig, til "Nicccce asssss". Den sistnevnte komplimenten som gis av fremmede menn som nærmest sitter der og onanerer er ikke like koselig. De er ekstra opptatte av bleke, blonde, europeiske jenter. Utenom turistsesongen vil det si meg og et par-tre til. En gang jeg skulle ut for å bade gikk jeg forbi en jevnt gyldenbrun, slank jente med store pupper og flott hår. Jeg var en hvit jente med rosa flekker, små pupper og grått hår med solkrem i, dratt opp til en tofs midt oppå hodet. Jeg var helt sjokkert da guttene på stranden ikke ofret henne et blikk, men ropte etter meg. Meg?! De er gærne. Sånn så forøvrig jeg ut:


Viktig å være lekker på stranden!

Selv jeg som sjelden gjør en ordentlig innsats for å endre hudfargen min til det mørkere syns det er litt koselig å bli brun på sommerferie. Nest siste dagen var det en mann som ropte etter meg "Why are you so white? Can I talk to you". Han kunne ikke snakke med meg. Jeg hadde tydeligvis ikke blitt særlig brun, enda jeg selv kunne se hver kveld at jeg hadde skille etter bikinien. Da jeg kom tilbake på jobb etter ferien var det en som sa "Er du sånn som bare sitter i skyggen eller?" Jeg bare "Awww, så koselig." Solen i Marokko er stort sett rett over hodet på folk hele dagen, så står man oppreist, noe vi stort sett gjorde på alle våre oppdagelsesferder rundt i området, og har en lys vinterhud, så blir man bare brun på skuldrene og i skillen. Og jeg lover, jeg er helt enormt brun i skillen! Her er bildebevis på at solen står høyt på himmelen:

To dager og en natt var vi i Marrakech. Vi gledet oss til å bo på hotell og gå på marked, men endte med å glede oss til å dra tilbake også. Til tross for at dette hotellet var kjempesjarmerende og hadde nydelig svømmebasseng, foretrakk vi vår kakerlakkfrie leilighet med ti stråler ut av dusjhodet istedenfor tre. Rooa var også veldig bekymret for at det skulle komme aper inn gjennom det åpne vinduet på hotellet om natten, så det var ekstra godt for henne å komme tilbake til en tilværelse med apefri-garanti. I tillegg fant vi ut at mennene i Agadir bare var barnematen sammenliknet med i Marrakech. I Marrakech var alle komplimentene seksuelt ladet og s-ene i "nicccce assss" varte enda mye lenger der. For meg som etter statistikken å dømme er den minst populære blant det motsatte kjønn i Norge av alle jeg kjenner burde jeg i hvert fall være takknemlig over å ha fått bekreftet at jeg er mer enn bra nok for marokkanske menn. En ropte etter meg: "Maaaarry me, pliiiiiiis! I will give you a thousand camels!" Dessverre ble han utkonkurrert av en i Agadir som tilbød meg 6000 kameler. Jeg har ikke gitt noe endelig svar enda, men leker litt med tanken. Det hadde jo tross alt vært litt kult å hatt 6000 kameler. At min potensielle fremtidige ektemann mangler omtrent like mange tenner er vel den eneste grunnen til at jeg tviler litt.


Svømmebassenget ved hotellet i Marrakech.


En kakerlakk som Julie og Mayes har drept.

Økonomi

Marokkanerne har alltid noe å selge. Uten unntak. En gutt snakket til Julie og meg da vi badet, i de første sekundene som en vanlig, lokal innbygger, før: "Are you interested in going jetski? Want to buy jewlery?" Dette var siste dagen vår og vi begynte å få nok. Så vi gikk opp. Vel fremme på solsengene dukket det opp en annen mann. "Can I have your towel? My children are hungry, and I live far away. Please!" Jeg hadde kjøpt tidenes styggeste Ole Brumm-håndkle en uke tidligere, til 35 kroner, som jeg hadde alle planer om å la bli igjen i Marokko. Jeg sa til mannen at hvis han kom tilbake litt senere kunne han få det, men at jeg trengte det mens jeg var på stranden. "Pliiiis, pliiiiiiiiis! I live far away!", sa mannen, "I will give you present, you can choose bracelet". Jaja, greit nok. Det var jo egentlig en vinn-vinn-situasjon for oss begge.


Håndkleløs, men legg merke til armbåndet! (Jeg har satt på en liten sladd av hensyn til både lesere og meg selv.)

Dyr i Marokko

Bilder sier mer enn tusen ord, så jeg sier ikke mer her enn at jeg ble en ordentlig dyrevenn i Marokko.

Av erfaring vet jeg at jeg er det man kan kalle ufotogen. Likevel har det aldri vært så ille som det denne uheldige kamelen presterte å få til.

Litt action

Dere har kanskje opplevd å være på ferie, og så er det en som bestemmer seg for å ødelegge for alle? Det skjedde i alle fall oss denne gangen. Mayes presterte å besvime på badet og slå hodet sitt, noe som resulterte i kutt både i pannen og på nesen i tillegg til neseblod som hun pent hadde spredd i små dråper over hele badegulvet. Tror du hun tørket opp selv? Nei, det var det jeg som måtte gjøre. Vi trøstet oss med at vi i det minste hadde med oss en som så ut som om hun hadde vært i en skikkelig slåsskamp, sånn i tilfelle noen vurderte å banke oss opp - Kanskje de ville tenkt seg om en gang til. Dessverre ble gleden snart snudd til bekymring da Mayes kunne konstatere at hun også hadde "mi'et føeen i 'unga" ("mistet følelsen i tunga" - Mayes er jo som tidligere nevnt opprinnelig fra Irak, og er derfor noen ganger litt vanskelig å forstå). Vi bestemte oss for å ta taxi direkte til nærmeste sykehus. "Hospital", sa jeg til taxisjåføren, enkelt og greit. Han skjønte ikke. Mayes sa: "إلى أقرب مستشفى، وبرونتو! تحطمت رأسي في أرضية "الحمام وفقدت الشعور في لسانك. Til tross for bedøvet tunge var denne beskjeden, til forskjell fra min, klinkende klar for sjåføren og vi ble kjørt til sykehuset. Det bringer oss over på neste tema.

Helsesektor

Marokkos befolkning, nå kjent som mennene og kattene, har ikke hatt helsesektoren i tankene da de valgte politisk parti under forrige valg. Derimot står spritflaskene på sirlig linje, uten noen nedtrekkbar gardin foran, i butikker som nærmest er for døgnåpne å regne, og prisene er så lave at de knapt nok er synlige med det blotte øyet. Jeg mistenker at våre marokkanske venner har gått på en skikkelig Frp-smell. På sykehuset var det utedo uten dopapir, og vasken inne på rommet der pasientene lå var tett og fylt til randen med skittent vann med sigarettsneiper i. Mayes fikk ligge på dette rommet og ble plassert på et blodig laken med intravinøst i hånden. Legene mistenkte lavt blodsukker. Vi fryktet at hun kunne pådra seg langt verre ting enn lavt blodsukker av å bli på det sykehuset, og hørte nyss om at det var et mye bedre, privat sykehus i nærheten. På det private sykehuset var det nesten ingen andre, og godt var det, for heller ikke der var det dopapir. "Toilet paper?", spurte vi. "Oh. No. No toilet paper", svarte de. Det var visst ikke så veldig mye bedre der.

Men Marokko anbefales, dere!



Noen likheter med Norge er det til og med også!


Husmorforberedelser til 17. mai

Som forholdsvis nylig voksen har jeg nå blitt ferdig med 17. mai-forberedelser, egentlig for første gang. Jeg har nemlig strøket bunadsskjorten min. I samme slengen fikk jeg nok et bevis på min mangel på husmorevner, og for å være helt ærlig så var jeg mer opptatt av å bli ferdig med ekstrajobben jeg har tatt på meg enn at bunadskjorten min skulle være brettfri. Men mamma syns det er veldig viktig med glatte bunadskjorter, og skulle det komme henne for øret at hennes førstefødte, som hun fremdeles har stor tro på at skal få til noe her i livet, har gått blant fremmede folk i Oslo sentrum med skrukkete bunadskjorte, ja, da gir jeg henne en sorg jeg ikke unner min verste fiende. Derfor tok jeg imot mine foreldres råd om å dusje skjorten med vann og legge den i fryseren på forhånd. Jeg har ikke sånn dusjkanne som vanligvis brukes til liknende formål, og skrudde derfor heller på dusjen (ja, dusjen) på lavt trykk og kastet skjorten litt inn og ut som en ekte tyrefekter mens jeg tenkte på hvor fantastisk heldig min fremtidige mann kommer til å føle seg. Da jeg syntes den var fuktig (les: våt) nok brettet jeg den sammen og la den i fryseren.

Synet som møtte meg i går kveld da jeg tok den opp fra fryseren liknet ikke på det jeg hadde forestilt meg da mamma og pappa fortalte meg hva jeg skulle gjøre. For den skulle smelte på et blunk, hadde de sagt. Kanskje den hadde gjort det hvis jeg hadde dusjet den med en dusjflaske, men det jeg tok opp fra fryseren var nærmest en isbre med en sprekk jeg var bekymret for å falle oppi. Det tok noen timer før isblokken var omgjort til en isete skjorte som kunne brettes opp, men da gjenstod heldigvis bare strykingen. Bare, sier jeg, men dette var jo den virkelige utfordringen. Det er en grunn til at jeg ikke eier et strykejern, for å si det sånn. Jeg skulle bare stryke et flagg først for å være sikker på at strykejernet var klart. Det viste seg at strykejernet var klart. Det viste seg også at flagget var syntetisk og ikke burde strykes.Jeg så selvfølgelig på flagget at det var fullt av hydrokarboner, men jeg får en form for panikk-black out når jeg driver med huslige sysler, og gjør derfor ofte det motsatte av det jeg ville gjort hvis IQ-poengene var intakte.



Heldigvis er en pepsilogo den perfekte pynt på et strykejern, så venninnen min var sikkert bare glad for det jeg hadde fått til. Jeg har på følelsen at mamma ikke ville vært like glad hvis hun fikk vite at bunadsskjorten min var rynkefri, men full av pepsilogoer, så jeg strøk skjorten med et forkle i mellom. Det endelige resultatet ble en skjorte uten pepsilogoer som ser ut som den er klar for en bitteliten overhaling med strykejernet. Ikke helt perfekt, med andre ord. Men jeg tror har brukt mer tid på, og strevd mer enn meg med bunadsskjorten sin i år, så om ikke dette er bra nok blir jeg heller nødt til å vurdere å skaffe meg en kone istedenfor en mann. Bore i murvegger er jeg nemlig rene mesteren på.

Ha en fantastisk søttnemai, da dere!

Siden sist

Fordelen med å være den typen useriøs, ikke-pengetjenende blogger som jeg er, er at man ikke offisielt har tatt bloggpause uansett hvor lang tid det går mellom hvert innlegg. Men nå tenkte jeg at det var på tide med en liten oppdatering. Jeg er sikker på at dere lurer på hva jeg har gjort for noe spennende på den hele måneden som har gått.

Jeg har jobbet. Interessant! Halve måneden jobbet jeg 100 % og resten jobbet jeg 210 %. Det siste funker ganske dårlig over lang tid, har jeg funnet ut, men sånn er det å ha to jobber samtidig. Jeg er så sliten nå at det er helt utrolig. Men endelig hadde jeg en fridag! Og det var virkelig en velkommen dag. Samtlige celler i kroppen min skrek om ferie. Unntatt eggcellene. De lurer vel mer på når ferien er over.

Den ene, veldig midlertidige jobben min nå er å rette labjournaler for et kurs på universitetet. Det går igrunn ut på at 20 studenter jobber flittig på laben og setter seg ned og skriver en velformulert rapport om det de har gjort, mens 50 studenter surrer rundt på laben og skribler ned noen ufornuftige ord. Alle som én laster disse 70 studentene sine rapporter opp på internett og jeg laster dem ned og leser og retter dem, før jeg laster dem opp igjen og 50 studenter må skrive sin journal på nytt. Jeg har alltid sett på meg selv som et ganske tålmodig menneske, men her mistet etter hvert også jeg tålmodigheten. Sånn forløp rettingen seg:


Journal 1 - 5: Nøytral og forberedt på det meste. Trodde jeg.


Journal 6: "Haha, awww.. Så utrolig morsom feil! Jaja, kanskje greit å bli ferdig med den dårligste såpass tidlig." Trodde jeg.


Journal 7 - 30: "Oisann. Det der var en grov feil. Han her har tydeligvis ikke skjønt det. Staaakars."


Journal 31 - 50: "Gah! Dette skal de jo ha lært på laben! Om én til skriver det der nå..." Dette bildet holdt jeg forresten ved et uhell på å sende til en Camilla Bryne som jobber for en bedrift som lager almanakker. Tipper hun hadde satt pris på det.


Journal 51 - 60: "JHGVWEJDboekrfokiernfcopimsdcnir!"


Journal 61 - 70: Jeg. Orker. Ikke. Mer. (Men det gjør jeg jo. Egentlig.)

Og sånn går no dagan. Andre retterunde starter på mandag og jeg gleder meg!

Heldigvis har jeg også fått tid til litt andre ting før jeg begynte å rette. Jeg har for eksempel møtt Charlothe (charlothe.blogg.no)! Charlothe er en kjempesøt/glaaad/snill jente som en kald januardag i 2011 skrev "Hahaha, så sykt enig med deg -- de er alle prikk like! :O Utrolig kult med de tegningene og ;D" som kommentar på et innlegg på bloggen min. Siden da har hun vært verdens flinkeste til å kommentere, og alle som har blogget vet hvor utrolig hyggelig det er at noen tar seg det bryet. Siden jeg også leser hennes blogg, og kommenterer der (dog er jeg ikke like flink til det som Charlothe) ble vi egentlig litt kjent og derfor også venner på Facebook. Jeg var på vei til konsert med Michael Bublé da jeg så på Facebook at dit skulle Charlothe også. Det er sjelden man møter på kjente blant et kaos på 10 000 mennesker i ett rom, men jeg visste sånn cirka hvor hun satt og hun visste sånn cirka hvor jeg satt. Mot slutten av konserten kom lyset på og vi hadde planlagt å prøve å vinke til hverandre. Det var en veldig surrealistisk og nesten magisk, koselig, liten opplevelse. Jeg har aldri opplevd å vinke til en jeg aldri har møtt blant 10 000 andre mennesker før. I hvert fall ikke som har vinket tilbake! Hvis dere lurer på hvordan Charlothe ser ut tok jeg faktisk et bilde av henne:

Er hun ikke søt? Tro det eller ei, men hun er enda søtere i virkeligheten enn på dette bildet. Hun mener faktisk det samme om meg på de bildene jeg befinner meg på, mens jeg syns at bildene av meg dessverre gir et veldig riktig inntrykk av virkelighetens Cathrine.

Etter konserten og å ha fått autografen til en gjeng med amerikanske acapellasangere, derav en med den dypeste stemmen jeg noensinne har hørt (fantastisk!), møtte jeg og mine venninner Charlothe og hennes venninne, som kom til skade for å presentere seg selv med feil navn. Det kan skje hvem som helst, altså. Uansett var det kjempehyggelig!

Det er ikke bare det jeg har opplevd, jeg har også fått mail fra en som skrøt av bloggen min! Så fantastisk hyggelig! Jeg tror jeg svarte at det var dagens høydepunkt, men da løy jeg nok. Det må ha vært ukens, om ikke månedens høydepunkt. Tror jeg ble så rørt at jeg fikk tårer i øynene, faktisk. Sånn er jeg! Ikke særlig følsom, nei. Noen ganger lurer jeg nesten på om jeg er usunt følsom. Jeg sliter nemlig veldig med å ikke begynne å gråte når jeg får positive tilbakemeldinger: Som da en elev sa at jeg var den beste mattelæreren han hadde hatt. Eller da en hel klasse high fivet og var så ivrig etter å vise at de endelig hadde skjønt likninger at noen til og med reiste seg opp for å strekke hånden lengst mulig mot taket for å bli plukket ut til å svare på spørsmål. Eller da en klasse ville ha meg som mattelærer og begynte å rope heiarop som best egner seg på fotballkamp: "Vi vil ha Cathrine! Vi vil ha Cathrine!" I disse tilfellene må jeg skjerpe meg for å ikke begynne å gråte av glede. Det er sånne ting som gjør livet fantastisk. Verdt å leve er det selvfølgelig uansett.

Ellers har jeg fremdeles ikke fast jobb eller noe sted å bo etter sommeren. Det stresser meg så fælt at jeg kun fungerer normalt når andre er tilstede. Nå er jeg alene. Dere skulle bare visst. Neida. Men jeg har funnet ut at jeg må se på livet på en annen måte om jeg skal kunne fortsette å kalle meg psykisk frisk. Nei, så har jeg ikke fast jobb, leilighet eller noen som elsker meg, men jeg er nykter på 27. året og det skal jeg begynne å nyte! Ikke bare det, jeg er ikke fanget i feil kropp, ønsker å frivillig amputere flere lemmer eller må slå lyset av og på 10 ganger for at ikke taket skal ramle ned i hodet på meg. Jeg eier jo ikke noe tak uansett, så valget er enkelt sånn sett. Jeg spiser meg mett nesten hver dag jeg har tid til det, og jeg er ikke lenket til noen seng fordi jeg er sykelig overvektig. Når jeg tenker over det har jeg det som plommen i egget rett før det går i stekepannen, og det er jammen ikke dårlig! Det er bare det at de rundt meg har det enda mye bedre som får tankemønsteret mitt på avveie. Men nå er det nok. Jeg tar en skvett saft og skåler med meg selv og de tre leserene mine for at jeg ikke har lyst på heroin og føler meg som en jente. Helt til jeg ser meg i speilet. Tilbake på meg stirrer et slitent, ufeminint vrak som ser ut til å ha bittelitt lyst på heroin. Så speil får jeg heller unngå.

Isteden slenger med mitt mest optimistiske bilde:

Ungdomsskoleanekdote fra år 2000

Det var en gang en skole i en middels stor by. I minst én klasse på denne skolen gikk det flere elever som slet med lærevansker og dysleksi, og det hadde ikke overrasket meg mye om noen av dem fremdeles ikke har lært seg å lese. Flere i klassen var kjempesøte, men dette flertallet av vanskeligstilte elever førte til at det ble kult å være dum. Fikk du 2 var du kul, fikk du 5 var du nerd, og fikk du 6 - ja, da var du så godt som død.

I denne klassen gikk jeg, og jeg er lettet over å kunne si at jeg lever enda. Åttende og niende klasse var forferdelige for meg, for jeg fikk jo en del gode karakterer. For min egen del, og for foreldrene mine, ønsket jeg å gjøre det best mulig på skolen, men etter hvert som jeg erfarte hva som skjedde dersom jeg svarte folk ærlig på hva jeg hadde fått, unngikk jeg å snakke om karakterer.

Dessverre for meg hadde vi en naturfagslærer med tilsynelatende 0 i sosial intelligens. Han begynte tidlig å favorisere meg og venninnen min, Hjørdis*, på en måte som vi begge syntes var ubehagelig, og han lurte på om de andre forstyrret oss. Av en eller annen merkelig grunn fikk han ikke med seg at de som hadde konstant latterkrampe bakerst i klasserommet, jo det var meg og Hjørdis. "Går det an å ha færre antenner?" tenkte jeg. Det skulle dessverre vise seg at svaret var ja.

Vi skulle få utdelt en ferdig rettet naturfagsprøve, og som vanlig håpet jeg på en sekser for min egen del, men fryktet for at andre eventuelt skulle få greie på det. Joda, 6 stod det. Jeg gledet meg over det i mitt stille sinn før jeg puttet prøven ned i sekken og så ned i pulten. "Er det noen som har fått sekser?", spurte en av elevene som vanlig. Jeg skjønte aldri hvorfor dét alltid skulle spørres om når det ble regnet som så negativt. Det ble litt som å spørre "Er det noen som har vært syke?" istedenfor "Er det noen som har gjort noe gøy?" etter en sommerferie. "Det er én som har fått sekser." svarte læreren. Of course... Ingen andre som kunne være med å ta støyten. "Hvemhvemhvemhvem!?" fortsatte noen av de andre. "Det var sikkert Gudrun*, hun er ikke her i dag", var det en som sa da ingen meldte seg. Til min enorme lettelse godtok klassen det. Jeg trodde nesten ikke mine egne sanser! Gudrun som ikke hadde fått en sekser i sitt liv, og så var det henne de falt på. Klassekameratene mine kom til ro igjen og la vekk maskingeværene sine.

Da smilte læreren lurt og kom med et utsagn som var i maksimal kontrast til smilet, hva lurhet gjelder: "Jeg kan si så mye som at vedkommende sitter her nå." Om jeg noen gang har opplevd å miste all av min forholdsvis svake ansiktsfarge på ett sekund så må det ha vært da. Hva søren? Jeg var målløs. Utspørringen tok seg opp for fullt igjen. Jeg ble også spurt, men løy og sa jeg fikk 5. De trodde heldigvis på meg til tross for at jeg ikke viste dem prøven, og spurte videre Haldis*. Hun viste frem en 3+, men det overbeviste tydeligvis ikke klassen denne gangen, og hun ble utpekt til den som fikk seks. "Er det virkelig mulig?" tenker du nok nå, men da skjønner du kanskje hva slags IQ-nivå som preget den gjengen. Siden hun ikke fikk seksere til vanlig fikk hun heldigvis leve.

Jeg kom meg fort ut av klasserommet da det ringte ut, og var fortsatt forbauset over å ha kommet unna med det. Hjørdis gikk sammen med meg, og da vi hadde kommet oss litt unna de andre smilte hun medfølende til meg og sa "Det var du som fikk sekser, ikke sant?" Jeg smilte tilbake og tenkte at det var godt å ha en venninne.



* Jeg trenger sikkert ikke nevne at alle navn er byttet ut. Hjørdis, Gudrun og Haldis var heldigvis ikke vanlige navn å gi barn på 80-tallet.

Trening

Det finnes utrolig nok (for meg) mennesker her i landet som elsker å trene. De får energi av det, påstår de. Det gjør de helt sikkert, og alle hjertet gleder seg. Mitt også, selvfølgelig. Jeg er veldig glad på deres vegne. Jeg får derimot ikke energi av trening. Jeg velger trening kun over ny masteroppgave, alvorlig sykdom og improvisasjonsdansing foran en gjeng med filmkamera på mobilen og direktekobling til Youtube. Det vil si, det er en god del ting jeg heller gjør enn å trene. Kroppen min skriker jo stopp av full hals! Og jeg lytter til kroppen, må skjønne. Lyst på en hamburger - spis en hamburger. Lyst til å slenge seg ned på sofaen og bli der - sleng deg ned og bli der. Det sier seg igrunn selv at en idrettsmann ikke er noe for meg, jeg kan jo ikke være sammen med noen som er nødt til å ha meg i bæremeis på ryggen for å tilbringe tid med meg.

Jeg er vel nå uansett kommet frem til at formen min fortsatt er i verste laget, selv for meg. I påsken var jeg nemlig på hyttetur med familiemedlemmer i generasjonen over meg - mamma, pappa og tante på litt mer enn 50, og onkel på over 60. Da jeg var liten var 60 år grensen mellom vanlig voksen og gammel. Dette er en grense jeg stadig skyver foran meg i min ubevisste strategi på å aldri krysse den selv. Men det gikk opp for meg denne påsken hvor individuelt alder faktisk er. En av dagene skulle vi nemlig gå en tur. Det høres harmløst ut, men vi hadde ikke kommet mange meterne før jeg skjønte at dette skulle bli godt å få overstått. De andre spratt lekent gjennom busk og kratt og tok sannsynligvis også et par saltoer opp de bratteste strekkene, mens jeg konsentrerte meg om å bruke høyre- og venstrebenet annenhver gang og å gispe i meg nok oksygen til å veie opp for min utrolig dårlige innvendige oksygentransport. Det var uten tvil jeg som var gamla på den turen til tross for mitt tilsynelatende unge skall. De andre stoppet tålmodig og ventet, og spurte meg om det gikk bra. Vel, det gikk jo ikke verre enn forventet, så jeg svarte stort sett ja. En annen stakkar ville nok vært veldig flau over egen fysiske prestasjon, men heldigvis er jeg såpass vant til å demonstrere egen utilstrekkelighet at dette ikke var noe annet enn en gjennomsnittlig dag sånn sett.

Den begynner virkelig å bli god reklame for meg, denne bloggen! Jeg presenterer for dere en uintelligent, svimete, gammel dame med en samvittighet nok til å ta knekken på ti mann. Men nå får jeg ta meg selv i nakkeskinnet og gå meg en rask tur så jeg i alle fall får begynt å gjøre noe med min indre gamlis. Skal bare legge meg "neppå" litt først!

Vikar Jacobsen til tjeneste!

Om du har lest bloggen min en liten stund, eller bare scrollet noen innlegg nedover, vet du at jeg jobber som vikar på en ungdomsskole. Til tider er det fantastisk, andre ganger er det et mareritt. Det har vært litt mareritt i det siste, og jeg er glad jeg er molekylærbiolog og ikke grunnskolelærer, så kan jeg trøste meg med at jeg kan komme meg videre om jeg skulle ønske det.

Som vikar er det utrolig vanskelig å få respekt. Særlig om du ikke er en svær mann med kraftig stemme. Jeg er en av dem som ikke er en svær mann med kraftig stemme, og noen ganger lurer jeg på om jeg har dødd uten å vite det og har blitt et spøkelse som tror hun fremdeles underviser på ungdomsskolen. Men siden jeg er synlig for lærerne og de jeg bor sammen med kan jeg konkludere med at elevene innimellom bare velger å ignorere meg. Hvis de ikke ignorerer meg ler de av meg. Det spiller ingen rolle hva jeg gjør, de ler. Sier jeg Nygh Fnah Ngyen Su feil - du gjettet det - ler de. Personen som eier navnet blir sur. Om jeg har hatt en klasse i to timer tror de jeg kan alles navn og blir sure om jeg ikke kan deres. Jeg sier jeg heter Cathrine - de kaller meg "lærer". Jeg blir sur. Neida.

Å være vikar, de gangene det er mindre givende, går ut på å befinne seg i et rom med 25 unge mennesker som først er glade for at man er der fordi det betyr at de slipper å gjøre noe. Men når de oppdager at jeg ikke er som andre vikarer blir de misfornøyde, og de forlater timen med hatske blikk og forteller deg hvor idiot du er. Ordentlig trivelig. Jeg tjener da mine kroner, ikke på å forklare mattestykker og biologi, men på å si "Shhhh" og "Har du ikke med deg boka? Ja, men da må du ta den frem og komme i gang." og "Sett deg ned." og "Nei, ikke kast appelsinskall rundt i klasserommet! Ikke du heller! Eller du." og "De som har låst Hans inn i skapet så han ikke kommer seg ut selv med vaktmesters hjelp bør absolutt si ifra og stå for det de har gjort. Det er mye modigere å si ifra enn å ikke innrømme det." Alt dette har jeg sagt på ett eller annet tidspunkt. Gjerne flere ganger om dagen. Stakkars Hans.

Andre ganger får jeg forklare matte og naturfag for dem, og da blir jeg veldig glad. I går derimot, gikk det så altfor, altfor galt. Jeg var i en klasse jeg opprinnelig kom ganske godt overens med, men etter hvert som jeg har forstått hvem som bråker mest og at de kanskje ikke bør sitte samlet for å prøve å oppnå litt arbeidsro i klasserommet, hater de meg. Ikke de snille, flinke, da. De misliker jo aldri noen. Helt til Vikar Jacobsen slo til med sin briljante hjerne og raske tenkning:

"Hva er 9 ganger 3?" spurte en elev. Å-oh... Jeg fikk umiddelbart jernteppe. Tror nesten jeg også glemte hva jeg het og trodde det var "lærer". Ett evigvarende sekund passerte og panikken grep meg som en elektrosjokkpistol mot hjertet. "Nå dør jeg", tenke jeg. Riktignok har jeg ikke master i matematikk, men jeg er likevel vant til en del mer avansert matte enn "den lille gangetabellen". Ett sekund til og de flinke elevene, mine eneste medmennesker i hele verden akkurat da, utbrøt irritert "Seriøøøst?! Er du helt dum?! Herregud!" Seriøst. Jeg var helt dum. Herregud. De dumme mindre flinke elevene lo. Selvtillitten nådde virkelig nye høyder nå, altså. Og det var 50 minutter igjen av timen.

27. Jeg kommer aldri til å glemme det igjen. Jeg kommer til å rope ut "27!" til alle som ser ut til å være i ferd med å stille meg et spørsmål, bare i tilfelle det er "Hva er 9 ganger 3?" Det er fortsatt vondt å tenke på. Så her sitter jeg, da. Hjemløs-statusen min nærmer seg med stormskritt, jeg er like singel og lever av å bli latterliggjort av 15-åringer, som til tross for at de kan betraktelig mye mindre matte enn meg, har lært seg "den lille gangetabellen" godt nok til å ha det intellektuelle overtaket. Frykten for at en potensiell fremtidig arbeidsgiver leser dette og kaster jobbsøknaden min fordi "den lille gangetabellen" er essensiell i jobben jeg søker på, er også tilstede nå, egentlig.



Nå kan det bare gå oppover, dere! Jeg er ved godt mot! :D



Forresten: Om du som bor over meg leser bloggen min i smug må jeg bare få si: Gratulerer med kjæreste! Just sayin'...

Et desperat tramp om oppmerksomhet

Absurd nok hadde jeg allerede i kveld nok en t-baneopplevelse. Selv om det aldri tidligere har skjedd at jeg poster to innlegg på én dag så kunne jeg ikke dy meg nå. Jeg måtte dele det med dere. Først vil jeg bare gjerne presentere for dere noe jeg lærte om i biologi (hurra! tenker dere nå, det er jeg sikker på), første året på universitetet, blant alle alger, livssykluser til sopp, og protister (som ingen noen gang riktig forstår hva er). Det jeg snakker om er en fugl som på engelsk heter Blue-footed Booby. Spesielt for denne fuglen er dens stolthet over de lyseblå føttene sine, som den bruker for alt de er verdt - nemlig å tiltrekke seg hunnfugler. I mine øyne har alle fuglene helt like føtter, men det er nok dem som bruker dem best som vinner. Det de gjør er nemlig å trampe så godt de kan til hunnfuglene ikke klarer å styre seg lenger. Se så sexy de er:


Er det rart hunnfuglene blir betatt?

Tilbake til t-banen. Et minutts tid etter at jeg hadde satt meg så jeg at han som satt two o'clock overfor meg hadde snudd seg så han satt vendt rett mot meg. Jeg kunne ikke huske at han satt sånn da jeg satte meg, men kanskje jeg hadde husket feil. Jeg så bort på ham da jeg la merke til hvordan han satt og møtte blikket hans umiddelbart. Et stirrende blikk og et litt skummelt forelsket-liknende smil. Jeg så ned og ble veldig opptatt av den blanke skjermen på telefonen min.

Etter en liten stund begynte mannen å vri seg i setet og strakte benet unaturlig langt mot meg. Jeg fortsatte å se ned. Mobilen var underholdende som aldri før. Da begynte han å sukke. Fortsatt ingen reaksjon fra meg. Deretter knipse. Og knekke opp fingrene. Og klappe. Da han ikke fikk noen respons for noen av håndaktivitetene sine begynte han å trampe. Det var rene sirkuset der inne!

Jeg nektet å gi ham noe som helst oppmerksomhet som belønning for hans særdeles merkelige oppførsel, og hadde ikke blitt overrasket om jeg var med på skjult kamera. I all trampingen kom jeg til å tenke på disse fuglene og holdt på å begynne å le, men jeg klarte å skjule et smil. Mannen trodde åpenbart at alle arter får kontakt med det motsatte kjønn ved hjelp av tramping, men det stemte dessverre ikke denne gangen.

Han holdt på hele veien til Kringsjå. Jeg ble sittende til jeg måtte reise meg for å rekke å gå av, for å ha mulighet til å riste ham av meg. Mannen ble også sittende. Han må vel bli med til Sognsvann, da, tenkte jeg. Men nei. Da jeg reiste meg, reiste han seg også og rakk akkurat å gå av. Jeg var overhodet ikke interessert i å "tilfeldigvis" komme i kontakt med ham på veien hjem, så jeg gikk i 20 km/t til jeg nådde inngangsdøren. Jeg klarte det! Men hvordan møter jeg alltid på sånne folk?!












Les mer i arkivet » Juli 2018 » Februar 2017 » Oktober 2016

Cathrine

32, Oslo

Denne bloggen handler om livet som psykisk frisk og alle utfordringene knyttet til det.
besøker bloggen nå.

Bloglove me



Arkiv