hits




Empatiske bursdagsgjester og samvittighetsfulle (av)visninger

Advarsel: Hvis du er litt under gjennomsnittet sosialt intelligent, ikke rukket turen til tannlegen etter du falt og slo ut en tann, har talefeil, p grunn av tanna eller noe annet, innimellom glemmer deodorant, har vrt uheldig med et par bursdagsgaver eller har en nabo som har en tante i n eller flere av disse leie situasjonene - ikke les videre. Om du likevel gjr det, kan du risikere bli krenket p tanta til naboen sine vegne. Vi lever tross alt i 2018, og folk blir krenket p daglig basis. Denne bloggen er ikke hovedsakelig opprettet for krenk. Du leser og krenkes alts p eget ansvar.

Er det n ting jeg har blitt rikelig forsynt med her i verden, s er det empati. Uten at jeg vet hvor tydelig dette egentlig er for andre har empatien vrt med meg i store doser s lenge jeg kan huske. I lpet av de frste rene p barneskolen var det vanlig be alle jentene i klassen i bursdag, og foreldrene til hver av gjestene tok selvflgelig ansvaret for innkjp av gaver som poden skulle ha med seg. Mamma tok slikt ansvar i vr familie, bde fordi hun var aktiv husmor p den tiden, og fordi pappa fr GPS-ens tid antakeligvis ikke visste hvor butikkene l. Alts, han har god stedsans, men srs laber butikkinteresse.

Nr det endelig var tid for bursdagsselskap, hadde de andre barna med seg glitterblyanter, hoppestrikk og tegneblokker, og disse gavene slo veldig godt an hos det aktuelle bursdagsbarnet. Mamma hadde tatt en litt annen approach: Hun hadde kjpt truser.

Jeg hadde pliktoppfyllende og litt slukret transportert trusene, pent innpakket, med meg i selskapet og stod bekymret og s p mens de ble pakket opp. "sj, truser!" utbrt bursdagsbarnet og lo med en grimase. De andre lo hjertelig med og lurte nok p hvilken weirdo som hadde tenkt at truser var en super gaveid for tteringer. De mest sentrale av mine innvoller brant, klumpen i halsen ble litt for stor og trene diskret blunket vekk. Ikke fordi jeg sank i sosial rang og de andre syntes jeg var rar, snn var det uansett og det tok jeg med knusende ro. Men bare tenk s lei seg mamma hadde vrt om hun hadde hrt noen si sj til de trusene hun hadde lagt sjela si i kjpe? Den sorgen orket jeg bare ikke se mamma bre. Derfor smilte jeg tappert og svarte "Ja" da mamma spurte om bursdagsbarnet ble glad for gaven. I ettertid ser jeg at min lgnaktige bekreftelse antakelig var en betydelig bidragsyter til at mamma fortsatte denne gavesuksessen. Jeg tror aldri jeg har fortalt mamma sannheten om gavereaksjonene, men jeg tipper jo n at hun hadde taklet det fint. Ikke tror jeg lenger at hun egentlig hadde lagt sjela si s voldsomt i de bursdagsgavene heller, s fallhyden var antakeligvis ikke like enorm som jeg p den tiden fryktet, uansett.

Ogs i voksen alder har jeg slitt litt med dette. Alts ikke bursdagsgaver. N kjper jeg mine egne, og har liksom aldri tenkt "Nei, skal jeg rett og slett klinke til og g for truser denne gangen?" Men jeg sliter alvorlig med sre folk som aldri har gjort meg noe vondt fordi jeg innbiller meg at de er skjre som eggeskall allerede. Disse tankene har innebret at turer p byen sjelden har vrt gy for meg, for jeg klarer jo ikke avvise folk som ikke merker at jeg unngr yekontakt i utgangspunktet. Man lrer i hele oppveksten skulle behandle andre hflig og hyggelig, inkludere dem som er alene og s videre. S hvordan klarer alle andre legge dette fra seg i utvalgte anledninger snn det passer dem?

Det har nesten virket p meg, og jeg kan helt klart vre et unntak, da jeg tilsynelatende er en raringmagnet av de helt sjeldne uansett, men det har alts virket p meg som at sosial intelligens (y) er direkte proporsjonal med mengde tid (x) som gr fra jeg entrer et lokale til noen forsker sjekke meg opp. Er menneskene i lokalet helt normale rekker det ikke skje fr lokalet tmmes for kvelden, men mangler noen en fortann, har glemt deodoranten hjemme hos foreldrene og uttaler R som G, ja da er det akkurat som om jeg lyser opp som en himmelsk hrskare foran dem og de tenker "Hun dg sg ut som en som har gitt folk tguseg i bushdagsgave i barndommen". Og der oppstr jo problemet, for det har de jo helt rett i, og jeg har ikke hjerte til lyve om de trusene. Hvor lenge snakker man med noen fr man hflig kan trekke seg unna? Hvor lenge br man danse med noen nr man ikke vil? Hvor tidlig m frieriet komme for at det skal vre lov si nei uten f drlig samvittighet? Nei, jeg har ikke giddet s mange turer p byen. Godt jeg har verdens fineste kjreste n.
Flaut eller ikke?
Hva som gjr noen flau vil naturlig nok variere avhengig av hvem du spr. Men jeg er ganske sikker p at mitt eget mnster er litt utenfor normalen og tenkte derfor ta noen eksempler her for illustrere det.


FLAUT:

1. Jeg syns forkortede ord som slutter p "is" er flaut. Jeg aner virkelig ikke hvorfor. Tennis er ikke forkortet og dermed ikke flaut, men "veggis" og "baris" er helt grusomme. En stund hadde jeg ogs litt problemer med "kompis", men det har bedret seg. Jeg forstr ikke hva det er som gjr at disse ordene er s vonde, men jeg klarer alts ikke bruke dem uten bli flau.

2. Kallenavn er ogs flaut. Det er for s vidt greit nr andre bruker kallenavn p meg, og dem jeg har hatt fra jeg var liten syns jeg bare er koselige. Men jeg blir veldig ukomfortabel av mtte kalle andre for noe de ikke heter. Problemet kommer jo nr noen med et vanlig navn av absolutt alle andre blir tiltalt med et merkelig kallenavn snn at jeg skiller meg veldig ut ved bruke det vanlige navnet. Jeg vil jo ikke hres ut som den strenge moren deres heller. P Jodel var det en gang noen som ba om tips til "superste kallenavn" hun kunne bruke p den nye kjresten sin. "Herregud", tenkte jeg, "det er en grunn til at folk har navn". S s hyggelig og samfunnsmessig innretningsvillig er jeg, da.

3. Min flauhet strekker seg videre utover i ordriket, for mitt siste punkt p denne listen tar for seg det ekleste, mest irriterende og kvalmeste ordet jeg kjenner: "typen" *grss* Jeg ble for vrig p et tidspunkt bedt av en jeg p den tiden i teorien kunne kalt "typen" om aldri mer si ordet "anuspensel". Jeg hadde s klart ikke kalt ham "anuspensel" (ref. punktet om kallenavn), men hadde snakket ufortrdent og filterlst om min davrende jobb, som var ganske anuspenselrelatert. Jeg lovet aldri si det foran ham igjen og har holdt lftet mitt. Likevel, hadde jeg sttt overfor et noe urealistisk dilemma p den tiden, hadde jeg kalt ham "anuspensel" fremfor "typen". He dodged a bullet, det innser jeg.


IKKE FLAUT

1. ret fr jeg skulle begynne p ungdomsskolen hadde jeg og en venninne lyst til ta oss en skitur. Mest sannsynlig var det min id at vi skulle ta denne turen p miniski. Ikke n miniski hver slik de kule kidsa ville gjort, men to miniski hver og vanlige langrennsstaver. Nederst i veien mtte vi en gutt i klassen som var en del kulere enn oss. Han lo vennlig og utbrt "Jeg kunne forventet dette av deg, Cathrine". Han snudde seg lattermildt mot venninnen min og fortsatte: "...men virkelig ikke av deg, Synnve". Jeg var nok, ikke helt overraskende, den minst kule av alle man kunne sammenlikne meg med. Det var helt greit for meg.

2. Mange syns det er flaut falle eller fysisk dumme seg ut offentlig. Der er derimot jeg ganske avslappet. En gang i fjor da jeg skulle g fra t-banestasjonen i nrheten av noen venner og ned til deres leilighet, var det veldig glatt under nyfalt sn. Dette resulterte i at jeg, som overhodet ikke hadde senket farten, skled og falt rett p ryggen. Det gikk s klart noen rett bak meg som lurte p om det gikk bra. Det gjorde det jo, s jeg reiste meg udramatisk og gikk videre. Jeg hadde vel uten underdrive tatt ca. to skritt til da nyaktig det samme skjedde igjen. "Dette blir jo bare for komisk", tenkte jeg, og gledet meg litt til fortelle vennene mine om det. Det store, mrke blmerket jeg kjente vokse frem p rumpa var det eneste som plaget meg. Min sjokkerte og sikkert litt, i alle fall p mine vegne, flaue tilskuer spurte ikke hvordan det gikk denne gangen, men det var jo tydelig at jeg i alle fall hadde overlevd.

3. En morgen for noen f dager siden var jeg p vei til Majorstuen og hadde litt drlig tid til en avtale. Ikke drligere enn at jeg kom til rekke avtalen fint, men jeg hadde ikke beregnet tid til en, for mange, altfor velkjent ekstratur innom Borgen stasjon. Derfor var det viktig at jeg kom meg av p Majorstuen. P vei av var det noen som prikket meg p skulderen og pekte bort p en refleks som l p gulvet ved setet der jeg hadde sittet. Ganske riktig, den var min. Et lite nanosekund vurderte jeg om jeg skulle forlate refleksen, siden jeg var redd for mtte vre med videre til neste stasjon, men jeg bestemte meg for hente den.

Hjernen jobbet p autopilot fra dette yeblikket, og antakeligvis for spare mest mulig tid, snudde jeg meg fr jeg hadde reist meg ordentlig opp, og lp krumrygget som en sint okse mot utgangen. Jeg har tross alt en lang rygg rette opp, ikke sant - man sparer tid der man kan. Jeg kom ikke s veldig langt fr det sa pang og jeg inns at jeg hadde krasjet med pannen frst rett inn i den stolpen i midtgangen som folk vanligvis holder seg fast i. I ettertid har jeg sett at denne stolpen absolutt ikke var plassert p min vei ut av vognen dersom jeg hadde lpt i en rett linje, som jo strengt tatt er den smarteste veien velge nr tiden er knapp.

Jeg kunne n sagt at jeg kom meg ut rett fr drene ble lukket, men det ville vrt lgn, for drene var pne i sikkert 20 sekunder etter at jeg hadde gtt av. Jeg hadde alts hatt tid til rette den lange ryggen min helt opp for s speide rolig etter utgangen og beregne korteste vei fr jeg spaserte rolig ut med refleksen i hnden uten krasje i en eneste stolpe. Isteden satt et overrasket publikum tilbake, mens jeg, etter ha skjent kraftig og krasjet inn i stolpen, tumlet av med en voksende kul i panna. Dagen kunne bare g oppover fra da av. Men flaut? Merkelig nok ikke.



Not all heroes wear capes

Alle som har vrt innom denne bloggen de f gangene det har vrt aktivitet her er klar over at jeg ikke er noe toppbloggermateriale. Men det ikke vre toppblogger betyr ikke at man aldri fr stygge kommentarer - det betyr bare at man ikke har fans... I tillegg m jeg jo jobbe ved siden av de to innleggene jeg publiserer rlig, og hadde dere bare visst hvor mye arbeid som ligger bak disse, s ville dere ikke skjnt hvor i alle dager jeg finner tid til g p jobb. 

Fordi jeg skriver s lite, forventer jeg ikke at det skal komme kommentarer, men i dag kom jeg p at det kanskje var p tide sjekke. Jeg logget inn og s at der var det kommet to stykker. "Neimen, s hyggelig", tenkte jeg, litt for fort. Den ene var fra en som bannlyste meg fra Marokko pga. min negativt vinklede tekst fra da vi var p ferie der i 2012. Jeg skjnner at han tok det som en fornrmelse og beklaget til ham, men jeg m si jeg faktisk husker ferien som veldig fin og anbefaler beske landet. Bare ikke forvent at jeg skal bli med, fordi det besksforbudet jeg fikk som kommentar, etter jeg ble kalt "kahba", men fr han avsluttet med "ditt dritt", det velger jeg rett og slett respektere. Kahba (قهبة) var forresten et ukjent ord for meg frem til i dag, men jeg ble nysgjerrig. Etter ha skt det opp fant jeg ut at det enten var en hflig mte si "prostituert" p, eller en vulgr mte si "kaffe" p. Jeg hper han mente "prostituert", for jeg foretrekker hflighet. I tillegg er jeg jo genetisk sett mye nrere beslektet med en hore enn en kaffebnne.

Den andre kommentaren var under et innlegg jeg skrev i 2011 etter ha tatt MR av hodet i forbindelse med migreneutredning. Jeg var selvflgelig veldig glad for at bildene viste en normal hjerne, men som den lille tysekoppen jeg er s valgte jeg heller skrive et sarkastisk klageinnlegg fordi jeg skuffende nok ikke var blitt genierklrt basert p denne MR-underskelsen. Her er litt av det jeg skrev:

 

Normal. Normal??? Jeg som hadde forventet meg noe mer som dette:

"Vanlig underskelsesprotokoll utvidet grunnet interesse for superhjerne. Det flotte ventrikkelsystemet er mer midtsilt enn vi tidligere trodde var mulig, og corticalt relieff skinner som aldri fr. Det lynraske signalet fra lilla og rosa substans, bde supra- og infratentorielt, vitner om en srdeles oppegende pasient med en IQ p minst 200. I noen deler av hjernen gr signalene fortere enn lysets hastighet, og det er svrt sannsynlig at pasienten uten store problemer utledet opptil flere av Einsteins formler mens hun l i trommelen. Nydelige midtstrukturer, som malt av DaVinci selv, og vskerom som sm, fristende boblebad. De ekstravagante vinklene til cerebello-pontine forteller oss at pasienten blir minst 150 r og har en lykkelig fremtid i mte, med fire nobelpriser og en blogaward, og det kan tyde p at hun vil komme til motta en "goodiebag" i lpet av sitt begivenhetsrike liv. Karene i circulus Willisii rper at pasienten sannsynligvis ogs vil gjennomg to-tre jomfrufdsler."

Men nei. Jeg var normal. Helt normal. Ikke en eneste jomfrufdsel tyde noe sted. Spk til side . Jeg er s glad for vre frisk!

 

Dette er jo selvflgelig fryktelig provoserende om du bde sliter med forst at jeg ikke mener det bokstavelig nr jeg skriver at jeg hpet p at vskerommene skulle vre som "sm, fristende boblebad", samt om du lett lar deg provosere av alt mulig. Dersom du i tillegg har en synslidelse som gjr at fet skrift, til forskjell fra normal skrift, blender fullstendig inn med bakgrunnen, ja, da er det jammen ikke bare-bare. Derfor fikk jeg kommentaren (velger gjengi den nyaktig slik den ble skrevet):

 

"Er du dum!! Har ogs tatt MR av hodet og var livredd for att de skulle finne svulst og du klager fordi du er normal!!" 

 

Jeg valgte oppklare misforstelsen ved svare s hun skulle f ro i sjelen, for det kan ikke bli noe bedre resultat av en MR enn at alt er normalt, men da ble svaret:

 

" tyse med att du ble skuffet over ikke finne de resultatene du hadde hpet p (fremdeles ikke gtt helt inn at man ikke kan genierklres p bakgrunn av MR - red.anm.) sier mye om deg. jeg har humor men den skal ikke g utover andre. Hvis ikke du forstr att de som har tatt slike underskelser der det har blitt oppdaget f.eks svulst vil bli sret av din kommentar er det du som mangler noe i pappen!! Jeg har selv tatt MR av hodet og var livredd for resultatet hvor dum er du egentlig??"

 

Tja, ikke godt si, diffust som sprsmlet jo er. Tross min sedvanlige sensitive natur blir dette her litt vel nrtagent, selv for meg. Er det ikke grenser for hva man skal la seg krenke av i disse dager?

Jaja, det var de to kommentarene, og n er det over, tenker kanskje du. Si ikke det, si ikke det - jeg provoserer p flere arenaer, jeg. For en liten tid tilbake fikk jeg en grundig innfring i min egen ondskapsfulle personlighet av en fremmed dame p Facebook. Vi hadde nemlig deltatt i en diskusjon i en gruppe som heter "Sprkspalta" der hun var den eneste med sitt syn, og alle andre uttrykte at de var uenige med henne. Hun ble tydelig fornrmet, og aller mest fornrmet over det jeg skrev, fordi jeg s ung ut p bildet, og "kulturell sprkarv forsts bedre med utdannelse, erfaringer og emosjonell modenhet", m vite. Da ble det tydeligvis naturlig for henne scrolle nedover min private Facebook-vegg p jakt etter en statusoppdatering hun kunne ta for seg som eksempel p min oppfrsel. Valget hennes falt til slutt ned p dette svrt provoserende innlegget:

Her er et lite utdrag av det hun mente jeg burde hre:

 

"Du verden, Cathrine, det er visst din spesialitet feiltolke for sl morsomheter og g til angrep p serise folks innspill? (...) Forsker  f andre til fremst etter dine vrange og onde kriterier. Trkker hvem som helst ned i sla. Pass deg s du ikke selv blir liggende der og sprelle. Folk flest er heldigvis ikke slik du beskriver dem, men det har du ikke evner til se i din ondskapsfullhet. (...)

Jeg har lest igjennom innleggene og svarene dine her p siden og jeg vil ikke engang foresl for deg  [oppske psykolog], for det kommer ikke til virke. Du degger for Ondskapen. Den ligger deg penbart nrmere enn humanisme og korrekt oppdragelse. Tror du er temmelig bortskjemt og alltid skal ha ting som du vil - og gr ikke det, gjr du alt for trkke p dem du ser som dine motstanndere. Jeg tror du er sjalu p enhver som har mer bagasje enn du selv. Det personlighetstrekket kommer nok til straffe deg. En dag ser nok ikke bare jeg, men ogs vennene dine ditt rette jeg."

 

Etter at noen p mine vegne begynte ta til motmle mot henne, henvendte hun seg direkte til en av dem som hadde omtalt henne som "crazy stalker", og skrev:

 

"Kjre ____. Det er Cathrine som driver den sporten. Bare g gjennom innleggene hennes. En dag vil du kanskje forst og kanskje ogs vre glad for at det var noen som hadde guts til ta henne fatt mens skaden enn var begrenset."

"En dag vil du kanskje vre glad for at det var noen som hadde guts til ta henne fatt mens skaden enn var begrenset." 

 

For alt jeg vet, kan jo den dagen komme. Jeg hadde tross alt planer om starte tredje verdenskrig om ikke s veldig lenge, men etter en slik nedjekking som denne helten heldigvis hadde "guts" til srge for, s tror jeg jammen jeg dropper det. Not all heroes wear capes, som de sier.

30-rsdag og klneri

Da var 30-rene i gang. Jeg fler ikke noe spesielt ved det. Da jeg skulle bli 13 hadde jeg nesten panikk, s jeg har vel brukt opp den kvoten for resten av livet. S vidt jeg kan se fra mitt eget speilbildet s er det heller ikke noe nevneverdig som har skjedd siden i forrige uke. I grunn greit at forfallet skjer spass sakte at man nesten ikke legger merke til det. Jeg m kanskje begynne se meg selv litt oftere i speilet, bare snn i tilfelle en spass sjelden speiling som jeg i perioder driver med frer til at jeg en dag fr sjokk.

Det er dessverre ingenting som tyder p at jeg kommer til bli noe bedre p takle situasjoner der mye skjer. Og med mye mener jeg egentlig lite. Det vil si, skjer det noe, kan det hende at jeg mister konsentrasjonen. Som for eksempel her om dagen da jeg var ute og reiste med jobben. Fr mtet mtte jeg spise litt. Jeg kjpte meg et ferdigsmurt horn med ost, skinke og, som p alle norske brd, smr. N har jeg aldri vrt s stor fan av akkurat dette melkeproduktet, s fr jeg mulighet, s skraper jeg det av. Siden hun som sto foran meg i ken brukte litt tid, tenkte jeg at jeg like godt kunne benytte ventetiden til fjerne det.

Jeg tok en plastkniv og en serviett og begynte skrape. Da ble det s klart umiddelbart min tur, og mer skulle ikke til fr jeg flte p stresset. Jeg la smrsiden av hornet tilbake p papptallerkenen, fikk betalt mens jeg holdt i den tilgrisede plastkniven, husket be om kvittering og forskte bli fort ferdig slik at jeg ikke sto i veien for dem bak meg i ken. For trke smret av kniven, benyttet jeg kvitteringen. For opprettholde fasaden, latet jeg bare som det vanligvis er kvitteringer jeg bruker til den slags, ogs til tross for ha servietter i umiddelbar nrhet. Fremme p plassen min forskte jeg rette opp skaden ved overfre s mye som mulig av smret fra kvittering til serviett og krysset fingrene for at fettflekken ikke tok vekk den aller mest relevante informasjonen for en senere reiseregning. Hun jeg reiste med pnet deretter sin yoghurt med musli slik at halvparten av muslien ble helt utover. Hun la fra seg yoghurtlokket p bordet mens hun pliktoppfyllende trket opp muslien fr hun s at hun hadde lagt yoghurtlokket med innsiden ned. Vi var i grunn litt av et team.












Nytt mte med skiheisen

P lrdag var jeg en tur p Norefjell skisenter. Det begynner bli mange r siden min suksesstur p langrennsski i Kongsbergs alpinsenter (les om den her), og i fjor gikk jeg til og med til innkjp av mitt helt eget slalmutstyr. Jeg, som er nesten 1.80, kjpte ski og staver av en jente p 1.60. Hvis du n antar at stavene kanskje er en anelse for korte, kan du nok ha rett i det. S vidt jeg har hrt, skal stavene vre omtrent s lange at armen lager en 90 graders vinkel (se fyrstikkmann 1). Hos meg er det nesten snn at jeg ikke trenger albueledd for holde stavene vinkelrett p bakken (se fyrstikkmann 2). Det stake seg fremover p rett bakke medfrer da naturlig nok et behov for bye hele kroppen (se fyrstikkmann 3.) Jeg ans dette som min strste utfordring p lrdagens tur,men selv om det ikke frer til at man har noen sannsynlighet for imponere, var jeg, akkurat som fyrstikkmann 3, like blid.

Dette viste seg derimot ganske tidlig ikke bli min strste utfordring den dagen.

Om dere har lest historien om den gangen jeg ble slept etter t-krokheisen p Kongsberg skisenter med Madshus langrennsski hengende etter, s vet dere at skiheis ikke er min styrke. Likevel trodde jeg selv at det bare var i en t-krokheis jeg kunne risikere gi tilfeldige tilskuere et show de sent ville glemme, men det viste seg p lrdag at ogs stolheis innehar en slik egenskap. P frste turen opp ble jeg litt stresset idet vi skulle av fordi jeg flte jeg satt litt for langt bak i setet og ikke ble ordentlig klar. Erfaringer tar jeg s klart lrdom av, s da vi skulle g av stolheisen for andre gang, bestemte jeg meg for sette meg litt lenger ut p setet. I de to sekundene jeg styret med dt, la jeg ikke merke til at skiene mine vippet litt nedover. Vi var allerede p det punktet i heisturen hvor det kommer en bratt og ganske snfattig oppoverbakke, rett fr det flater ut og man skal reise seg opp og forlate heisen. Min timing p sittejusteringen og pflgende skidupp hadde n medfrt at skiene mine traff den bratte oppoverbakken med tuppen frst, fr de raskt vridde seg med verste delen ned. Heisen kjrte videre, og vi var straks p toppen for g av- de tre andre med skiene sine pent plassert med bunnen ned foran heisen, og jeg med skiene opp ned under heisen. Panikken bredte seg. Let me paint you a picture:

Herregud, man skulle jo ikke tro det var mulig. Men for meg finnes det tydeligvis ingen grenser.

Her var gode rd virkelig dyre. Jeg hadde allerede hylt spass hyt at alle innenfor synlig rekkevidde garantert hadde blikket sitt festet p meg. Greit ha publikum nr man frst holder et slikt show, ikke sant. Jeg inns at noe mtte ryke, og jeg hadde valget mellom skiene, bena eller verdigheten. Jeg kunne holde meg fast og risikere at enten ski eller ben knakk eller ble revet av, avhengig av hva som var sterkest. Basert p tidligere erfaring ans jeg det som sannsynlig at det var skiene som var sterkest. Det andre valget var falle ut av heisen med ansikt og mage frst. Jeg risikerte i s fall kun noen blmerker i tillegg til miste litt mer av en verdighet som uansett er tynnslitt fra fr. Jeg gikk for valg nummer to og falt. S stoppet heisen, og det ble helt stille. Sannsynligvis aller mest fordi jeg selv hadde sluttet hyle i trestrken G.

Jeg l urrlig p magenmed ansiktet ned i bakken. Jeg kjente p kroppen - den var ok. Helst skulle jeg bare blitt liggende litt og forskt fortrenge hva som hadde skjedd, men med den dramatikken jeg hadde skapt for et yeblikk siden inns jeg at jeg motvillig var ndt til mte blikket til det sjokkerte publikummet og forsikre om at det hadde gtt fint. Heisansvarlig kom styrtende ut av bua han hadde sittet i og formante at jeg fra n av mtte slutte sitte og vifte med skiene p den mten rett fr avstigning. Jeg lovet at jeg skulle begynne oppfre meg, og fikk endelig begynt p turen ned.

Kanskje ikke helt i mitt rette element

Jeg har aldri vrt kul. P ungdomsskolen og videregende nektet jeg gi etter for noen slags sosiale forventinger og var for eksempel den eneste som ikke hadde mobil. Selv om jeg n bde har mobil og vanligvis fremstr som ganske normal i hverdagen er jeg fremdeles ukul nr det gjelder. Dog er det strre aksept for det n enn det gjerne er p ungdomsskolen, for nr man blir voksen kan man vre godt likt og normalt vellykket uten vre kul. Og godt er det. Ellers hadde oksygenet jeg forbruker vrt en total waste, for si det snn.

P fredag var jeg en tur "p byen". Det er jo unge folk flest rett som det er, og de storkoser seg. For all del, jeg kan kose meg ute jeg ogs, men denne gangen dro vi til et hipt sted. Egentlig vet jeg ikke om stedet er hipt en gang - jeg s bare at sleikfaktoren var ganske hy, og musikken var snn som hippe folk ser ut til like. Nts-nts-nts-nts... "Hrte jeg litt av basslinjen til Billy Jean der, tro?" Nei, der var nts-nts-nts-nts tilbake igjen, sammen med en mann som skrek noe p en srdeles umusikalsk, og dermed svrt passende, mte. Deep house lrte jeg i dag at det heter.

Noen av dem jeg var der med stod og steket (forklaring: en slags rytmisk "heil Hitler") med verdens strste glis. De kunne ikke kost seg mer. De s forventningsfullt p meg med gliset sitt som om de s for seg at jeg nr som helst skulle ta av i vill dans fordi jeg i all hemmelighet bare elsket stedet. Utestedet er pent under taket, s i tillegg til steke til nts-nts-nts-nts kan man ryke s mye man bare orker. Og det orker man.

P et tidspunkt mtte jeg bare ta en tur inn og late som jeg hadde noe gjre for slippe unna bde ryk, musikk, glis og min egen voksende selvbevissthet. Der inne kom jeg forbi et enormt speil. Og naturligvis fikk jeg et glimt av meg selv i speilet. Synet som mtte meg var alt annet enn selvtillitskende: En jente med strikkegenser og ryggsekk. Egentlig kom jeg fra en grillfest og hadde ingen anelse om at ryggsekken ikke ville bli like praktisk hele kvelden, men i disse omgivelsene s det ut som om jeg like gjerne kunne kommet rett fra ha kappspist med et troll og vunnet halve kongeriket. I det minste ble ikke sekken min ransaket fr vi gikk inn. Jeg hadde vrt litt usikker p om den boksen med melis som jeg (selvflgelig!) hadde med meg ville blitt akseptert som ingrediens til bakverk. Rundt meg pratet og lo folk med bde sleik, glis og elegante, sm partyvesker. Jeg s p meg selv igjen, og speilbildet mitt sprutet ut i latter.

Til dere som tror at ingen kan vre s stakkarslige som jeg fremstiller meg selv p denne bloggen, og dermed tenker at jeg overdriver enhver situasjon for underholde - I dag fikk jeg se et bilde fra kvelden:




Er det mulig...

Vi snakkes garantert igjen! Det dukker stadig opp mer materiale...

Nr du plutselig blir stttekontakt

For en god stund tilbake, da temperaturene var... tja, omtrent som n, stod jeg og ventet p 60-bussen p Jernbanetorget. Jeg hadde ikke ventet lenge da en dame i rullestol og trillebag spurte meg og hun som tilfeldigvis stod i nrheten om det var denne holdeplassen 60-bussen gikk fra. Jeg svarte bekreftende, men damen, som mest sannsynlig var lettere mentalt tilbakestende, var engstelig og spurte om jeg var helt sikker. Jeg sa at jeg var spass sikker at jeg valgte st her selv, for jeg skulle ta samme buss. Damen forklarte at siden hun satt i rullestol s fikk hun det fryktelig travelt om hun hadde ventet p feil sted og plutselig mtte opp den slakke bakken, og over veien. Det hadde jeg full forstelse for. Jenta som hadde sttt like ved hadde diskret sneket seg unna, for i motsetning til meg skjnte hun at begynte man frst snakke med denne damen, s fikk man ikke fred fr man var plent ndt til g hvert til sitt.

Jeg har uansett aldri hjerte til gjre annet enn snakke med folk som snakker til meg, samme hvor lite givende samtalen er. Jeg var hflig med p samtalen, til damens store glede, mens bussene kom og gikk. Da 30-bussen kom trodde damen frst at det var vr buss. Jeg fikk stoppet henne."ja, det er halvparten, det", sa hun. "Ja, vi fr vente til det er dobbelt s mye", svarte jeg, og var overrasket over at hun var spass kjapp i hodet, med tanke p resten av samtalen vr. Lite visste jeg at hun var like overrasket over mine mattekunnskaper, for hun utbrt"Du skjnte'n, du!" Jeg svarte bekreftende og med et lite smil, at jo, det gjorde jeg. "Matte er ganske greit nr det er pluss og minus og snn, men gange og dele kan vre vanskelig", ppekte hun. For vre hflig, svarte jeg at jeg var enig, mens jeg ofret en liten tanke p differensiallikningene som ventet p meg hjemme.

S kom 60-bussen. Rett bak 54-bussen. "Der kommer den", sa jeg. "Men det er jo 54?" ppekte damen. "Ikke den. Den bak" forklarte jeg. "Ja, der ja" utbrt hun da, "Kan du ta trillebagen min for meg?" Det kunne jeg selvflgelig.

Jeg tok tak i trillebagen, klar for g p 60-bussen. Hun jeg n var blitt stttekontakt for, derimot, hadde snudd seg, og var p vei oppover bakken s raskt det er fysisk mulig i en rullestol. Jeg skjnte ikke hva i alle dager hun holdt p med, og ropte litt forsiktig p henne. Men hun enset det ikke. S gikk det opp for meg at hun, til tross for tidligere ha sett at 60-bussen var den bakerste av de to bussene, var p vei rett mot 54-bussen. Jeg ropte igjen.

Med damens trillebag i n arm, damen langt oppi bakken, og den bussen jeg selv hadde sttt og ventet p rett fremfor meg m jeg innrmme at jeg flte meg temmelig rdvill. Jeg kunne ikke akkurat ta med meg eiendelene hennes p en buss hun selv ikke befant seg p. Ikke hadde jeg lyst til miste bussen min heller, og gikk jeg etter henne ville den kjrt fra meg. Samtidig vegret jeg meg ogs veldig fra sette fra meg bagen hennes uten oppsyn midt i smryet av narkomane og romfolk.

Jeg forskte legge fra meg absolutt alt jeg hadde av verdighet, for jeg inns at jeg rett og slett ikke hadde noe valg:

S fylte jeg lungene og skrek.

Hun hrte fremdeles ikke en dritt, og jeg ble stende som en fordmt apekatt p sirkus mens flere og flere kollektivventende tok p seg oppgaven som publikumet mitt. Mitt tause, smilende publikum. "Jammen s stopp henne da! Ikke bare st der!" skrek jeg videre. Veivet med armene gjorde jeg sikkert ogs. Selv det skrive dette n gjr litt vondt, bare s det er sagt.

Endelig var det en som reagerte. Han huket tak i henne s hun fikk ye p meg der jeg stod ved den andre bussen. Jeg vinket stresset p henne, og hun skyndte seg tilbake. I mellomtiden hadde bussjfren begynt bli utlmodig. Jeg kunne ikke klandre ham. Heldigvis kom damen seg p bussen, med trillebagen sin, p en dr litt lenger bak enn meg. Bussjfren begynte kjre, men lurte p om ikke jeg skulle g bakover i bussen s jeg kunne passe bedre p pasienten min.












Hvor er du n, farfar?

Hele mitt liv har jeg hatt mulighet til finne ut hvor farfar befinner seg. I alle fall stort sett. Ikke at jeg har vrt s opptatt av det, han har vel vrt p fisketur, p bridgekveld, hjemme med farmor da hun levde, eller et annet sted. Men n er ikke farfar mer. Jeg kan ikke finne ham, for han finnes ikke lenger. Han fantes i gr, da var han p sykehus. Men s ble han borte. Kroppen hans er fortsatt der, men uten bevissthet er jo ikke den kroppen lenger farfar. Den bare ser ut som ham. Det er en veldig rar tanke. At man bare kan forsvinne uten dra noe sted.

Som biolog er det vanskelig snakke om sjel. Det finnes ikke sjeler. Bare nervesignaler som skaper bevissthet. Nr noen dr stopper disse nervesignalene. Likevel blir jo ingenting borte. Det blir som kokende vann. Kokende vann som slutter koke har ikke mistet noe fysisk. Det er bare ikke lenger en reaksjon der, og derfor er det ikke lenger kokende vann. Snn er det jo p en mte med farfar ogs.

Jeg har alltid vrt redd for dden. For meg virker det kun negativt forsvinne for alltid. Jeg er ikke redd for aldri mer gjre noe nytt, spennende eller koselig. Det som skremmer meg er aldri mer kunne tenke en eneste tanke. ikke kunne fundere over hvem man er og hvordan alt henger sammen. Og ikke kunne undre seg mer. For farfar var det nok derimot spass vondt leve p slutten at det var godt for ham slutte med det. N er farfar borte, men mye av den ikke-fysiske delen av ham er lagret i hodene p dem som kjente ham. S da finnes p en mte farfar i et par generasjoner til. Til det er vr tur til vre gode minner i andres hoder.

Glad i deg, farfar.

Stolt av kroppen din, sier du? Hvorfor det?

Jeg kan ikke huske at kroppsfokuset noen gang har vrt strre enn det er i dag. Alle nsker se ut p en viss mte, og ingen er helt fornyd. Folk bruker tid p jobbe seg til et, i egne yne, bedre utseende, og de bruker krefter p tenke kritisk over noe som er hundre prosent overfladisk. Nr de tar et bilde er dessverre kameralinsen som regel vendt feil vei. Mellom alle SoMe-selfiene og innslagene fra media om hvordan vi br se ut blir vi ironisk nok pminnet om at vi likevel skal vre stolte av kroppen vr akkurat som den er: "Vr stolt av kroppen din - tykk som tynn, blek som brun, hy som lav." Vr stolt av utseendet ditt, alts? Men - hvorfor det?

Hvorfor vre stolt av et skall? Om utseendet ditt er med p definere din egenverdi og selvflelse vil du alltid vre i faresonen for bli negativt pvirket av samfunnets totalt unyttige meninger om hvordan man br se ut. Pynt deg gjerne om det gir deg en god flelse, eller dropp det om du ikke gidder. Du kan gjerne synes utseendet ditt er fint eller mindre fint, men hverken stolthets- eller skamflelse hrer hjemme.Vr stolt av den du er isteden! Vr stolt av alt du utretter med det potensialet du har. Vr stolt av innsatsen din. Vr stolt av det du gjr som gleder andre. Og la disse delene av deg vre det som definerer din verdi.

Har du tenkt over at kroppen din er ditt helt eget fremkomstmiddel? Med den kan du gjre akkurat det du vil, finne ut av alt du er interessert i, og forflytte deg dit du fler for gjennom alle de rene du lever. Kroppen er din bevissthets gave til utfre alt din bevissthet nsker utfre. Du er herre over ditt eget liv og dine egne valg. For et privilegium ha en fungerende kropp!

Ikke tren for stramme opp rumpe og mage, eller tone armer. At rumpa di er fin i fasongen gleder igrunn svrt f, og i alle fall er gleden kortvarig og grunn. Det er til og med begrenset hvilken glede det i lengden gir deg selv.Tren for f overskudd til gjre alt du nsker i livet. For oppdage verdens mysterier. For reise dit du vil og bli kjent med de menneskene og kulturene du nsker. Har du slanket vekk 70 kilo og er nede i en sunn vekt? Vr stolt. Ikke av kroppen din - den er et skall uansett om du veier 50 eller 200 kg, og definerer ikke hvem du er. Vr heller stolt av at du har hatt tatt grep og lykkes gjre helsen din bedre slik at du kan glede bde deg selv og verden med ditt nrvr i mange r til.Tren for ta vare p fremkomstmiddelet ditt.

Ja, utseendet spiller en rolle i seksuell attraksjon. Men ingen mennesker p denne jord er for stygge for alle andre mennesker. g rundt vre misfornyd eller utseendefokusert har i alle fall aldri gjort noen vakrere. Er du et supert menneske vil folk f det med seg. De vil se forbi enhver skjev nese og hengemage.

Det er ikke snn at jeg synes min kropp er en gudegave for yet. P ingen mte. Senest i forrige uke befant jeg meg i et prverom og syntes kroppen min liknet mistenkelig p en bautastein p to ben. Det som gjr at jeg ikke lper rett til nrmeste Elixia og umiddelbart blir stttemedlem er at jeg vet at ingen kroppsfasong noen gang kommer til hindre meg i leve som jeg selv nsker. Jeg kan uansett bde g og lpe, og komme meg nyaktig dit jeg har lyst til oppholde meg. Allrighte mennesker finnes i alle fasonger. Jeg garanterer ogs at ingen andre enn meg selv noen gang har assosiert meg med en bautastein. P samme mte har ingen assosiert deg med en pinne, en deigklump, en pre, en appelsin eller hva det n skal vre.

Jeg er bra nok som jeg er. Jeg er stolt av meg selv for det jeg mestrer, min refleksjon (nei, ikke speilbildet) og den stp-viljen jeg har. Tanker om utseendet mitt har jeg ikke tid til dvele ved. Til det har jeg altfor mye fantastisk jeg m rekke oppdage her i verden. Jeg har ingen grunn til vre stolt av hvordan jeg ser ut. Og i alle fall ingen grunn til skamme meg for det. Det er faktisk ganske lett takle kroppspress fra media nr man rett og slett ikke bryr seg. Da kan all verdens fotballfruer legge ut postgravide magebilder uten at man hverken blir inspirert eller nedtrykt.

Du er mer enn fin nok som du er.N, g og finn noe mye viktigere fokusere energien din p.


Selvflgelig ser jeg ikke ut som en bautastein. Alle mennesker ser ut som mennesker.

Ute og imponerer

Desember er her, og bringer som vanlig med seg julebord. Jeg var selv p et med jobben forrige helg. Til tross for mange kjoletips fra Internett den siste tiden, var ikke min tanke vike vekk fra planen om en safe, mrkebl kjole som jeg har brukt ved sikkert ti anledninger de siste to rene, men p en spontan handletur med en venninne fant jeg for n gangs skyld noe nytt, og bestemte meg for kjpe en sort paljettkjole. Det var bare ett problem med denne kjolen. Ikke fikk jeg den p, og ikke fikk jeg den av.

Glidelsen i ryggen var umulig hndtere alene. Denne kjolen var tydeligvis laget for to hovedgrupper jenter - de som alltid har kjreste, og de som stadig finner tilfeldige menn p byen. Jeg tilhrer derimot en tredje, bitteliten gruppe. Av psykologiske rsaker snakker vi ikke mer om den gruppen.

Jeg bestemte meg i alle fall for tenke positivt. Jeg skulle klare omg kjoleproblemet. Alt jeg trengte gjre var dra glidelsen s langt opp jeg klarte, og f noen til dra den den siste biten nr jeg ankom festen. Og fr jeg skulle dra, bare f noen til dra den litt ned igjen. Jeg var storfornyd med planen.

Julebordet var helt supert, med bra mennesker, god mat og strlende stemning. Jeg hadde ftt glidelsen helt opp og koste meg masse.


Har elegant retusjert noen ansikter i tilfelle de ikke ville vre med p bloggen. Tror derimot at det lenge har vrt Christians drm, s han beholdt ansiktet p.


Fremdeles topp stemning, og helt intetanende om kveldens leie vending

I totiden var festen slutt, og jeg sa ha det til de andre og s meg om etter en taxi. Mens jeg strevde for f noen til stoppe for meg fikk jeg plutselig et ekkelt stikk i magen. Glidelsen. Shit. Hvordan skulle jeg lse dette? Jeg fant fort ut at sprre en taxisjfr ville vre i pinligste laget. Ikke bare skulle jeg vre i en potensielt farlig situasjon, alene med en fremmed mann i en bil - jeg skulle be han kle av meg ogs? Nei. Siden Tullins caf fremdeles var pen bestemte jeg meg for prve lykken der. Jeg krysset alle fingre for finne noen fra jobben der inne, men den gang ei. Det ville vrt for mye flaks, selv for en heldiggris som meg.

Inne p Tullins satt det par p par og hadde ikke yne for noe annet enn hverandre. Jeg flte litt p forstyrre turtelduene med sprsml om de kunne kle av meg, og fant ut at jeg mtte se videre. Innerst i lokalet fikk jeg ye p en vennegjeng som satt og pratet rolig med hverandre. Det var n eller aldri.

I ren skrekk vurderte jeg et yeblikk "aldri", men gruet meg allerede til "joggedressndagen" jeg skulle tilbringe i paljettkjole. For ikke snakke om nederlaget p mandag morgen, ankommende jobb i glitrende kjole. Jeg gikk for "n". Skulle bare gjre meg litt mer klar s jeg ikke mtte klne noe mer enn ndvendig nr foresprselen var stilt. Jeg tok av meg vesken for ha den ute av veien. Den satt fast i hetten. Jeg stod og knotet i noen sekunder med bde boblejakke, hette og veske p halv tolv, mens kjolen selvflgelig satt som stpt. Ingen la merke til meg, men jeg flte det som om jeg stod p en scene med en spotlight brennende i pannen, sikkert fordi jeg var s innmari klar over hva jeg var i ferd med kvinne meg opp til. Da jeg endelig spurte, var det heldigvis ganske raskt oversttt. Jeg imponerte ingen den kvelden for si det snn, men kom meg fort ut igjen, ikke med ren i behold, men med vissheten om at jeg slapp sove i kjole.


S stolt er jeg p en skala fra 1-10

Snn rent bortsett fra fremmede guttegjenger som hjelper meg med avkledning p nattpne cafeer er livet mitt forholdsvis fritt for det som andre kaller spenning. Det mest spennende for meg n for tiden er nemlig geografiquizzer p Internett. Her om dagen gikk det faktisk s langt at jeg satt og laget en oversikt over naboland, og nabolands naboland, med utgangspunkt i Norge - helt til jeg fant hvilket land man m g gjennom flest andre land for komme til. Svaret ble Lesotho, og man krysse minst 13 landegrenser for komme dit.

S hvis du som leser n tilfeldigvis er en singel mann som har lett og lett etter en jente som vet at hovedstaden p Palau heter Ngerulmud, s har jeg gode nyheter. Letingen er over. Til gjengjeld kan du hjelpe meg med kjolen ved en senere anledning. Vi snakkes!


PS. Her kommer listen, for spesielt interesserte:

1. Norway

2. Sweden, Finland, Russia

3. Estonia, Latvia, Lithuania, Belarus, Poland, Ukraine, Georgia, Azerbajan, Kazakhstan,
Mongolia, China

4. Germany, Czech Republic, Slovakia, Hungary, Romania, Moldova, Turkey, Armenia, Iran,
Turkmenistan, Uzbekistan, Kyrgystan, Tajikistan, Afghanistan, Pakistan, India, Nepal, Bhutan,
Burma, Laos, Vietnam, North Korea

5. Denmark, Netherlands, Belgium, Luxembourg, France, Switzerland, Liechtenstein, Austria,
Slovenia, Croatia, Serbia, Bulgaria, Greece, Syria, Iraq, Bangladesh, Thailand, Cambodia,
South Korea

6. Andorra, Spain, Monaco, Italy, Bosnia, Montenegro, Albania, Macedonia, Lebanon,
Israel, Jordan, Saudi Arabia, Kuwait, Malaysia

7. Portugal, San Marino, Vatican city, Egypt, Yemen, Oman, UAE, Qatar, Indonesia, Brunei

8. Libya, Sudan, East Timor, Papua New Guinea

9. Tunisia, Algeria, Niger, Chad, CAR, South Sudan, Ethiopia, Eritrea

10. Morocco, Mauritania, Mali, Burkina Faso, Benin, Nigeria, Cameroon, R Congo, DR Congo,
Uganda, Kenya, Somalia, Djibouti

11. Senegal, Guinea, Cote d'Ivoire, Ghana, Togo, Equatorial Guinea, Gabon, Angola, Zambia,
Rwanda, Burundi, Tanzania

12. Gambia, Sierra Leone, Liberia, Namibia, Botswana, Zimbabwe, Mozambique, Malawi

13. South Africa, Swaziland

14. Lesotho











Du og jeg, Expedit. Du og jeg.

Jeg er n i full gang med oppussingen av leiligheten. Min leilighet. Min! Det holder ikke med noen malingsstk for denne perfeksjonisten, nei. Jeg har nrmest revet hele blokka. Det er en lang vei g, men nr det blir ferdig kommer jeg antakeligvis til vre s stolt at jeg blir en interir-rosablogger. Det beste med flyttingen er at jeg fr mitt eget sted. Det nest beste er at jeg har ryddet s mye i tingene mine at jeg ikke eier en eneste ting jeg ikke har veldig lyst til eie. Jeg elsker rydde. Jeg vet det er bekymringverdig, og folk flest tror at jeg bare liker resultatet av en ryddeprosess. Dessverre tar de feil. Jeg er gal nok til like selve ryddingen. Fordi jeg ikke har plass til ha andre mbler i leiligheten enn de aller smarteste oppbevaringsmblene p markedet, har jeg noen mbler jeg m kvitte meg med. I morgen forsvinner min kjre Expedit-hylle som jeg kjpte p IKEA for rundt fire r siden. Jeg inns at jeg n kommer til kvitte meg med den eiendelen jeg har hatt hyest puls nr jeg anskaffet meg. Det ble nemlig litt drama p IKEA den gangen.

Jeg kan vre utrolig utlmodig. Riktignok har jeg en kjempetlmodighet nr det kommer til pirkearbeid eller andre menneskers flelser og problemer. Skal en trd inn i et bittelite nlye s skal det ganske mange minutter til fr jeg gir opp. Hvis en elev sliter med en matteoppgave forklarer jeg gjerne i timevis uten noen form for oppgitthet. Og hvis noen er lei seg for noe, men ikke gjr noe konstruktivt for lse problemet sitt, er jeg der og trster igjen og igjen. Jeg er ingen fan av be folk som har det vanskelig om skjerpe seg. Men der stopper tlmodigheten min. For skal jeg ha noe gjort, br det helst ha skjedd i gr. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet p rommet mitt, ftt en tanke om at jeg kanskje skal vurdere skaffe meg et nytt mbel, og likevel vrt p vei fr neste mltid. Normale folk tenker litt mer over det fr de legger i vei. De forstr ogs at ikke n person kan bre med seg et helt skap hjem fra IKEA alene, og ringer derfor en venn. Nr vennen sier at han kan bli med i morgen, s avtaler de et klokkeslett og drar sammen neste dag. Det er ikke min taktikk. Jeg spr gjerne om hjelp, men har dessverre ikke tid til vente til i morgen. Det skulle vrt gjort i gr, tross alt.

Jeg er p vei til IKEA intet mindre enn en time etter at jeg frst fikk ideen om skaffe meg et nytt mbel. Alene, selvflgelig. Inn p IKEA, skaffe trillevogn, slite p de tre delene til skapet, trille lett til kassen, og lempe varene inn p bussen etter en plse og brus til 10 kroner. Bussjfren kjrer som vanlig problemfritt til sentrum i Oslo. Ikke rett ved trikk, buss og t-bane, men noen hundre meter unna, omtrent der de prostituerte jobber. Jeg lemper mbeldelene av i tre omganger. "Hva n?" tenker jeg s. For der stopper jo progresjonen. Og der str jeg, da. Henslengt i Skippergata, ved siden av et puslespill av et skap. Heldigvis har ingen tatt meg for vre prostituert. Jeg ser nok litt sliten ut, jeg som de flittige arbeiderne, men jeg er s godt pakket inn i klr at selv den lykkeligst gifte ektemann ikke ville orket ta seg bryet.

I tillegg til vre utlmodig, hater jeg konfrontasjoner. Jeg kunne nok overlevd en konfrontasjon hvis den ble utfrt av noen jeg visste elsket meg, og som i tillegg kldde meg litt p ryggen under selve angrepet. Men jeg er ikke sikker, for det har jeg aldri opplevd. Pulsen min stiger, og jeg gr rett inn i den velkjente fight- or flight-modusen. Til n har jeg aldri valgt lpe min vei, men nr det egentlig har vrt min tur til konfrontere har jeg forskt finne muligheter for slippe. En sjelden gang har det faktisk frt til at jeg har blitt konfrontert med "Hvorfor konfronterte du meg ikke?" nei! Hy puls, fight or flight.

IKEA hadde for noen r siden en kampanje p Expedit-hyllene, og jeg bestemte meg, uten nle, for at den skulle jeg ha. Jeg ringte IKEA rett fr stengetid og spurte om de hadde flere p lager, noe damen kunne bekrefte, men det var ikke mange, og de forsvant fort. n stykk utlmodig, konfliktsky og ensom Cathrine var neste morgen p vei til IKEA for skaffe seg en slik Expedit-hylle p ekstremsalg. For anledningen hadde jeg faktisk klart lne en bil, og jeg var s tidlig ute at jeg stod frst i ken utenfor IKEA da de pnet. Jeg lp direkte til lagerposisjonen til hyllen. Ja, lp. bli oppfattet som rar av andre er aldri noen stor bekymring for meg. Der! Der l det n igjen. Jeg ble s glad at jeg kunne gitt den en klem. Mens jeg i lykkerus satt og kldde den litt p ryggen, kom jeg p at jeg trengte en tralle for klare flytte den. Det stod heldigvis en mann rett i nrheten. Jeg flte ikke at det var riktig be mannen om hente en tralle for meg, s isteden spurte jeg pent om ikke han kunne passe p hyllen, mens jeg hentet en selv. Det skulle han gjre.

Et halvt minutt senere var jeg tilbake. Mannen stod for anledningen, beleilig nok, med ryggen til og s p noe helt annet, fullstendig uviten om at en dame satt og grafset p hyllen min. Hun hadde slynget de slimete tentaklene sine rundt den for f den over p trallen sin, som hun selvflgelig hadde hentet p forhnd. Jeg ante en kommende konfrontasjon, og fikk umiddelbart makspuls og et meget unsket adrenalinrush. Jeg hadde kommet for langt og styret for mye med ln av bil til at jeg kunne la denne damen stikke avgrde med hyllen min, s jeg mtte bare se og ta meg sammen og pent forklare for henne at den svimete mannen skulle passe p hyllen mens jeg var og hentet en tralle. Det burde jo g bra, tenkte jeg, fullstendig ruset p adrenalin.

Det viste seg at jeg hadde undervurdert denne kvinnens desperasjon etter en Expedit-hylle. Det gikk nemlig p ingen mte bra. Hun nektet gi meg hyllen, siden jeg hadde vrt dum nok til g fra den. Hadde det ikke vrt viktig for meg, skulle jeg spart helsen min for noe mer krangling, og gtt min vei. Men jeg fikk meg ikke til gi opp. Jeg prvde forklare gang p gang at mannen skulle passe p, at jeg hadde vrt der frst. Jeg ante ikke hvem av oss som egentlig skulle f hyllen slik som situasjonen hadde blitt, jeg visste bare at det hadde oppsttt en situasjon som var bde undvendig og urettferdig for meg, p grunn av svima litt lenger borte. Svima kom bort til oss. Han viste seg vre en hyggelig mann, hvis eneste penbare feil var at han ble litt lett distrahert, og han bekreftet overfor damen at han skulle passe p den for meg. Det var ikke nok for damen. En IKEA-ansatt kom bort og lurte p hva alt oppstyret dreide seg om. P dette tidspunktet holdt hjertet mitt holdt p g helt amok, jeg begynte miste flelsen i armene, og var ved besvimelsens rand. Den ansatte hrte tlmodig p to grne kvinnfolk og en forundret mann, og tok sin avgjrelse p hvem som skulle f hyllen.

Jeg dro hjem med en Expedit-hylle den dagen. I morgen blir mitt mest forkjempede mbel noensinne fraktet vekk av noen andre. Jeg blir nesten litt emosjonell nr jeg n tenker p hvordan vi frst mttes. Det skal sies at jeg forsker bli kynisk nok til takle det som for andre bare er selve livet.



"Ikke for vre slem, Cathrine"

Nr jeg etter en lang stund endelig har sluttet like noen kan jeg p n mte synes at det er godt ikke ha kjreste. Det er ikke av samme grunn som s mange andre, nemlig at de kan gjre akkurat som de vil, nr de vil. Jeg har aldri opplevd at jeg ikke kan gjre akkurat som jeg vil nr jeg er i et forhold, for dra med meg fremmede menn hjem fra byen har aldri vrt min kopp te. Grunnen til at jeg kan like vre singel er fordi jeg vet at jeg slipper bli ordentlig sret. Dessverre har jeg allerede rukket bli 27 r, og innser at dersom jeg noen gang skal f en familie s kan jeg ikke ta den ti rs pausen fra menn som frister meg aller mest akkurat n. Forelpig er jeg likevel p mitt mest avvisende noensinne, og det sier litt nr jeg er ganske reservert fra fr. N om dagen blir jeg til og med oppfattet som avvisende nr jeg ikke er klar over at jeg befinner meg i en potensiell avvisningssituasjon.

Jeg satt p trikken, p vei til jobb, da en tydelig beruset, middelaldrende mann satte seg ned rett overfor meg. Han hadde med seg en kopp med noe flytende i, og jeg s umiddelbart for meg at koppens innhold raskt kunne havne i en situasjon der det var mine klr som mtte absorbere det. Jeg byttet derfor sete for unng at visjonen ble til virkelighet. Den ustelte mannen ble tydelig fornrmet over min tilsynelatende avvisende gest.

"Jeg er millionr, jeg", sa han med trykk p den frste i-en i ekte gammeldags Oslo st-stil. "Hadde tenkt gi deg en tusenlapp, jeg," fortsatte han, "siden det er bursda'n min i da'. S n kan du angre p at du flytta deg". Jeg angret veldig. En tusenlapp hadde jo ikke vrt meg imot. Men mannen var ikke ferdig med f ut frustrasjonen sin. "Norske kvinner vil ha svarte menn. Ja, da m dem ta konsekvensen av det." Han trodde tydeligvis at jeg hadde flyttet meg fordi jeg ikke likte hudfargen hans, som nr sant skal sies var ganske lik min, bare av det litt mer gustne slaget. Om denne mannen hadde blitt avvist til fordel for en svart mann tidligere i livet gr jeg utifra at det rett og slett var fordi den svarte mannen, til forskjell fra ham selv, ikke var ruset p tre forskjellige narkotiske stoffer.

N sprs det igrunn om jeg egentlig trenger en mann i det hele tatt, vre seg svart eller hvit. Jeg tok nemlig en hjernekjnnsID-test her om dagen. Den var basert p en rekke oppgaver, inkludert en vinkeloppgave, en oppgave der man skulle gjenkjenne en figur som var rotert p flere mter, og en oppgave der man skulle se hvilke figurer som hadde byttet plass. Resultatet mitt ble at hjernen min er litt mandig. Jeg har aldri flt at jeg var fdt i feil kropp, men n begynner jeg jo lure litt. Jeg velger derimot se det positive i det - Jeg trenger ingen mann nr jeg er begge deler selv. Jeg m bare jobbe litt med pne lokk.

Mine resultater er nedenfor. Om du har lyst til ta testen selv finner du den HER.


En ukes tid etter at jeg hadde blitt dumpet var jeg p oktoberfest med noen venner. Jeg var ikke akkurat i noe voldsomt festhumr, men man kan jo ikke bli sittende hjemme og sture heller. Vel fremme mtte jeg noen venner av vennene mine. Jeg er ikke s glad i smalltalk fra fr, og nr jeg er lei meg kan jeg ikke fordra det. Jeg snakket litt med en av disse menneskene, som senere viste seg utfre svrt bevisste attraktivitetsvurderinger basert p frsteinntrykk. Min venninne ble veldig interessert i denne attraktivitetsteorien og nsket en vurdering, ikke bare for seg selv, men ogs p vegne av meg. Jeg nsket meg p ingen mte noen vurdering, men det rakk jeg ikke si ifra om fr den strlende vurderingen til venninnen min var ferdig og min hadde begynt med "Ikke for vre slem, Cathrine". Jeg var visst bde kald, uvennlig og avvisende, og dermed forstelig nok svrt uattraktiv. Og jeg som hadde forskt meg p et forfrende duckface. Jeg m visst jobbe litt med det.



S da mtte jeg dra hjem alene, da. Sren heller.



Ha en fin dag, alle sammen! Srlig du, Ivan, ditt lille sjarmtroll.

Homsegrenser og politisk ukorrekthet

Det gr veldig lenge mellom hver gang jeg skriver her, og jeg kan ikke pst at det er fordi jeg er s travelt opptatt med skrive for diverse aviser. Likevel vil jeg gjerne fortelle at jeg n er med og skriver for jobbens interne blad, og har s langt skrevet n tekst. Jeg merket fort at det kom til bli vanskelig legge fra seg bloggens tysete stil og ta p en alvorlig maske, s da gikk det som det mtte g. At overskriften ble godkjent er jeg svrt positivt overrasket over, for det hender jo iblant at jeg mter folk som ikke setter like stor pris p min uhytidelige og politisk ukorrekte vremte. Selv syns jeg det er forfriskende at mennesker tr tulle med temaer som er litt tabu. Da mener jeg ikke holde standup om selvmord i begravelsen til en som har tatt sitt eget liv, men vre uredd i forbindelse med temaer som samfunnet har bestemt at er "no-no", til tross for at det p ingen mte trengte vre det. Etnisitet, legning og religion er eksempler p disse. Dessverre er jeg selv bde hvit, heterofil og ikke spesielt religis, og da er det mer sosialt risikabelt tulle om det enn om jeg hadde vrt en lesbisk aboriginer med bakgrunn som leder for Scientologikirken.














Torsdagskaos
Torsdagen startet i det tidsrommet som kalles grytidlig i min verden. Klokken seks stod jeg opp. Vel og merke med feil ben, men det visste jeg ikke enn da. Jeg feilberegnet litt med tiden, som jeg stadig gjr, og mistet t-banen med f sekunder. Siden det er sommerferie innebar det en ventetid p 15 minutter. Greit nok.

Vret var forholdsvis fint, og jeg hadde helt vre ute-abstinenser etter mange dager med innetid p jobben, og som shoppingassistent p ettermiddagene for venninner med egne leiligheter (som nr jeg tenker meg om inkluderer alle venninnene mine). Jeg kom p at jeg hadde lovet vre med p bridgekurs etter jobb, i tillegg til at jeg kom til reise vekk fra Oslos fantastiske helgevr. Humret sank litt.

Vel fremme p jobben demonstrerte jeg som vanlig hvor rart hodet mitt er satt sammen ved sprre om jeg kunne sitte og tegne p et ark. Dette arket m tegnes p, men det trenger bare ta ett minutt, ikke ti, og strekene trenger p ingen mte vre linjalrette. Det m de for meg. P alle mter. Jeg mtte jo bidra med litt mer effektiv jobbing ogs, betalt som jeg jo blir. Derfor satte jeg i gang med full iver, men klusset det til snn at den jobben de andre allerede hadde gjort n var forgjeves. Jeg gav meg selv en klapp p skulderen og brukte resten av dagen p en analyse som resulterte i en negativ kontroll som ikke ble negativ (les: det gikk ikke bra). Jeg trenger helt sikkert ikke ha med at jeg tapte bridgen. Administrerende direktr der jeg jobber har ftt med seg at jeg er n som utelukkende taper i alt jeg foretar meg, s da han stakk innom kontoret her forleden lurte han p om jeg hadde tapt noe i det siste. Det hadde jeg.

Jeg mistet akkurat t-banen p veien hjem ogs. "Noe annet ville vrt rart", tenkte jeg. Jeg ble sittende i min egen verden p t-banen, som jeg gjerne blir nr jeg sitter et sted i 25 minutter og bare venter. Da jeg var tilbake i den verdenen vi alle lever i hrte jeg "Neste stasjon: Stortinget". Oisann! Jeg skulle jo gtt av p Jernbanetorget som er stoppet fr. Jeg fikk heller g over p den andre plattformen og ta banen tilbake. Snn gr det jo innimellom nr man ikke flger med. Jeg gikk opp til midtgangen og ned p andre siden. Banen som heter "Ringen" kom kort tid etter, og jeg gikk p.

"Neste stasjon: Nationaltheatret".

"Nei, hva er det som skjer?" tenkte jeg. "Hvordan er dette mulig?" Etter et par sekunder med intens forvirring gikk det plutselig opp for meg at min vandring over til andre siden for bytte t-baneretning kun hadde resultert i at jeg kom ned igjen litt lenger fremme p samme plattform. Herregud. Jeg prvde le lavt, men mislyktes. Hva i alle dager hadde skjedd med hodet mitt? Jeg speilet meg kjapt i t-banevinduet og ble mtt av refleksjonen til en jente med kromosomfeil som smilte lattermildt tilbake.Jeg samlet med meg kromosomene mine og tuslet av t-banen. Ikke tro et sekund at jeg kom meg av trikken p riktig stasjon heller. Det gjr du rett i.

Jeg slenger med dette bildet av meg selv fra jeg var liten bare for illustrere hvor nre p det faktisk var at jeg fikk et kromosom for mye.



Rene treningsbloggen!

Hvis dere blar dere to mneder bakover i arkivet, dvs scroller ned til forrige innlegg, kan dere lese den spennende historien omda jeg forskte kjpe treningsklr. Kort oppsummert var det dessverre en mislykket operasjon. Heldigvis for meg fikk jeg hjelp av en venninne p harrytur til Sverige i psken, og er n eier av lpetights, joggesko og hele to (!) treningsoverdeler. Prverommene i butikken i Sverige var noe spesielle - To kabinetter med 160 centimeters hydemidt i lokalet. Jeg, med mine 177 cm, hadde forholdsvis god utsikt utover butikken, men syntes likeveldet var dumt at ikke kabinettene var enda litt lavere s jeg kunne flt meg mer blottlagt. Heldigvis kom en mann p over to meter inn i prverommet ved siden av mens jeg prvde en trenings-BH. Jeg kunne se brystkassen hans, og han kunne antakelig se navlen min. Jeg finnes ikke sjenert og kan ikke tenke megmye som erbedre enn flashe puppene mine for vilt fremmede menneskermidt ioffentlighetens rom, s dette var en meget positiv og langt fra klein opplevelse. For oss begge, gr jeg utfra.

I helgen tenkte jeg benytte meg av godvret og de mange fine parkene i nrheten av leiligheten jeg bor i. Jeg tok p meg mine fine, og fremdeles s godt som flunkende nye, treningsklr og gikk ut. Generelt er det litt pinlig se s proff ut nr den eneste mten jeg beveger meg bortover p er i tilstand: heseblesende, men jeg trster meg med at ingen aner at jeg bor rett borti svingen og akkurat har begynt treningskten.Tilbake til helgens kt, hadde jeg vel ikke akkurat forutsett at det skulle oppst problemer utover type kondisjon, men dessverre skullekten vise seg by p uventede utfordringer.Mens jeg gikk hjemmefra begynte jeg kjenne at hele situasjonen var merkelig og uvant. Uten at det var en buss som var i ferd med kjre fra meg, eller noen som lp etter meg med kniv, s skulle jeg bare uten videre begynne lpe? Og nr i prosessen starter lpingen? Idt man gr ut dren? P vei til parken?Nr man ankommerparken? Alt fltes feil.

Jeg gikk over veien ptaxigrnt lys. For ikke bli pkjrt mtte jeg lpe. Ok, der var jeg i gang. "Hvor lenge m jeg holde p snn her?" tenkte jeg et par sekunder ut i kten. Svaret ble ett minutt. Jeg ruslet hjem igjen. Litt usikker p hvor lenge noe m vare for kunne kalles en kt. Jeg setter grenseverdiene p 1 minutt og uendelig, med forbehold om endringer.

Det br nevnes at jeg har meldt meg p bedriftsfotballaget. Ikke bare meldt meg p, jeg har vrt med p treninger. Frste gang ble veldig rolig fordi halvparten forsvant i en akillesulykke, som seg johr og br i bedriftsfotball. Likevel var jeg dagen etterstl i alle muskler i kroppen. Til og med i halsen. Antakelig fordi jeg nikket ballen n gang. Dvs, ballen suste i en pen bue rett mot meg. Jeg stilte meg opp med en elegant knekk i knrne fr jeg knep igjen ynene. Like etter fikk jeg en ball i pannen. Jeg velger kalle slike hendelser "nikking".

Jeg ble spurt om jeg var oppe ved motstanderens ml for fiske etter ballen, men sannheten var s klart at jeg ikke orket lpe ut igjen. "Jeg vil s gjerne score ml", svarte jeg isteden. Fotballer fyker veldig fort fra n side av banen til den andre. Det samme kan ikke sies om meg. I det minste har jeg veldig hyggelige medspillere. Selv om de skaller meg ned uten videre nling, lar de megkonstant delegge for laget uten s mye som en eneste liten klage. "Cathrine er spiss!" har jeg nftt hre for frste gang, og ingen lo. Eller i det minste var det bare jeg. De andre kjenner meg ikke godt nok endatil se ironien i det.

Treningsnarkoman p shopping

Jeg har alltid pleid le av menn som ikke klarer handle klr til seg selv. Ikke de som ikke liker det, men de som rett og slett ikke klarer det og blir stende forskremte midt blant jeansene til de sniker seg ut av butikken uten s mye som et par sokker. I dag har jeg derimot ftt en strre forstelse av hva disse mennene gr gjennom. Shopping kan faktisk vre umulig. Jeg skulle nemlig kjpe treningsklr etter jobb, og grunnen til at jeg ikke har skjnt fr n hvor vanskelig shopping kan vre er at jeg aldri fr har kjpt treningsklr. De siste joggeskoene jeg eide ble kjpt i2002, antakeligvis avmamma, og jeg kastet dem da jeg flyttet i 2012 - 10 r etter jeg fikk dem. I dag skulle jeg alts spandere p meg et par, og som jeg sa til den stakkars jenta som etter 40 minutter ble spurt om hjelp av en lettere desperat og svett Cathrine: "Dette er noe jeg har tenkt til gjre max to ganger i livet, s det br bli bra". Antakelig formulerte jeg meg ikke helt som en nonne i pensjonsalder.

Dere vet antakelig allerede hvordan treningssko ser ut, som de fleste jo gjr, meg selv inkludert i hvert fra og med i dag. De er fulle av detaljer og spraglete i alle farger. Helst litt reflekser og neonfarger som skal srge for at ingen gr glipp av entreen inn p treningssenteret, noe jeg personlig ikke setter s veldig stor pris p. Jenta fortalte at den neonorange modellen hun anbefalte meg ogs kunne bestilles i sort, men da kunne jeg ikke f dem fr etter pske. "Fint", tenkte jeg. "Da kan jeg sitte stille med god samvittighet til etter pske". "Ok, da", svarte jeg, med passelig bedrvet stemme. "Man m jo lide for skjnnheten!" Fordi jeg var s fornyd med god service spurte jeg om ikke hun kunne hjelpe meg finne treningsklr ogs. Heldigvis hadde jeg ikke skremt henne fra fortsette hjelpen. "Kosjen farga e det du like?" "Har du noe i usynlighetsstoff?" hadde jeg lyst til sprre. "Lilla, kanskje?", svarte jeg isteden. Hun valgte ut en tights til meg, og en t-skjorte med trykket "RUN FAST". Jeg begynte le, og hun ble usikker og spurte om jeg ikke likte det hun holdt frem. "Joda, det var kanskje mer trykket som ble litt vel ironisk", svarte jeg. Hvordan skulle hun kunne vite hvor ironisk det faktisk var, stakkars? Jeg ser jo ikke spesielt treg ut. Eller, jeg tar det tilbake. Jeg har flere ganger mttet spesifisere at borettslaget mitt ikke heter Tangerudbakken, sist gang i gr da jeg p jobb ble spurt om jeg hang med i en helt vanlig samtale. Jeg er ikke mindre intelligent enn at jeg stort sett henger med i helt vanlige samtaler, men tydeligvis er ikke dt inntrykket jeg gir. Jeg ser kanskje treg ut i mental forstand, er vel konklusjonen. Men skinnet bedrar. For det er jo skinnet mitt som er tregt.

Jeg prvde klrne jenta hadde valgt ut, men t-skjorten var spass kort at den fremhevet alt jeg nsker skjule. Antakelig var den helt normal i modellen, men jeg har sannsynligvis Nord-Europas lengste overkropp. Og siden de fleste ikke-nordeuropeere er forholdsvis korte er det ikke urimelig anta at den dermed er verdens lengste. I et humanfysiologikurs p universitet skulle vi mle overkroppen vr fra stolsetet til toppen av hodet. Resultatet mitt bikket akkurat 1 meter, men jeg jukset og skrev 99 cm fordi ingen andre hadde ftt et tresifret antall centimeter, og jeg som jente ikke ville skille meg ut som den strste. Magetoppen med "RUN FAST"-trykk slo derfor ikke helt an og jeg gikk videre til butikken ved siden av.

Der spurte jeg ikke om hjelp, men tenkte heller at jeg n var blitt spass dreven at jeg skulle klare se litt p egenhnd. Det var ikke en heldig avgjrelse. Jeg stod og s litt p noe jeg trodde var en treningstights, da det gikk opp for meg at jeg var omgitt av langrennsski. Det jeg s p var tydeligvis en langrennsbukse, og jeg begynte svette igjen. Ikke skjnte jeg hva som var for menn og kvinner heller, s likestilte som vi n tydeligvis har blitt i treningsklesveien. Lenger inn i butikken fant jeg en avdeling med passelig jentete t-skjorter og tightser, samt en manekeng som s ut som hun trente, med joggesko og det hele. Bingo! Oppdraget mitt var jo bli snn som henne, s klrne jeg skte mtte ndvendigvis henge i nrheten av henne. Igjen stod jeg og s p en av tightsene og vurderte prve den. Da fikk jeg plutselig se at det stod "CLIMACOOL" p den og ble med ett litt usikker p om det var det fremtidige klimaet inne i min potensielt fremtidige treningsbukse som kom til vre kaldt, eller om den skulle brukes i kaldt klima. Det er en stund siden sist jeg gikk inn i en treningshall, men jeg kan ikke huske at det var uteklima der. Jeg ble stresset og la den fra meg. Jeg rygget tilbake og ble overveldet over alle produktene p veggen som jeg ikke visste sikkert hva var. S bestemte jeg meg for at jeg hadde ftt nok shoppingstress for n dag.



Totalt forbruk: 0 kr. Fotballfrue, hvis du mot formodning skulle vre fast leser: Du kan gjerne hjelpe meg.

Ringevikar no more

Har dere sett opp p himmelen i det siste og lagt merke til noen griser som flyr rundt? Se litt nye etter -jeg har nemlig ftt jobb. JEG HAR FTT JOBB! Jeg forstr godt om du akkuratsatt kveldsmaten i halsen. Jeg var p intervju for et par uker siden og fikk et fantastisk inntrykk av stedet. Likevel turte jeg ikke hpe for myei frykt for den voldsomme skuffelsen som da kan oppst. At jeg i tillegg visste om en kjempeflinkannen sker hjalp ikke nevneverdig p de positive forventingene. Som jeg sa til en venninne - de eneste i hele verden som foretrekker meg over ham er mine egne foreldre. Og hadde foreldrene mine mtt ham kan det vre at selv de hadde byttet side. Men jeg fikk alts jobben, og jeg svever rundt sammen med de flyvende grisene i en kjempelykkerus.

"Hvem er du i dag?" er det sprsmlet jeg har ftt flest ganger det siste ret som ringevikar p ungdomsskolen. Det betyr selvflgelig "Hvilke lrere vikarierer du for i dag?" bare sagt p en litt enklere mte, men det har alltid ftt meg til fle meg som et menneske meden veldig akseptert og nesten oppfordretpersonlighetsforstyrrelse. "Er du Knut i dag? Eller bestemor? Eller Flekken, labradoren til fru Nilsen? Eller loppa som bor i pelsen til Flekken?" Jeg har rlig talt flt meg mest som loppa. I min nye jobb er det ikke srlig sannsynlig at jeg blir spurt hvem jeg er hver dag. Jeg gr utfra at de ogs antar at jeg bare er meg.

"Joakim fortalte oss at du skriver en blogg", sa de til meg p jobbintervjuet og spurte om adressen. Jeg kan derfor ogs avkrefte den absurdepstanden om at min uttalt "forferdelige" blogg skulle vretil hinder for jobbanskaffelse. Selv pornoskuespillere fr vel kjpt seg leilighet, s at bloggen skulle hindret meg i akkurat det er vel heller usannsynlig. Jeg har derfor herved avkreftet alle de tre hrreisendepstandene, og m si meg utrolig fornyd med det.

Vr dog ikke redd for at jeg ikke skal f noe skrive om her p bloggen selv om jeg bare blir mindre og mindre mislykket for hver dag som gr. Jeg har nemlig s innmari mye ta av. Det er aldri noen fare for at halsen eller fttene mine krymper, at jeg plutselig fr god stedsans og slutter vre svimete eller dumme meg ut, ellerblir ekspert i pne vinflasker. Og er det ikke meg det er noe galt med s har jeg det jo med oppleve mter med mange veldig spesielle mennesker. Noen ganger lurer jeg p om andre generelt bare er mindre oppmerksomme, eller om jeg faktisk opplever mer rart enn gjennomsnittet. For et par dager siden opprettet jeg faktisk en Twitter-konto (Crapylet, om noen vil flge meg) p grunn av sterk oppfordring fra en venninne og hennes flgere etter at hun postet et bilde av min Facebook-status:


Hper Pia overlever selv om jeg ved et uhell eksponerte ansiktet hennes p denne mten...

Dette er alts hverdagskost for meg, og jeg deler det gjerne med dere. N har jeg hele 11 flgere, alts omtrent dobbelt s mangesammenliknet medde som leser bloggen, men det er n penbar ulempe. Jeg fr kun poste 140 tegn per melding. Her p bloggen har jeg blitt ordentlig bortskjemt med friheten til skrive og skrive og skrive, snn at dere m lese og lese og lese (bare hyggelig!), og har etter min egen mening ftt en sregen mte formulere meg p. Jeg bruker jo fort 140 tegn p et par-tre ord, s jeg kommer til slite med Twitter. Kanskje m tweetene mine bli noe snt som "Rar mann p trikken, ikke plass til forklare her". P Twitter kommer det ogs opp forslag om hvem jeg burde flge fordi de likner p noen jeg allerde flger. Det samme gjelder informasjon om hvem som likner p meg selv, og her var det som kom opp frste gang jeg s det:



Julie Voksenleks tweets skal alts vre veldig lik mine. Hun holder seg hovedsakelig til erotikk og Twitter gr utfra at det kommer jeg ogs til gjre. Twitter har selvflgelig rett. Jeg har hovedsakelig laget kontoen for pne for suksess i min drmmekarriere som fremtidig middelaldrende eskortepike.

Nok om fremtidige eskortepiker og tilbake til jobbnyhetene. P onsdag var det plutselig siste dag p ungdomsskolen. Jeg kjenner at det kommer til ta lang tid fr jeg savner vre ringevikar. Mest sannsynlig kommer jeg aldri til savne selv ringevikarstillingen uten rettigheter, faste arbeidstider og det mtte forholde seg til hvordan elever ofte behandler vikarer - dagen lang, hver dag. Derimot kommer jeg til savne de klassene jeg har blitt kjent med og hperelevene kommer seg langt her i verden. I tillegg kommer jeg selvflgelig til savne mine fantastiske kolleger som jeg har hatt det s morsomt sammen med. Jeg fikk nydelige tulipaner og vin med koselig kort av kollegene mine, til tross for at de hadde ftt vite samme dag at det var min siste arbeidsdag.





Jeg har ftt jobb-feiring med jubelhopp p Moyo i Firenze i helgen

Selvironi og sensitivitet

Stadig oftere hrer jeg fra venner og bekjente at de gleder seg til lese et fremtidig innlegg her p bloggen. Som regel dreier det seg om noe jeg forteller dem om eller noe vi opplever sammen. Mitt inntrykk er at jeg sjelden er morsom muntlig siden jeg iblant klner til potensielt festlige formuleringer. Enten det eller s er jeg enda morsommere skriftlig. I hvert fall nsker folk lese de historiene jeg allerede har fortalt dem, enda de vet alt og jeg virkelig ikke har nok materiale til fylle en hel (etter mine krav) bloggpost. Jeg syns det er utrolig hyggelig at folk gleder seg til neste lesning her, og jeg vet jo trekke ut spenningen med bare to innlegg i mneden, men det et alts ofte jeg m skuffe med fravr av de historiene folk nsker lese masse om (dvs de tte linjene jeg fr presset ned).

I det siste har det kommet inn nsker om lese om han rare jeg mtte sist helg, noe jeg kvier meg litt for fordi jeg har spass mye spesifikt p ham at jeg frykter at om han googler seg selv, eller om en fremtidig ingenirarbeidsgiver googler ham fordi de ser etter en med et enormt kunstnertalent kombinert med nesten absolutt gehr, s vil dette innlegget vre frste treff. Jeg har ingen nske om sre noen, s jeg pleier holde latterliggjringen av andre til et minimum og heller la det g mest utover meg selv. Selvironi har vel etter hvert blitt mitt varemerke, men jeg merker dessverre en sjelden gang at jeg lar denne tysingen av meg selv g s langt at jeg selv blir sret. Det er f ting som er s undvendig og patetisk som bli sret av sin egen spk, det er jeg den frste til innrmme. Ikke kan jeg klandre noen for det heller. "Sa jeg nettopp at jeg var helt hplst drlig til spille flyte? Jeg er da sren ikke drlig! Og vedkommende jeg sa det til har jo ikke noe grunnlag for vite at det var en spk. N kommer h*n til tro at jeg er drlig for all fremtid, og det med veldig god grunn." For man br jo kunne ta det for god fisk nr man har informasjonen direkte fra hovedkilden selv, men vit dette om meg, kjre lesere: Jeg mangler impulskontroll p akkurat det der. Jeg er i ett yeblikk villig til degradere meg selv ganske brutalt for f noen til le, men kan oppleve angre litt i neste yeblikk fordi jeg mest skulle nske de syntes jeg dugde (her har autokorrekten forskt endre til "sugde" to ganger, men jeg nekter ta hintet) til noe.

Ikke bare har jeg en sjelden gang sret meg selv med min egen selvironi, jeg fikk ogs en kommentar for et halvt rs tid siden i forbindelse med et innlegg om skostrrelser som ld slik: "Unnskyld at jeg sier det, men du klager over 39. Jeg kjenner en jente p 13 som bruker str. 42. Tror du hun fler seg ille eller?! Kan nesten ikke bruke jentesko. Tenk hvis hun hadde lest dette innlegget hvor forferdelig hun m fle seg?"

For meg er det to ting som blir temmelig absurd her. Det frste er at vedkommende tror jeg klager over store ftter. Man m finne ubetydelige ting tyse med p en blogg som denne og i livet generelt. Jeg har ingen problemer med fttene mine annet enn at jeg syns litt synd p dem som m bre meg rundt hver gang jeg skal rre p meg. Det er ogs en god grunn til holde fysisk aktivitet til et minimum. Fttene mine er faktisk ganske fine, og 39 er en helt vanlig strrelse for jenter. Jeg er jo ogs 177 cm hy, og hadde sikkert knapt klart holde balansen med strrelse 36. Da hadde jeg vrt hun med kjempeste sko som hele tiden falt og ble pkjrt av trikken. N m alle dere som stadig blir pkjrt av trikken, eller er lojal venninne av en som pleier bli det, for all del ikke bli sret her. Om jeg skulle sittet og skrevet at min ratio fot-hyde faktisk var mindre enn de fleste jeg kunne sammenliknet meg med, hvor hadde moroa vrt da? Jeg tuller nemlig ikke om meg selv for sre dem som er verre, og her er vi inne p punkt nummer to. Jeg har mange gode grunner til synes godt om meg selv, s jeg er fullt klar over at jeg ikke taper enhver sammenlikning med hvem som helst. Det betyr ikke at jeg m vre forsiktig med si at halsen min er lang, fttene mine er store, jeg er en svime og hva enn annet jeg har tullet med, bare fordi enkelte har enda strre ftter, fordi det finnes giraffer, eller fordi noen har et kromosom for mye og flgelig sliter litt mer enn meg som har vrt heldig og ftt en allright mengde med kromosomer. Jeg m kunne tulle om at jeg har vrt hjemls og arbeidsls p n gang selv om det sitter en uteligger p hjrnet og er bittelitt lenger unna et tak over hodet og en stabil inntekt enn jeg selv var. Hvor gr verden hvis man aldri kan tulle om seg selv eller tle bli tullet om? Eller enda verre - ikke tle at andre tuller om seg selv?



Fttene mine

For poengtere at det er lov tulle om seg selv skal jeg fre p enda to punkter p min hplsliste i denne posten. Det frste hvor viktig jeg er for korpset, det andre er mine vinpnerskills.

Jeg leste i leksikon den gangen man fremdeles leste i leksikon, om instrumentet flyte. Der var en av beskrivelsene at det var s godt som umulig variere styrkegraden nr man spilte dette instrumentet. Som flytist kan jeg avslre at det er det ikke, men jeg skjnner veldig godt at alle tror det. Jeg er som tidligere nevnt andreflytist i Lillestrm musikkorps, og sannsynligvis korpsets minst viktige medlem. Det spille andreflyte oppleves for meg som konstant vre p prvetid. Er det noe i veien med flytelydbildet i korpset blir reaksjonen "Skal vi se, her er det noe som ikke stemmer - andreflyte?" Etter ha hrt andreflytistene spille partiet alene et par ganger og stadfestet at jo, problemet ligger nettopp her, m andreflytene legge ned en oktav. For dem som ikke vet hva det betyr s vil det si at man spiller de samme tonene bare i en mrkere versjon, og dette gjres for at man ikke skal hres s godt og p den mten skjule problemet. Om det ikke fungerer legge ned en oktav, enten fordi det allerede spilles i den laveste oktaven en andreflytist kan spille i, eller fordi det selv i mrkeste oktav kan hres av dirigenten, fr andreflytistene beskjed om la vre spille. P forrige velse spurte dirigenten om alle spilte p et bestemt sted i stykket, eller om det kun var notert i notene til frsteflytistene, hvorp vi bekreftet for ham at her var det kun frsteflytene som spilte. "Bra", svarte dirigenten.

Styrkegradene i stykkene varierer mellom pianissimo, som er s svakt at det kun er frsteflytene som tr lage lyd, mens vi andre mimer eller fr beskjed om ikke spille, og fortissimo, som er s sterkt at det kommer hrbar (selvsagt kun i betydningen at det er mulig oppfatte lyden for det menneskelige ret) lyd ut av instrumentet. Jeg tror vi m tilbake p 90-tallet sist jeg virkelig spilte forte. N er det enten lyd eller ikke lyd, og jeg skjnner derfor leksikonbeskrivelsen fra tidligere. Det er ikke mye som skal til for skjnne at om du ikke er p velsen eller aldri begynner i korpset i utgangspunktet s er det ikke mange som vil synes det mangler noe. Derimot er du hjertlig velkommen til sitte p en stol midt inne i korpset med instrumentet p fanget slik at du er en del av korpsets medlemsstatistikk til tross for at lyden du bidrar med ikke er nevneverdig. En dag skal jeg bli noe mer. En dag. Jeg vet jeg kan.

Over til siste hplshet for i dag. Jeg har en tendens til ikke fle noe behov for hevde meg i ting jeg ikke syns det er viktig at jeg kan. Jeg fler ingen nederlag nr jeg spr pappa om bytte hjul p en bil jeg forvrig mtte ha lnt av ham i utgangspunktet da jeg ikke selv til dags dato har eid en bil. Jeg fler ingen nederlag om jeg ber noen andre om pne en brus etter halvhjertet ha prvd n gang. Str jeg alene hjemme og m pne noe gir jeg meg ikke fr jeg har ftt pnet det, selv om det hender jeg m grte en skvett i desperasjon og negativitet, men det er fordi jeg trenger innholdet, ikke fordi jeg m bevise noen som helst fysisk styrke for meg selv. Jeg er glad i hvitvin, men hadde til gode pne flasken selv fr sist helg. Jeg lar gladelig noen andre gjre det, men alle satt s fornyd og spiste den nydelige skalldyrmaten sin, og jeg tenkte at tiden var inne. N var det min tur. Jeg kjrte selvflgelig p med friskt mot og brukte alle kreftene mine p f skrudd spiralen p pneren ned i korken. Det viste seg vre en utfordring for meg p lik linje med nr andre sjekker hva de maksimalt fr til i benkpress, men jeg gav ikke opp. Fra sofaen hrte jeg noen si "Det er nok meningen at du skal ta av det ytterste laget fr du bruker pneren." Sant det. Jeg har ikke akkurat fulgt interessert med nr andre har pnet viner tidligere, og det merket jeg n. I korken var det boret, ikke en spiralform, men en sylinderform, en form som bare oppstr dersom man har smuldret istykker hele korken. Dette ker graden av utfordring ytteligere, s jeg ble naturligvis bare glad. Korken kom til slutt ut i tre av tte hoveddeler og en del stv, og vinen ble helt over i en karaffel forbi restene av korken som vi gav opp f ut. Det viste seg heldigvis at korkstv i hvitvin bare gjr den enda mer raffinert og interessant, s jeg koste meg skikkelig med vinen den kvelden.


N hper jeg inderlig ikke det sitter noen og leser som blir skikkelig lei seg p vegne av sin tredjeflytistvenninne med vinkorkallergi. Til alle dere som sliter - det blir bedre. I mellomtiden tuller jeg litt med det.

For et korpsliv!
Musikk har vrt min hovedhobby siden jeg var tre r og begynte spille blokkflyte. Da jeg var fire satt jeg og fulgte stille med p en flytekonsert som gikk p tv, og da den var ferdig erklrte jeg for to stolte korpsforeldre at det instrumentet ville jeg ogs lre meg spille. Jeg husker ikke denne hendelsen selv, s for meg oppleves det som at jeg alltid var ment skulle spille flyte. Fordi armene mine var ekstra lange ogs p den tiden fikk jeg lov til begynne ett r tidligere p musikkskolen enn man ellers kunne. Mens jeg gikk der gikk jeg ogs i Norges beste skolekorps, som av uforstelige grunner likevel alltid havnet p sisteplass i hvert eneste norgesmesterskap. Jeg hrte det gamle skolekorpset mitt spille i kirken p julaften, og de m jo ndvendigvis ha tapt seg noe helt forferdelig, for snn lt det jammen ikke den gangen vi tapte NM.


Pappa og jeg spiller sammen - 1994

Siden jeg ble voksen har jeg gtt i flere korps, og i hst endte jeg opp i Lillestrm musikkorps, som i alle fall var Norges beste frem til jeg begynte der. N visste ikke de i korpset om min turbulente og dramatiske hverdag som mislykket og hjemls, s de var ikke spesielt fornyd da jeg tok frem notene p velsen, og de, etter fasongen dmme, kunne tenkes ha ligget i flyteesken en hel uke uten et eneste avbrekk. Det stemte dessverre p en prikk.

I prosjekt to hadde vi en gjestedirigent med en helt fantastisk imponerende indre rytme. Fordi han sikkert tenkte at teknikken i stykkene var lett fikse for alle i korpset la han mer vekt p at vi fikk med oss hvordan hver eneste tone skulle spilles. Da hadde han nok ikke regnet med meg. Jeg fr ikke med meg den ene aksenten (spilles med mer kraft enn de andre tonene) p den den ene tonen p frste velse dersom notearket ser snn ut:



For dem som ikke har noe erfaring med hverken korps eller noter, og likevel har lest trofast helt hit skal jeg n gi et annet eksempel p den flelsen jeg satt med. Tenk deg at du skal kjre bil i Tokyo for plukke opp en ny japansk kollega. Du fr beskjed om ta til venstre i en rundkjring du sliter med finne, fr du videre i instruksen skal inn i et kryss og flge skiltene til カールヨハン. Du har to sekunder p deg til finne ut hvilken fil du m ligge i for komme til カールヨハン, fr kaoset av biler plutselig beveger seg i rekordfart. Etter femten liknende scenarioer skal du finne kollegaen din som str ved veien i dress og stresskoffert, sammen med rten andre japanere i dress og stresskoffert. Du begynner s smtt kjenne deg litt som en av disse koffertene nr du oppdager at alle japanerne bare har atomiske forskjeller i ansiktet, og bildet du sitter med foran deg av mannen du skal plukke opp viser en solstrle p ferie, ikledd hatt, paraply og hawaiiskjorte, et bilde som sjefen i all hast hadde hentet ned direkte fra mannens Facebookprofil fr du mtte dra. Du blir ndt til erkjenne at bildet ikke kvalifiserer til noe annet enn artsgjenkjennelse, og i alle fall ikke ansiktsgjenkjennelse blant alle japanerne. Midt oppi dette kaoset, ett eller annet tilfeldig sted p veien skal du huske se etter venninnen din og vinke til henne. Hun representerer en av de aksentene vi mtte huske p.



Jeg begynte alts min amatrkarriere i Lillestrm p frsteflyte, og var veldig glad for det, men forspilte nok bokstavelig talt sjansen min p ikke prioritere ving i mitt davrende kaotiske liv. Jeg rykket ned til andrestemme etter frste prosjekt og rykker fremdeles stadig nedover, noe som ikke akkurat er en vellykket oppskrift p opprettholde en sliten selvtillit. N er min strste frykt rykke ned til saksofon p rekken rett bak meg, s for forhindre dt har jeg faktisk vd en hel masse i juleferien. For all del, saksofongruppa ser ut til ha det kjempekoselig, men jeg kan jo ikke spille saksofon, s da ville det vel bret bakover til eufonium, tuba og til slutt slagverk, der de ville oppdaget at det eneste jeg har drevet med innen slagverkinstrumenter er triangel og snne trepinner man kan sl mot hverandre, som jeg fikk en god del erfaring med i 1989.

Heldigvis holdt vr noe utalelsesmessig uheldige dirigent en tale som garantert var ment som en positiv pep-talk fr jul s vi skulle bli inspirerte til ve skikkelig godt allerede da, og ikke vente til rett fr norgesmesterskapet i mars. Inspirert eller provosert - vd har jeg i alle fall gjort i massevis. Fr virkelig hpe det holder. Jeg klamrer meg i hvert fall fast om noen skulle prve dra meg bakover til tredje rad. Er det n ting jeg skulle nske jeg kunne forandre ved meg selv s er det behovet for positive tilbakemeldinger fra andre for synes godt om meg selv. Om jeg hadde sttt bakerst i Norges beste amatrkorps og sltt to pinner mot hverandre i en s presis firedelsrytme at man ikke skulle tro jeg hadde gjort noe annet, s ville jeg fortsatt ikke klart synes jeg var flink til det med mindre noen andre syntes det. Er du ikke snn selv s tenk litt over det her og n hvor heldig du er som klarer stole p deg selv.


17. mai 2009 i Sagene Janitsjars stolte uniform

Moralen p denne rotete visa er: Begynn i korps, dere. Det anbefales! Ikke la dere lure av det siste bildet!

Tilbakeblikk p nyttrsforsetter

2012 har vrt et begivenhetsrikt r, bde p godt og vondt. Som jeg skrev for et r siden mtte 2012 starte og ende ganske forskjellig, fordi jeg startet ret som student i studentbolig og mtte ndvendigvis ende som arbeider eller NAV-snylter i en leilighet som SiO ikke har ansvaret for. Jeg skrev noen nyttrsforsetter for ret som gikk, og n er det p tide se om jeg fikk til noe av det.

1. Finne et sted bo. Forsket p oppfylle dette forsettet har definitivt involvert mer dramatikk enn de andre forsettene tilsammen. P et tidspunkt, i en situajon som minte mer om en galehustilvrelse enn noe annet, fikk jeg beskjed om at jeg at jeg ikke kunne forvente f hverken jobb, leilighet eller kjreste hvis de som vurderte ansette meg, selge meg en bolig eller mot formodning skulle bli glad i meg s hva jeg har skrevet her p bloggen. Et velmenende rd fra en voksen til meg: en ungdom som hadde forvillet seg langt ut p skrplanet. Jeg ble anbefalt slette bloggen umiddelbart og oppske en psykiater. Det er tydeligvis ikke s enkelt for alle forst selvironi som man kanskje skulle trodd, men vedkommende fr nesten ta seg en bolle - Bloggen bestr. N har jeg heldigvis endt opp p et hyggelig sted p Grnerlkka. Noen av elevene der jeg jobber spurte meg fr ferien om det er sant at jeg bodde p skolen i en periode. Haha, s ille har det ikke sttt til, selv for meg, selv om jeg bodde p sofaen til min beste venninne i en mneds tid. Jeg tolker det heller som at jeg er mye p jobb, og det er jo et godt tegn. I lpet av 2013 skal jeg kjpe meg mitt eget sted, enten et lite kott i nrheten av sentrum, eller et bittelitt strre kott langt utenfor allfarvei. Her er i alle fall rommet mitt n (JEG HAR MIN EGEN TRAPP!):






Andreetasje p rommet - Walk-up closet




2. Komme i normal form. Det ville si at jeg skulle fra grnnsakstilstand til (kun) drlig kondis, og jeg kan stolt fortelle her og n at det har jeg klart. Mten jeg har lyktes p har rett og slett bare vrt la vre sitte skrive masteroppgave dag ut og dag inn, og heller leve et gjennomsnittlig liv med ti minutters rask gange n og da i lpet av dagen. I tillegg har jeg spist normalt, og selv om det tok meg et r f tilbake normal magesekkapasitet og min vanlige BMI etter tre mneder med smspising av kun yoghurt og klementin foran masteroppgavedokumentet mitt, er jeg n meg selv igjen. Dette ret vurderer jeg strekke det enda lenger. Kanskje jeg skal f en mellomgod kondis og bli sterk nok til klare pne bruskorker p frste forsk hver eneste gang jeg prver. Men jeg tr ikke love noe. Jeg har jo ikke en gang joggesko.


3. F en jobb. Dette er den jeg har failet hardest p av alle forsettene. Ikke bare har jeg ikke ftt en studierelevant jobb enda, men jeg gjorde den enorme tabben fortelle folk p jobben og andre steder at jeg ser etter jobber, s n blir jeg spurt minst en gang om dagen om jeg har lyktes i mitt forsk. Spesielt p fest blir dette et tema. Hver gang m jeg svare nei. Hver gang m jeg minnes p at jeg ikke har ftt det til. I tillegg er de som gir meg vikartimer p skolen s innstilt p at jeg snart skal slutte at de ikke tr gi meg for mye jobb. S ikke bare vet jeg at jeg m vre der jeg er en god stund til, jeg vet ogs at jeg akkurat overlever p de timene de unner meg fordi de ikke skjnner at jeg er dmt til bli der lenge. Jeg nsker meg s hyt en jobb innenfor det jeg faktisk har valgt utdanne meg til. Jeg nsker meg s hyt en arbeidskontrakt, bittelitt rettigheter som ansatt. Litt verdighet. Litt konomisk trygghet. Litt lnn for strevet. Slippe hre fra 14-ringer at det er jeg som burde koste gulvet der de har slengt epleskrottene sine, slippe hre at jeg er s gammel at jeg ndvendigvis knapt kan hre frekvenser innenfor piccoloflyteomrdet nr jeg underviser i hrsel i naturfagstimen, slippe ungdommers what's in it for me-mentalitet og heller f ren av samarbeide med folk som tar sin del av jobben like serist som jeg tar min. Og til slutt, f lov til savne lrerjobben litt. For det kommer jeg helt sikkert til gjre. Jeg elsker jo formidle og forenkle kompliserte vitenskapelige prosesser. Jeg elsker merke at noen forstr mer etter at jeg har forklart noe. Og nr elevene er allrighte, s er de verdens beste. Da, da liker jeg jobben s utrolig godt. Og da tar jeg gjerne gratisundervisning for hjelpe dem som vil ha hjelp. Det gir meg s utrolig mye.




4. Vre positiv. Med alt som har skjedd i r har det til tider vrt et vanskelig forsett holde, og innimellom har jeg ikke tenkt positivt i det hele tatt. Jeg har ftt erfaringer enkelte kanskje mener man kan vokse p, men som jeg godt kunne vrt foruten. Likevel skal jeg gi meg selv en stor klapp p skulderen fordi jeg har vrt flink. Jeg har vrt s utrolig flink til holde ut med alt som har vrt vondt. Hvordan jeg har taklet det skal jeg vre stolt av s lenge jeg lever.


5. Just do it. I fjor innrmte jeg at jeg var en pyse. Jeg har hatt lett for ta de tryggeste valgene fordi det innebrer mindre styr og jeg vet at alt da gr snn passe bra. Jeg nevnte at jeg gjerne skulle dratt til Roma p kurs denne sommeren, men at det var typisk meg bli hjemme og pliktoppfyllende lete etter et sted bo. Men jeg dro. Og har aldri angret p det. Det var en fantastisk avslappende sommer med hyggelige opplevelser og jeg sitter igjen med koselige minner og en god venninne. Riktignok fulgte jeg ikke just do it-innstillingen min da jeg ble bedt p en blind date. Jeg fikk en litt drlig mageflelse i tillegg til at jeg nylig hadde lagt merke til noen som senere skulle vise seg ville vre kjresten min. Heldige meg. Enda jeg som skriver denne bloggen. Det er nok p tide ta seg en bolle til, for enkelte.

Ja apropos, f kjreste var ikke p noen forsettliste, skrev jeg i fjor. Men s skjedde det likevel. Etter den statistikken dmme br vel egentlig forsettlisten min vre tom for 2013. Da gr kanskje alt i oppfyllelse. Derfor fjernes n "f studierelevant jobb", "kjpe leilighet", "trene mer", "just do it" og et forsett til som er nytt av ret og fjernes fra listen med en eneste gang: "bli flinkere til ve p korpsstykkene s dirigenten i korpset kan forsette vre stolt og positiv".

2013 blir et bra r. Kjenner dere ikke det, dere ogs?

Sko - enhver kvinnes lidenskap?

Jeg har aldri vrt opptatt av sko. Jeg har faktisk alltid hatet de byturene der oppdraget er finne et par sko for sesongen. For jeg kjper bare ett par, og de m passe til det meste, og ikke gi gnagsr. Det sier seg selv at jeg da ikke leter blant de kuleste skoene. Jeg har vrt innom noen rosablogger og sett bilder som presenterer hele deres voldsomme skosortiment. Ok, kanskje bare de hyhlte skoene, men dem er det til gjengjeld 250 av. Par, alts. Selv har jeg akkurat talt alle mine, og det ble 21. Sko. Ikke par. Og det inkluderer gummistvler, bunadssko, tfler, stvletter, pensko, tysko og den ene skoen jeg sitter igjen med etter en fest i vinter der gjestene mente de kunne ta de skoene de hadde lyst p som de fant i gangen, og aldri levere dem tilbake. S de tok den ene min, og jeg mtte g hjem med n sko i str 39 og n lnt (ikke stjlet) stvel i strrelse 47, som min (stadig vekk nevnte) minste venninne lurte p om passet. Jaja, min sko og den tte strrelser for store stvelen fltes omtrent helt likt. Ingen merkbar visuell forskjell heller. Det var mitt eneste bruksskopar p den tiden som brtt og dramatisk ble skilt fra hverandre, og den skoen jeg satt igjen med ble aldri seg selv igjen. Bunadssko og tfler var drlige substitusjoner, og jeg forbannet det mennesket som tvang meg til g til innkjp av et annet par.

En av grunnene til at jeg ikke har likt skoinnkjp kan vre at alle sko som ser s utrolig ste ut der de str i strrelse 36 blir det helt motsatte i min strrelse. Hele familien min bestr av sm mennesker med tilsvarende sm ftter, og jeg kunne like godt vrt adoptert. Fra jeg var tretten og ut tiden jeg bodde hjemme ble ikke skoene mine forvekslet med min ssters (strrelse 35,5) eller min mors (strrelse 37), men derimot med min fars (strrelse 42). Utallige ganger har pappas sko blitt satt frem til meg, eller han har prvd ta p seg mine. Dere lurer kanskje p om jeg og pappa har for vane kjpe like sko - nei, heldigvis. Han fr ha mokkasinene sine i fred. Det er verre nr hele familien har like gummistvler.


Dette er meg ifrt ved siden av noen gummistvler som ssteren min sannsynligvis enn ikke har vokst inn i.

N for tiden hender det en sjelden gang at ogs jeg har lyst p fine sko som for en gangs skyld passer til det jeg har p meg. Jeg er nemlig ikke blind, jeg ser nr noe passer eller ikke passer, men har man bare ett par s har man bare ett par. Dessverre utarter gjerne butikkturene seg p samme mte hver gang. Jeg fr ye p et par kjempeste og feminine sko, som dette her:



Jeg spr om de har dem i 39, damen i butikken svarer "Selvflgelig!" og kommer smilende tilbake fra lageret med disse:



Jeg prver dem p og de sitter som et skudd.

Jeg ser bort p skoene i hyllen i strrelse 36, og deretter ned p de jeg har p meg. "Jeg tror jeg m tenke litt p det", sier jeg. "Helt i orden! Om du vil kan vi holde dem av et par timer", svarer damen blidt. Det kan jo tenkes at Melvin Tix kommer innom i lpet av de to timene, men sannsynligheten er ikke srlig stor, og jeg er villig til ta sjansen.

Come sono gli italiani?

Tanti anni fa non ero mai stata in Italia. L'Italia sembrava un paese con moltissima cultura, tutti mangiavano pizze e pasta mentre studiavano l'arte. Pensavo davvero che gli italiani avessero grandi tradizioni in comune, e non avrei mai pensato che l'impressione che avevo della cultura italiana in realt fosse stata costruita, e che gli italiani non si sentissero come un solo popolo.

Pensavo che gli italiani fossero i pi tranquilli del mondo. Da una parte vero. Normalmente hanno tantissimo tempo- non fanno niente dopo quello che fanno adesso, forse tranne mangiare una pizza, e quello che fanno adesso mangiare una pizza. La vita tranquilla, insomma. Nel traffico per, no. Se guidano (e guidano spesso perch almeno ai romani non piace camminare), guidano velocemente, senza tanta attenzione, con molta forza, come se la pizzeria chiudesse dopo poco tempo. Sempre nel traffico, sull'autobus, non possono stare tranquillamente. "Scende?", "Scendete?", "Scende alla prossima?", "Scendo alla prossima", "Permesso!". Gli italiani hanno davvero paura di non poter scendere. Soprattutto alla prossima.

Quando ero piccola avevo sentito parlare gli italiani e pensavo che parlassero tantissimo e velocemente. Dopo aver vissuto a Roma ho scoperto che anche se vero che parlano velocemente, non parlano neccessariamente tantissimo. Adesso ho sempre l'impressione che gli italiani, quando raccontano una storia, si fermano a met, non dicendo niente di pi. Con la bocca chiusa, il resto ovviamente dicono con la lingua del corpo. Le braccia si muovono, e gli italiani che hanno ascoltato e naturalmente capito come finisce la storia dicono "Eh...", "Insomma...", "Lo so...". Per gli stranieri che hanno appena imparato l'italiano scritto e orale i movimenti sono solo movimenti. Allora non dicono "Eh...", non dicono "Insomma...", e non sanno assolutamente niente. E la storia com' andata?

Eh. Insomma.

It's like the end of an era!

P fredag var min tid som fast lrer p ungdomsskolen over. Det fltes utrolig rart, og jeg hadde vel en klump i halsen mesteparten av dagen. Noen ganger trer i ynene ogs. Og noen ganger grt jeg. Jeg m innrmme at jeg flte meg utrolig dum nr det var lrere som sluttet etter flere rs trofast tjeneste, og jeg bare hadde vrt der fast i tre mneder. Men snn er jeg. Da jeg p onsdag fikk et kort av en klasse jeg hadde tatt som ekstraarbeid fordi lreren deres var sykemeldt ble jeg s rrt at jeg begynte grte p kontoret. Dessverre bestemte kroppen min seg for at dt skulle den gjre ogs foran klassen da jeg takket for det overraskende kortet. Jentene sa "awww" og guttene s sjokkert p hverandre, mens jeg kjempet en bitter kamp for gjenopprette fatningen s jeg ikke skulle st og hulke da jeg gav beskjed om at alle skulle levere bker. levere bker er jo rlig talt ikke spesielt trist.

Den siste dagen startet med frokost med klassen jeg har hatt ansvaret for. Jeg har nok sett p dem som eldre enn de egentlig er, i og med at noen av dem faktisk ser ganske voksne ut. Jeg har selvflgelig merket at de mentalt egentlig er ganske sm tidligere ogs, men p fredag ble det enda tydeligere. For det frste ville alle ha nugatti, og de hadde full oversikt over alle nugattityper som finnes. Og jeg som trodde det bare fantes vanlig nugatti? For det andre var det nugatti i hele klasserommet da frokosten var over. P pulter, stoler og klr. Det er snn sett ganske rart tenke p at disse sm menneskene skal straffes som voksne for brudd p norske lover. N bestr selvflgelig min klasse bare av eksemplariske, ste engler som aldri gjr noe galt, men skulle de mot formodning havne i fengsel den nrmeste tiden fr vi hpe at det serveres nugatti der. Og at rengjringspersonalet besitter ekspertise i fjerning av nugattiflekker.

Under frokosten fikk jeg kjempefine gaver av klassen. Jeg husker at jeg var med p gi gave til lrerne p ungdomsskolen, men det var i tiende da vi sluttet. S det var en utrolig hyggelig overraskelse at denne fantastiske gjengen belnnet meg for bare tre sm mneder som lrer i niende klasse. Jeg fikk bde kort, blomster, veldig kul veske og en pen topp. Skjnninger!

Avslutningen med klassen ble rundet av med en sang om meg som noen av dem hadde arbeidet ivrig med den morgenen. Hvilken melodi sangen gikk i hadde man nok ikke hrt om man visste det - sannsynligvis hadde de ikke en gang blitt enige p forhnd, men de sang n ivrig av full hals, og det var s nydelig, s nydelig. N har jeg jo ftt vite at de har funnet bloggen min, noe sangen ogs dreide seg om, s da fr jeg nesten hilse s mye til alle som ble ferdig i 9C p fredag. Om ikke dere ble glade i meg s ble i hvert fall jeg glad i dere! I tilfelle ryktet om bloggen har spredd seg ut av klassen hilser jeg til 9G ogs, som var s ste og hadde skrevet verdens fineste kort.

P avslutningen til lrerne etterp grt jeg for hver eneste tale. Selv for talen om hun jeg ikke kjente grt jeg. Jeg hpet nesten ikke noen kom til si noe om meg, men helt mot slutten fikk jeg en vin og en takk. Grt jeg? Selvflgelig. Fra "Cathrine er et unikum" (awww) til "Tusen takk". Hva jeg selv sa da jeg takket for meg husker jeg bare vagt, men jeg tror jeg husket si takk for meg, som jo var selve grunnen til at jeg skulle si noe i utgangspunktet. Maken til fantastiske kolleger skal man nemlig lete lenge etter.

Om du lurer, mamma, s hadde jeg deg i bakhodet da jeg tok imot vinflasken. S ja, jeg neide. Mamma har alltid vrt veldig nye p at jeg og ssteren min neide nr vi skulle opp p en scene og motta noe. Faktisk s nye at jeg var nervs hver gang. Nr ingen andre neier, men hndhilser og gir en klem, s regner jo folk med at alle kom til gjre det p samme mten. Men mens jeg ventet visste jeg at jeg mtte gjre det p en litt annen mte, og s for meg med skrekk at jeg kom til neie akkurat idet vedkommende skulle til gi meg en klem, og swoop, der forsvant jeg ned i et dypt nei, snn at klemmen bare involverte n veldig overrasket person, fr jeg raskt kom opp igjen fra neiingen og skallet vedkommende i haken s han datt overende, enda mer sjokkert enn tidligere. Heldigvis ble det aldri s ille. Ikke i gr heller.

Tiden min p ungdomsskolen skulle egentlig bare vare et par mneder, mens jeg ivrig skte jobber innenfor det jeg faktisk har utdannet meg til. (P skolen er det for vrig kjent som "det der kjedelige labgreiene", og jeg har for lenge siden gitt opp prve forklare at kan vre ganske s spennende.) Men jeg har rett og slett hatt det for travelt. Jeg har ikke rukket kjpe nye sko en gang, og har gtt rundt med sko med hull i de siste tre mnedene. Likevel er jeg veldig glad for alt som har skjedd, og jeg kan med sikkerhet si at jeg aldri har hatt en koseligere jobb.

Typisk Marokko

Jeg og tre venninner, Mayes, Julie og Rooa, kom hjem fra ferie i Marokko for en dry uke siden. Frst m jeg bare si at vi har hatt det strlende, for kjenner jeg meg selv rett blir dette innlegget negativt vinklet. Og ikke minst langt. Snn begynte vr spennende ferd:


Klokken var her halv syv p morgenen og vi var p vei til flyet, etter fire timers svn.

Reisen vr var vel ikke av de mest behagelige. Vi hadde to separate flyetapper og skulle vente i Gatwick-omrdet i syv timer fr neste fly gikk til Agadir. Den siste etappen var den mest spesielle. Det er noe eget over oppleve sitte p et fly der halvparten av passasjerende ser ut som Osama Bin Laden. Det fles ikke 100 % trygt p et vis. I tillegg lrte jeg at de irakerne jeg kjenner (Mayes og Rooa og deres familie) er blant de hfligere irakerne her i verden. Vi fikk nemlig ren av sitte rett foran en gjeng irakisk-engelske gutter som skrlte og skrek hele turen gjennom. De virket fulle og ruset og det ene med det andre, og ropte "hasj!" femten ganger s babyen p frste rad hrte dem. Babyen p samme rad pdro seg nok redusert hrsel p turen. Babyer er forresten stadig ute og flyr, har dere lagt merke til det? De har alltid et annet sted de m vre og stresser avgrde rundt hele jordkloden. Til tross for sin verdensvante natur glemmer de alltid gjespe under letting og landing, og ender med f s vondt i rene at de m grte. Da er det i det minste en trst ha en hyggelig iraker ved siden av seg som roper "hasj!".

P slutten av turen vr ble landingen utsatt fordi en mann p flyet ble drlig og trengte frstehjelp. Da vi endelig landet fikk vi beskjed om bli sittende snn at helsepersonalet kunne komme til mannen og hjelpe ham s fort og effektivt som mulig. n av passasjerene nektet flge ordre og utalte "Jeg driter vel i ham, han kan klare seg selv. Jeg skal av flyet!" Dere kan jo gjette hvem det var. Mens den stakkars mannen fikk hjelp begynte et par foran oss rkline. De hadde visst heller ikke tid til vente p den syke mannen, men istedenfor protestere hylydt begynte de heller bare gjre det de hadde tenkt til gjre nr de kom seg p hotellet sitt. Litt kyssing er egentlig bare koselig, men da mannen bet tak i kvinnens underleppe og dro den utover 3 cm og kldde p henne, mens den syke mannen l p gulvet i flyet og den irakiske gutten skrek og bannet og prvde bryte seg ut mtte jeg klype meg selv i armen for konstatere at jeg ikke drmte. Det var virkelig et absurd scenario som utspilte seg rundt oss.

Hygiene

Synet som frst mtte oss da vi ankom leiligheten vi skulle bo i var ikke av det bedre. Vi skulle riktignok bo billig, men vi var nok ikke helt forberedt p hvor billig det skulle vise seg vre, gjenspeilet av standarden p leiligheten vr. Som forventet var det to dobbeltsenger der, men i hver seng l det kun n dyne, en enkeldyne. For all del, jeg er glad i Julie, og det er ikke noe ved henne jeg syns er ekkelt, men tanken p mtte ligge inntil henne i ti netter for ha dyne over meg var likevel ikke den mest fristende. Julie flte det garantert p samme mte. Vi etterspurte et par dyner til, men de dukket aldri opp, og to av oss endte med laken og sengeteppe (takk, Julie!). Vi mtte ogs kjpe inn vaskemidler og plastikk-kjkkenutstyr, for skure ned leiligheten og slippe bruke det ekle som stod p kjkkenbenken.


Julie i full gang med sope opp de tidligere gjestenes gamle hudceller.


Mayes vasker den delikate dusjen vr.

Trafikksikkerhet

... er ikke et ord som finnes i noen marokkansk ordliste. De kjrer med det de har, og det de ikke har det er sikkerhetsbelter, regler for hvor mange som sitter i bilen (vi var syv i en liten femseter) og fungerende vinduspnere. Derimot er de svrt nye med parkering forbudt-markering.


Tre foran og fire bak.


Her finnes det liten tvil om hvor man kan parkere. Veldig godt ha s klar skilting!

Marokkanske menn

Marokko er et land som tilsynelatende kun bestr av menn. Og katter. Det er nesten ikke damer der. Likevel fortalte en mann oss at det er ca fire damer per mann, s kvinnene gjemmer seg i alle fall godt for oss turister. Om de gjemmer seg for de lokale mennene ogs m jeg si jeg skjnner dem godt, for maken til innpslitne menn skal man lete lenge etter. Og det kommer fra en blond, tidligere innbygger i Roma.

En marokkansk gutt fortalte meg at de er vante med rope komplimenter til jenter som gr forbi, fordi jentene i Marokko ikke tror de er noe pene med mindre helt ukjente menn roper det etter dem. Ropene er alt fra "Beautiful!", som forsvidt er hyggelig, til "Nicccce asssss". Den sistnevnte komplimenten som gis av fremmede menn som nrmest sitter der og onanerer er ikke like koselig. De er ekstra opptatte av bleke, blonde, europeiske jenter. Utenom turistsesongen vil det si meg og et par-tre til. En gang jeg skulle utfor bade gikk jeg forbi en jevnt gyldenbrun, slank jente med store pupper og flott hr. Jeg var en hvit jente med rosa flekker, sm pupper og grtt hr med solkrem i, dratt opp til en tofs midt opp hodet. Jeg var helt sjokkert da guttene p stranden ikke ofret henne et blikk, men ropte etter meg. Meg?! De er grne. Snn s forvrig jeg ut:


Viktig vre lekker p stranden!

Selv jeg som sjelden gjr en ordentlig innsats for endre hudfargen min til det mrkere syns det er litt koselig bli brun p sommerferie. Nest siste dagen var det en mann som ropte etter meg "Why are you so white? Can I talk to you". Han kunne ikke snakke med meg. Jeg hadde tydeligvis ikke blitt srlig brun, enda jeg selv kunne se hver kveld at jeg hadde skille etter bikinien. Da jeg kom tilbake p jobb etter ferien var det en som sa "Er du snn som bare sitter i skyggen eller?" Jeg bare "Awww, s koselig." Solen i Marokko er stort sett rett over hodet p folk hele dagen, s str man oppreist, noe vi stort sett gjorde p alle vre oppdagelsesferder rundt i omrdet, og har en lys vinterhud, s blir man bare brun p skuldrene og i skillen. Og jeg lover, jeg er helt enormt brun i skillen! Her er bildebevis p at solen str hyt p himmelen:

To dager og en natt var vi i Marrakech. Vi gledet oss til bo p hotell og g p marked, men endte med glede oss til dra tilbake ogs. Til tross for at dette hotellet var kjempesjarmerende og hadde nydelig svmmebasseng, foretrakk vi vr kakerlakkfrie leilighet med ti strler ut av dusjhodet istedenfor tre. Rooa var ogs veldig bekymret for at det skulle komme aper inn gjennom det pne vinduet p hotellet om natten, s det var ekstra godt for henne komme tilbake til en tilvrelse med apefri-garanti. I tillegg fant vi ut at mennene i Agadir bare var barnematen sammenliknet med i Marrakech. I Marrakech var alle komplimentene seksuelt ladet og s-ene i "nicccce assss" varte enda mye lenger der. For meg som etter statistikken dmme er den minst populre blant det motsatte kjnn i Norge av alle jeg kjenner burde jeg i hvert fall vre takknemlig over ha ftt bekreftet at jeg er mer enn bra nok for marokkanske menn. En ropte etter meg: "Maaaarry me, pliiiiiiis! I will give you a thousand camels!" Dessverre ble han utkonkurrert av en i Agadir som tilbd meg 6000 kameler. Jeg har ikke gitt noe endelig svar enda, men leker litt med tanken. Det hadde jo tross alt vrt litt kult hatt 6000 kameler. At min potensielle fremtidige ektemann mangler omtrent like mange tenner er vel den eneste grunnen til at jeg tviler litt.


Svmmebassenget ved hotellet i Marrakech.


En kakerlakk som Julie og Mayes har drept.

konomi

Marokkanerne har alltid noe selge. Uten unntak. En gutt snakket til Julie og meg da vi badet, i de frste sekundene som en vanlig, lokal innbygger, fr: "Are you interested in going jetski? Want to buy jewlery?" Dette var siste dagen vr og vi begynte f nok. S vi gikk opp. Vel fremme p solsengene dukket det opp en annen mann. "Can I have your towel? My children are hungry, and I live far away. Please!" Jeg hadde kjpt tidenes styggeste Ole Brumm-hndkle en uke tidligere, til 35 kroner, som jeg hadde alle planer om la bli igjen i Marokko. Jeg sa til mannen at hvis han kom tilbake litt senere kunne han f det, men at jeg trengte det mens jeg var p stranden. "Pliiiis, pliiiiiiiiis! I live far away!", sa mannen, "I will give you present, you can choose bracelet". Jaja, greit nok. Det var jo egentlig en vinn-vinn-situasjon for oss begge.


Hndklels, men legg merke til armbndet! (Jeg har satt p en liten sladd av hensyn til bde lesere og meg selv.)

Dyr i Marokko

Bilder sier mer enn tusen ord, s jeg sier ikke mer her enn at jeg ble en ordentlig dyrevenn i Marokko.

Av erfaring vet jeg at jeg er det man kan kalle ufotogen. Likevel har det aldri vrt s ille som det denne uheldige kamelen presterte f til.

Litt action

Dere har kanskje opplevd vre p ferie, og s er det en som bestemmer seg for delegge for alle? Det skjedde i alle fall oss denne gangen. Mayes presterte besvime p badet og sl hodet sitt, noe som resulterte i kutt bde i pannen og p nesen i tillegg til neseblod som hun pent hadde spredd i sm drper over hele badegulvet. Tror du hun trket opp selv? Nei, det var det jeg som mtte gjre. Vi trstet oss med at vi i det minste hadde med oss en som s ut som om hun hadde vrt i en skikkelig slsskamp, snn i tilfelle noen vurderte banke oss opp - Kanskje de ville tenkt seg om en gang til. Dessverre ble gleden snart snudd til bekymring da Mayes kunne konstatere at hun ogs hadde "mi'et feen i 'unga" ("mistet flelsen i tunga" - Mayes er jo som tidligere nevnt opprinnelig fra Irak, og er derfor noen ganger litt vanskelig forst). Vi bestemte oss for ta taxi direkte til nrmeste sykehus. "Hospital", sa jeg til taxisjfren, enkelt og greit. Han skjnte ikke. Mayes sa: "إلى أقرب مستشفى، وبرونتو! تحطمت رأسي في أرضية "الحمام وفقدت الشعور في لسانك. Til tross for bedvet tunge var denne beskjeden, til forskjell fra min, klinkende klar for sjfren og vi ble kjrt til sykehuset. Det bringer oss over p neste tema.

Helsesektor

Marokkos befolkning, n kjent som mennene og kattene, har ikke hatt helsesektoren i tankene da de valgte politisk parti under forrige valg. Derimot str spritflaskene p sirlig linje, uten noen nedtrekkbar gardin foran, i butikker som nrmest er for dgnpne regne, og prisene er s lave at de knapt nok er synlige med det blotte yet. Jeg mistenker at vre marokkanske venner har gtt p en skikkelig Frp-smell. P sykehuset var det utedo uten dopapir, og vasken inne p rommet der pasientene l var tett og fylt til randen med skittent vann med sigarettsneiper i. Mayes fikk ligge p dette rommet og ble plassert p et blodig laken med intravinst i hnden. Legene mistenkte lavt blodsukker. Vi fryktet at hun kunne pdra seg langt verre ting enn lavt blodsukker av bli p det sykehuset, og hrte nyss om at det var et mye bedre, privat sykehus i nrheten. P det private sykehuset var det nesten ingen andre, og godt var det, for heller ikke der var det dopapir. "Toilet paper?", spurte vi. "Oh. No. No toilet paper", svarte de. Det var visst ikke s veldig mye bedre der.

Men Marokko anbefales, dere!



Noen likheter med Norge er det til og med ogs!


Husmorforberedelser til 17. mai

Som forholdsvis nylig voksen har jeg n blitt ferdig med 17. mai-forberedelser, egentlig for frste gang. Jeg har nemlig strket bunadsskjorten min. I samme slengen fikk jeg nok et bevis p min mangel p husmorevner, og for vre helt rlig s var jeg mer opptatt av bli ferdig med ekstrajobben jeg har tatt p meg enn at bunadskjorten min skulle vre brettfri. Men mamma syns det er veldig viktig med glatte bunadskjorter, og skulle det komme henne for ret at hennes frstefdte, som hun fremdeles har stor tro p at skal f til noe her i livet, har gtt blant fremmede folk i Oslo sentrum med skrukkete bunadskjorte, ja, da gir jeg henne en sorg jeg ikke unner min verste fiende. Derfor tok jeg imot mine foreldres rd om dusje skjorten med vann og legge den i fryseren p forhnd. Jeg har ikke snn dusjkanne som vanligvis brukes til liknende forml, og skrudde derfor heller p dusjen (ja, dusjen) p lavt trykk og kastet skjorten litt inn og ut som en ekte tyrefekter mens jeg tenkte p hvor fantastisk heldig min fremtidige mann kommer til fle seg. Da jeg syntes den var fuktig (les: vt) nok brettet jeg den sammen og la den i fryseren.

Synet som mtte meg i gr kveld da jeg tok den opp fra fryseren liknet ikke p det jeg hadde forestilt meg da mamma og pappa fortalte meg hva jeg skulle gjre. For den skulle smelte p et blunk, hadde de sagt. Kanskje den hadde gjort det hvis jeg hadde dusjet den med en dusjflaske, men det jeg tok opp fra fryseren var nrmest en isbre med en sprekk jeg var bekymret for falle oppi. Det tok noen timer fr isblokken var omgjort til en isete skjorte som kunne brettes opp, men da gjenstod heldigvis bare strykingen. Bare, sier jeg, men dette var jo den virkelige utfordringen. Det er en grunn til at jeg ikke eier et strykejern, for si det snn. Jeg skulle bare stryke et flagg frst for vre sikker p at strykejernet var klart. Det viste seg at strykejernet var klart. Det viste seg ogs at flagget var syntetisk og ikke burde strykes.Jeg s selvflgelig p flagget at det var fullt av hydrokarboner, men jeg fr en form for panikk-black out nr jeg driver med huslige sysler, og gjr derfor ofte det motsatte av det jeg ville gjort hvis IQ-poengene var intakte.



Heldigvis er en pepsilogo den perfekte pynt p et strykejern, s venninnen min var sikkert bare glad for det jeg hadde ftt til. Jeg har p flelsen at mamma ikke ville vrt like glad hvis hun fikk vite at bunadsskjorten min var rynkefri, men full av pepsilogoer, s jeg strk skjorten med et forkle i mellom. Det endelige resultatet ble en skjorte uten pepsilogoer som ser ut som den er klar for en bitteliten overhaling med strykejernet. Ikke helt perfekt, med andre ord. Men jeg tror f har brukt mer tid p, og strevd mer enn meg med bunadsskjorten sin i r, s om ikke dette er bra nok blir jeg heller ndt til vurdere skaffe meg en kone istedenfor en mann. Bore i murvegger er jeg nemlig rene mesteren p.

Ha en fantastisk sttnemai, da dere!

Siden sist

Fordelen med vre den typen useris, ikke-pengetjenende blogger som jeg er, er at man ikke offisielt har tatt bloggpause uansett hvor lang tid det gr mellom hvert innlegg. Men n tenkte jeg at det var p tide med en liten oppdatering. Jeg er sikker p at dere lurer p hva jeg har gjort for noe spennende p den hele mneden som har gtt.

Jeg har jobbet. Interessant! Halve mneden jobbet jeg 100 % og resten jobbet jeg 210 %. Det siste funker ganske drlig over lang tid, har jeg funnet ut, men snn er det ha to jobber samtidig. Jeg er s sliten n at det er helt utrolig. Men endelig hadde jeg en fridag! Og det var virkelig en velkommen dag. Samtlige celler i kroppen min skrek om ferie. Unntatt eggcellene. De lurer vel mer p nr ferien er over.

Den ene, veldig midlertidige jobben min n er rette labjournaler for et kurs p universitetet. Det gr igrunn ut p at 20 studenter jobber flittig p laben og setter seg ned og skriver en velformulert rapport om det de har gjort, mens 50 studenter surrer rundt p laben og skribler ned noen ufornuftige ord. Alle som n laster disse 70 studentene sine rapporter opp p internett og jeg laster dem ned og leser og retter dem, fr jeg laster dem opp igjen og 50 studenter m skrive sin journal p nytt. Jeg har alltid sett p meg selv som et ganske tlmodig menneske, men her mistet etter hvert ogs jeg tlmodigheten. Snn forlp rettingen seg:


Journal 1 - 5: Nytral og forberedt p det meste. Trodde jeg.


Journal 6: "Haha, awww.. S utrolig morsom feil! Jaja, kanskje greit bli ferdig med den drligste spass tidlig." Trodde jeg.


Journal 7 - 30: "Oisann. Det der var en grov feil. Han her har tydeligvis ikke skjnt det. Staaakars."


Journal 31 - 50: "Gah! Dette skal de jo ha lrt p laben! Om n til skriver det der n..." Dette bildet holdt jeg forresten ved et uhell p sende til en Camilla Bryne som jobber for en bedrift som lager almanakker. Tipper hun hadde satt pris p det.


Journal 51 - 60: "JHGVWEJDboekrfokiernfcopimsdcnir!"


Journal 61 - 70: Jeg. Orker. Ikke. Mer. (Men det gjr jeg jo. Egentlig.)

Og snn gr no dagan. Andre retterunde starter p mandag og jeg gleder meg!

Heldigvis har jeg ogs ftt tid til litt andre ting fr jeg begynte rette. Jeg har for eksempel mtt Charlothe (charlothe.blogg.no)! Charlothe er en kjempest/glaaad/snill jente som en kald januardag i 2011 skrev "Hahaha, s sykt enig med deg -- de er alle prikk like! :O Utrolig kult med de tegningene og ;D" som kommentar p et innlegg p bloggen min. Siden da har hun vrt verdens flinkeste til kommentere, og alle som har blogget vet hvor utrolig hyggelig det er at noen tar seg det bryet. Siden jeg ogs leser hennes blogg, og kommenterer der (dog er jeg ikke like flink til det som Charlothe) ble vi egentlig litt kjent og derfor ogs venner p Facebook. Jeg var p vei til konsert med Michael Bubl da jeg s p Facebook at dit skulle Charlothe ogs. Det er sjelden man mter p kjente blant et kaos p 10 000 mennesker i ett rom, men jeg visste snn cirka hvor hun satt og hun visste snn cirka hvor jeg satt. Mot slutten av konserten kom lyset p og vi hadde planlagt prve vinke til hverandre. Det var en veldig surrealistisk og nesten magisk, koselig, liten opplevelse. Jeg har aldri opplevd vinke til en jeg aldri har mtt blant 10 000 andre mennesker fr. I hvert fall ikke som har vinket tilbake! Hvis dere lurer p hvordan Charlothe ser ut tok jeg faktisk et bilde av henne:

Er hun ikke st? Tro det eller ei, men hun er enda stere i virkeligheten enn p dette bildet. Hun mener faktisk det samme om meg p de bildene jeg befinner meg p, mens jeg syns at bildene av meg dessverre gir et veldig riktig inntrykk av virkelighetens Cathrine.

Etter konserten og ha ftt autografen til en gjeng med amerikanske acapellasangere, derav en med den dypeste stemmen jeg noensinne har hrt (fantastisk!), mtte jeg og mine venninner Charlothe og hennes venninne, som kom til skade for presentere seg selv med feil navn. Det kan skje hvem som helst, alts. Uansett var det kjempehyggelig!

Det er ikke bare det jeg har opplevd, jeg har ogs ftt mail fra en som skrt av bloggen min! S fantastisk hyggelig! Jeg tror jeg svarte at det var dagens hydepunkt, men da ly jeg nok. Det m ha vrt ukens, om ikke mnedens hydepunkt. Tror jeg ble s rrt at jeg fikk trer i ynene, faktisk. Snn er jeg! Ikke srlig flsom, nei. Noen ganger lurer jeg nesten p om jeg er usunt flsom. Jeg sliter nemlig veldig med ikke begynne grte nr jeg fr positive tilbakemeldinger: Som da en elev sa at jeg var den beste mattelreren han hadde hatt. Eller da en hel klasse high fivet og var s ivrig etter vise at de endelig hadde skjnt likninger at noen til og med reiste seg opp for strekke hnden lengst mulig mot taket for bli plukket ut til svare p sprsml. Eller da en klasse ville ha meg som mattelrer og begynte rope heiarop som best egner seg p fotballkamp: "Vi vil ha Cathrine! Vi vil ha Cathrine!" I disse tilfellene m jeg skjerpe meg for ikke begynne grte av glede. Det er snne ting som gjr livet fantastisk. Verdt leve er det selvflgelig uansett.

Ellers har jeg fremdeles ikke fast jobb eller noe sted bo etter sommeren. Det stresser meg s flt at jeg kun fungerer normalt nr andre er tilstede. N er jeg alene. Dere skulle bare visst. Neida. Men jeg har funnet ut at jeg m se p livet p en annen mte om jeg skal kunne fortsette kalle meg psykisk frisk. Nei, s har jeg ikke fast jobb, leilighet eller noen som elsker meg, men jeg er nykter p 27. ret og det skal jeg begynne nyte! Ikke bare det, jeg er ikke fanget i feil kropp, nsker frivillig amputere flere lemmer eller m sl lyset av og p 10 ganger for at ikke taket skal ramle ned i hodet p meg. Jeg eier jo ikke noe tak uansett, s valget er enkelt snn sett. Jeg spiser meg mett nesten hver dag jeg har tid til det, og jeg er ikke lenket til noen seng fordi jeg er sykelig overvektig. Nr jeg tenker over det har jeg det som plommen i egget rett fr det gr i stekepannen, og det er jammen ikke drlig! Det er bare det at de rundt meg har det enda mye bedre som fr tankemnsteret mitt p avveie. Men n er det nok. Jeg tar en skvett saft og skler med meg selv og de tre leserene mine for at jeg ikke har lyst p heroin og fler meg som en jente. Helt til jeg ser meg i speilet. Tilbake p meg stirrer et slitent, ufeminint vrak som ser ut til ha bittelitt lyst p heroin. S speil fr jeg heller unng.

Isteden slenger med mitt mest optimistiske bilde:

Ungdomsskoleanekdote fra r 2000

Det var en gang en skole i en middels stor by. I minst n klasse p denne skolen gikk det flere elever som slet med lrevansker og dysleksi, og det hadde ikke overrasket meg mye om noen av dem fremdeles ikke har lrt seg lese. Flere i klassen var kjempeste, men dette flertallet av vanskeligstilte elever frte til at det ble kult vre dum. Fikk du 2 var du kul, fikk du 5 var du nerd, og fikk du 6 - ja, da var du s godt som dd.

I denne klassen gikk jeg, og jeg er lettet over kunne si at jeg lever enda. ttende og niende klasse var forferdelige for meg, for jeg fikk jo en del gode karakterer. For min egen del, og for foreldrene mine, nsket jeg gjre det best mulig p skolen, men etter hvert som jeg erfarte hva som skjedde dersom jeg svarte folk rlig p hva jeg hadde ftt, unngikk jeg snakke om karakterer.

Dessverre for meg hadde vi en naturfagslrer med tilsynelatende 0 i sosial intelligens. Han begynte tidlig favorisere meg og venninnen min, Hjrdis*, p en mte som vi begge syntes var ubehagelig, og han lurte p om de andre forstyrret oss. Av en eller annen merkelig grunn fikk han ikke med seg at de som hadde konstant latterkrampe bakerst i klasserommet, jo det var meg og Hjrdis. "Gr det an ha frre antenner?" tenkte jeg. Det skulle dessverre vise seg at svaret var ja.

Vi skulle f utdelt en ferdig rettet naturfagsprve, og som vanlig hpet jeg p en sekser for min egen del, men fryktet for at andre eventuelt skulle f greie p det. Joda, 6 stod det. Jeg gledet meg over det i mitt stille sinn fr jeg puttet prven ned i sekken og s ned i pulten. "Er det noen som har ftt sekser?", spurte en av elevene som vanlig. Jeg skjnte aldri hvorfor dt alltid skulle sprres om nr det ble regnet som s negativt. Det ble litt som sprre "Er det noen som har vrt syke?" istedenfor "Er det noen som har gjort noe gy?" etter en sommerferie. "Det er n som har ftt sekser." svarte lreren. Of course... Ingen andre som kunne vre med ta styten. "Hvemhvemhvemhvem!?" fortsatte noen av de andre. "Det var sikkert Gudrun*, hun er ikke her i dag", var det en som sa da ingen meldte seg. Til min enorme lettelse godtok klassen det. Jeg trodde nesten ikke mine egne sanser! Gudrun som ikke hadde ftt en sekser i sitt liv, og s var det henne de falt p. Klassekameratene mine kom til ro igjen og la vekk maskingevrene sine.

Da smilte lreren lurt og kom med et utsagn som var i maksimal kontrast til smilet, hva lurhet gjelder: "Jeg kan si s mye som at vedkommende sitter her n." Om jeg noen gang har opplevd miste all av min forholdsvis svake ansiktsfarge p ett sekund s m det ha vrt da. Hva sren? Jeg var mlls. Utsprringen tok seg opp for fullt igjen. Jeg ble ogs spurt, men ly og sa jeg fikk 5. De trodde heldigvis p meg til tross for at jeg ikke viste dem prven, og spurte videre Haldis*. Hun viste frem en 3+, men det overbeviste tydeligvis ikke klassen denne gangen, og hun ble utpekt til den som fikk seks. "Er det virkelig mulig?" tenker du nok n, men da skjnner du kanskje hva slags IQ-niv som preget den gjengen. Siden hun ikke fikk seksere til vanlig fikk hun heldigvis leve.

Jeg kom meg fort ut av klasserommet da det ringte ut, og var fortsatt forbauset over ha kommet unna med det. Hjrdis gikk sammen med meg, og da vi hadde kommet oss litt unna de andre smilte hun medflende til meg og sa "Det var du som fikk sekser, ikke sant?" Jeg smilte tilbake og tenkte at det var godt ha en venninne.



* Jeg trenger sikkert ikke nevne at alle navn er byttet ut. Hjrdis, Gudrun og Haldis var heldigvis ikke vanlige navn gi barn p 80-tallet.

Trening

Det finnes utrolig nok (for meg) mennesker her i landet som elsker trene. De fr energi av det, pstr de. Det gjr de helt sikkert, og alle hjertet gleder seg. Mitt ogs, selvflgelig. Jeg er veldig glad p deres vegne. Jeg fr derimot ikke energi av trening. Jeg velger trening kun over ny masteroppgave, alvorlig sykdom og improvisasjonsdansing foran en gjeng med filmkamera p mobilen og direktekobling til Youtube. Det vil si, det er en god del ting jeg heller gjr enn trene. Kroppen min skriker jo stopp av full hals! Og jeg lytter til kroppen, m skjnne. Lyst p en hamburger - spis en hamburger. Lyst til slenge seg ned p sofaen og bli der - sleng deg ned og bli der. Det sier seg igrunn selv at en idrettsmann ikke er noe for meg, jeg kan jo ikke vre sammen med noen som er ndt til ha meg i bremeis p ryggen for tilbringe tid med meg.

Jeg er vel n uansett kommet frem til at formen min fortsatt er i verste laget, selv for meg. I psken var jeg nemlig p hyttetur med familiemedlemmer i generasjonen over meg - mamma, pappa og tante p litt mer enn 50, og onkel p over 60. Da jeg var liten var 60 r grensen mellom vanlig voksen og gammel. Dette er en grense jeg stadig skyver foran meg i min ubevisste strategi p aldri krysse den selv. Men det gikk opp for meg denne psken hvor individuelt alder faktisk er. En av dagene skulle vi nemlig g en tur. Det hres harmlst ut, men vi hadde ikke kommet mange meterne fr jeg skjnte at dette skulle bli godt f oversttt. De andre spratt lekent gjennom busk og kratt og tok sannsynligvis ogs et par saltoer opp de bratteste strekkene, mens jeg konsentrerte meg om bruke hyre- og venstrebenet annenhver gang og gispe i meg nok oksygen til veie opp for min utrolig drlige innvendige oksygentransport. Det var uten tvil jeg som var gamla p den turen til tross for mitt tilsynelatende unge skall. De andre stoppet tlmodig og ventet, og spurte meg om det gikk bra. Vel, det gikk jo ikke verre enn forventet, s jeg svarte stort sett ja. En annen stakkar ville nok vrt veldig flau over egen fysiske prestasjon, men heldigvis er jeg spass vant til demonstrere egen utilstrekkelighet at dette ikke var noe annet enn en gjennomsnittlig dag snn sett.

Den begynner virkelig bli god reklame for meg, denne bloggen! Jeg presenterer for dere en uintelligent, svimete, gammel dame med en samvittighet nok til ta knekken p ti mann. Men n fr jeg ta meg selv i nakkeskinnet og g meg en rask tur s jeg i alle fall fr begynt gjre noe med min indre gamlis. Skal bare legge meg "nepp" litt frst!

Vikar Jacobsen til tjeneste!

Om du har lest bloggen min en liten stund, eller bare scrollet noen innlegg nedover, vet du at jeg jobber som vikar p en ungdomsskole. Til tider er det fantastisk, andre ganger er det et mareritt. Det har vrt litt mareritt i det siste, og jeg er glad jeg er molekylrbiolog og ikke grunnskolelrer, s kan jeg trste meg med at jeg kan komme meg videre om jeg skulle nske det.

Som vikar er det utrolig vanskelig f respekt. Srlig om du ikke er en svr mann med kraftig stemme. Jeg er en av dem som ikke er en svr mann med kraftig stemme, og noen ganger lurer jeg p om jeg har ddd uten vite det og har blitt et spkelse som tror hun fremdeles underviser p ungdomsskolen. Men siden jeg er synlig for lrerne og de jeg bor sammen med kan jeg konkludere med at elevene innimellom bare velger ignorere meg. Hvis de ikke ignorerer meg ler de av meg. Det spiller ingen rolle hva jeg gjr, de ler. Sier jeg Nygh Fnah Ngyen Su feil - du gjettet det - ler de. Personen som eier navnet blir sur. Om jeg har hatt en klasse i to timer tror de jeg kan alles navn og blir sure om jeg ikke kan deres. Jeg sier jeg heter Cathrine - de kaller meg "lrer". Jeg blir sur. Neida.

vre vikar, de gangene det er mindre givende, gr ut p befinne seg i et rom med 25 unge mennesker som frst er glade for at man er der fordi det betyr at de slipper gjre noe. Men nr de oppdager at jeg ikke er som andre vikarer blir de misfornyde, og de forlater timen med hatske blikk og forteller deg hvor idiot du er. Ordentlig trivelig. Jeg tjener da mine kroner, ikke p forklare mattestykker og biologi, men p si "Shhhh" og "Har du ikke med deg boka? Ja, men da m du ta den frem og komme i gang." og "Sett deg ned." og "Nei, ikke kast appelsinskall rundt i klasserommet! Ikke du heller! Eller du." og "De som har lst Hans inn i skapet s han ikke kommer seg ut selv med vaktmesters hjelp br absolutt si ifra og st for det de har gjort. Det er mye modigere si ifra enn ikke innrmme det." Alt dette har jeg sagt p ett eller annet tidspunkt. Gjerne flere ganger om dagen. Stakkars Hans.

Andre ganger fr jeg forklare matte og naturfag for dem, og da blir jeg veldig glad. I gr derimot, gikk det s altfor, altfor galt. Jeg var i en klasse jeg opprinnelig kom ganske godt overens med, men etter hvert som jeg har forsttt hvem som brker mest og at de kanskje ikke br sitte samlet for prve oppn litt arbeidsro i klasserommet, hater de meg. Ikke de snille, flinke, da. De misliker jo aldri noen. Helt til Vikar Jacobsen slo til med sin briljante hjerne og raske tenkning:

"Hva er 9 ganger 3?" spurte en elev. -oh... Jeg fikk umiddelbart jernteppe. Tror nesten jeg ogs glemte hva jeg het og trodde det var "lrer". Ett evigvarende sekund passerte og panikken grep meg som en elektrosjokkpistol mot hjertet. "N dr jeg", tenke jeg. Riktignok har jeg ikke master i matematikk, men jeg er likevel vant til en del mer avansert matte enn "den lille gangetabellen". Ett sekund til og de flinke elevene, mine eneste medmennesker i hele verden akkurat da, utbrt irritert "Serist?! Er du helt dum?! Herregud!" Serist. Jeg var helt dum. Herregud. De dumme mindre flinke elevene lo. Selvtillitten ndde virkelig nye hyder n, alts. Og det var 50 minutter igjen av timen.

27. Jeg kommer aldri til glemme det igjen. Jeg kommer til rope ut "27!" til alle som ser ut til vre i ferd med stille meg et sprsml, bare i tilfelle det er "Hva er 9 ganger 3?" Det er fortsatt vondt tenke p. S her sitter jeg, da. Hjemls-statusen min nrmer seg med stormskritt, jeg er like singel og lever av bli latterliggjort av 15-ringer, som til tross for at de kan betraktelig mye mindre matte enn meg, har lrt seg "den lille gangetabellen" godt nok til ha det intellektuelle overtaket. Frykten for at en potensiell fremtidig arbeidsgiver leser dette og kaster jobbsknaden min fordi "den lille gangetabellen" er essensiell i jobben jeg sker p, er ogs tilstede n, egentlig.



N kan det bare g oppover, dere! Jeg er ved godt mot! :D



Forresten: Om du som bor over meg leser bloggen min i smug m jeg bare f si: Gratulerer med kjreste! Just sayin'...

Et desperat tramp om oppmerksomhet

Absurd nok hadde jeg allerede i kveld nok en t-baneopplevelse. Selv om det aldri tidligere har skjedd at jeg poster to innlegg p n dag s kunne jeg ikke dy meg n. Jeg mtte dele det med dere. Frst vil jeg bare gjerne presentere for dere noe jeg lrte om i biologi (hurra! tenker dere n, det er jeg sikker p), frste ret p universitetet, blant alle alger, livssykluser til sopp, og protister (som ingen noen gang riktig forstr hva er). Det jeg snakker om er en fugl som p engelsk heter Blue-footed Booby. Spesielt for denne fuglen er dens stolthet over de lysebl fttene sine, som den bruker for alt de er verdt - nemlig tiltrekke seg hunnfugler. I mine yne har alle fuglene helt like ftter, men det er nok dem som bruker dem best som vinner. Det de gjr er nemlig trampe s godt de kan til hunnfuglene ikke klarer styre seg lenger. Se s sexy de er:


Er det rart hunnfuglene blir betatt?

Tilbake til t-banen. Et minutts tid etter at jeg hadde satt meg s jeg at han som satt two o'clock overfor meg hadde snudd seg s han satt vendt rett mot meg. Jeg kunne ikke huske at han satt snn da jeg satte meg, men kanskje jeg hadde husket feil. Jeg s bort p ham da jeg la merke til hvordan han satt og mtte blikket hans umiddelbart. Et stirrende blikk og et litt skummelt forelsket-liknende smil. Jeg s ned og ble veldig opptatt av den blanke skjermen p telefonen min.

Etter en liten stund begynte mannen vri seg i setet og strakte benet unaturlig langt mot meg. Jeg fortsatte se ned. Mobilen var underholdende som aldri fr. Da begynte han sukke. Fortsatt ingen reaksjon fra meg. Deretter knipse. Og knekke opp fingrene. Og klappe. Da han ikke fikk noen respons for noen av hndaktivitetene sine begynte han trampe. Det var rene sirkuset der inne!

Jeg nektet gi ham noe som helst oppmerksomhet som belnning for hans srdeles merkelige oppfrsel, og hadde ikke blitt overrasket om jeg var med p skjult kamera. I all trampingen kom jeg til tenke p disse fuglene og holdt p begynne le, men jeg klarte skjule et smil. Mannen trodde penbart at alle arter fr kontakt med det motsatte kjnn ved hjelp av tramping, men det stemte dessverre ikke denne gangen.

Han holdt p hele veien til Kringsj. Jeg ble sittende til jeg mtte reise meg for rekke g av, for ha mulighet til riste ham av meg. Mannen ble ogs sittende. Han m vel bli med til Sognsvann, da, tenkte jeg. Men nei. Da jeg reiste meg, reiste han seg ogs og rakk akkurat g av. Jeg var overhodet ikke interessert i "tilfeldigvis" komme i kontakt med ham p veien hjem, s jeg gikk i 20 km/t til jeg ndde inngangsdren. Jeg klarte det! Men hvordan mter jeg alltid p snne folk?!












Les mer i arkivet Juli 2018 Februar 2017 Oktober 2016

Cathrine

32, Oslo

Denne bloggen handler om livet som psykisk frisk og alle utfordringene knyttet til det.
besker bloggen n.

Bloglove me



Arkiv