hits




Empatiske bursdagsgjester og samvittighetsfulle (av)visninger

Advarsel: Hvis du er litt under gjennomsnittet sosialt intelligent, ikke rukket turen til tannlegen etter du falt og slo ut en tann, har talefeil, p grunn av tanna eller noe annet, innimellom glemmer deodorant, har vrt uheldig med et par bursdagsgaver eller har en nabo som har en tante i n eller flere av disse leie situasjonene - ikke les videre. Om du likevel gjr det, kan du risikere bli krenket p tanta til naboen sine vegne. Vi lever tross alt i 2018, og folk blir krenket p daglig basis. Denne bloggen er ikke hovedsakelig opprettet for krenk. Du leser og krenkes alts p eget ansvar.

Er det n ting jeg har blitt rikelig forsynt med her i verden, s er det empati. Uten at jeg vet hvor tydelig dette egentlig er for andre har empatien vrt med meg i store doser s lenge jeg kan huske. I lpet av de frste rene p barneskolen var det vanlig be alle jentene i klassen i bursdag, og foreldrene til hver av gjestene tok selvflgelig ansvaret for innkjp av gaver som poden skulle ha med seg. Mamma tok slikt ansvar i vr familie, bde fordi hun var aktiv husmor p den tiden, og fordi pappa fr GPS-ens tid antakeligvis ikke visste hvor butikkene l. Alts, han har god stedsans, men srs laber butikkinteresse.

Nr det endelig var tid for bursdagsselskap, hadde de andre barna med seg glitterblyanter, hoppestrikk og tegneblokker, og disse gavene slo veldig godt an hos det aktuelle bursdagsbarnet. Mamma hadde tatt en litt annen approach: Hun hadde kjpt truser.

Jeg hadde pliktoppfyllende og litt slukret transportert trusene, pent innpakket, med meg i selskapet og stod bekymret og s p mens de ble pakket opp. "sj, truser!" utbrt bursdagsbarnet og lo med en grimase. De andre lo hjertelig med og lurte nok p hvilken weirdo som hadde tenkt at truser var en super gaveid for tteringer. De mest sentrale av mine innvoller brant, klumpen i halsen ble litt for stor og trene diskret blunket vekk. Ikke fordi jeg sank i sosial rang og de andre syntes jeg var rar, snn var det uansett og det tok jeg med knusende ro. Men bare tenk s lei seg mamma hadde vrt om hun hadde hrt noen si sj til de trusene hun hadde lagt sjela si i kjpe? Den sorgen orket jeg bare ikke se mamma bre. Derfor smilte jeg tappert og svarte "Ja" da mamma spurte om bursdagsbarnet ble glad for gaven. I ettertid ser jeg at min lgnaktige bekreftelse antakelig var en betydelig bidragsyter til at mamma fortsatte denne gavesuksessen. Jeg tror aldri jeg har fortalt mamma sannheten om gavereaksjonene, men jeg tipper jo n at hun hadde taklet det fint. Ikke tror jeg lenger at hun egentlig hadde lagt sjela si s voldsomt i de bursdagsgavene heller, s fallhyden var antakeligvis ikke like enorm som jeg p den tiden fryktet, uansett.

Ogs i voksen alder har jeg slitt litt med dette. Alts ikke bursdagsgaver. N kjper jeg mine egne, og har liksom aldri tenkt "Nei, skal jeg rett og slett klinke til og g for truser denne gangen?" Men jeg sliter alvorlig med sre folk som aldri har gjort meg noe vondt fordi jeg innbiller meg at de er skjre som eggeskall allerede. Disse tankene har innebret at turer p byen sjelden har vrt gy for meg, for jeg klarer jo ikke avvise folk som ikke merker at jeg unngr yekontakt i utgangspunktet. Man lrer i hele oppveksten skulle behandle andre hflig og hyggelig, inkludere dem som er alene og s videre. S hvordan klarer alle andre legge dette fra seg i utvalgte anledninger snn det passer dem?

Det har nesten virket p meg, og jeg kan helt klart vre et unntak, da jeg tilsynelatende er en raringmagnet av de helt sjeldne uansett, men det har alts virket p meg som at sosial intelligens (y) er direkte proporsjonal med mengde tid (x) som gr fra jeg entrer et lokale til noen forsker sjekke meg opp. Er menneskene i lokalet helt normale rekker det ikke skje fr lokalet tmmes for kvelden, men mangler noen en fortann, har glemt deodoranten hjemme hos foreldrene og uttaler R som G, ja da er det akkurat som om jeg lyser opp som en himmelsk hrskare foran dem og de tenker "Hun dg sg ut som en som har gitt folk tguseg i bushdagsgave i barndommen". Og der oppstr jo problemet, for det har de jo helt rett i, og jeg har ikke hjerte til lyve om de trusene. Hvor lenge snakker man med noen fr man hflig kan trekke seg unna? Hvor lenge br man danse med noen nr man ikke vil? Hvor tidlig m frieriet komme for at det skal vre lov si nei uten f drlig samvittighet? Nei, jeg har ikke giddet s mange turer p byen. Godt jeg har verdens fineste kjreste n.
Flaut eller ikke?
Hva som gjr noen flau vil naturlig nok variere avhengig av hvem du spr. Men jeg er ganske sikker p at mitt eget mnster er litt utenfor normalen og tenkte derfor ta noen eksempler her for illustrere det.


FLAUT:

1. Jeg syns forkortede ord som slutter p "is" er flaut. Jeg aner virkelig ikke hvorfor. Tennis er ikke forkortet og dermed ikke flaut, men "veggis" og "baris" er helt grusomme. En stund hadde jeg ogs litt problemer med "kompis", men det har bedret seg. Jeg forstr ikke hva det er som gjr at disse ordene er s vonde, men jeg klarer alts ikke bruke dem uten bli flau.

2. Kallenavn er ogs flaut. Det er for s vidt greit nr andre bruker kallenavn p meg, og dem jeg har hatt fra jeg var liten syns jeg bare er koselige. Men jeg blir veldig ukomfortabel av mtte kalle andre for noe de ikke heter. Problemet kommer jo nr noen med et vanlig navn av absolutt alle andre blir tiltalt med et merkelig kallenavn snn at jeg skiller meg veldig ut ved bruke det vanlige navnet. Jeg vil jo ikke hres ut som den strenge moren deres heller. P Jodel var det en gang noen som ba om tips til "superste kallenavn" hun kunne bruke p den nye kjresten sin. "Herregud", tenkte jeg, "det er en grunn til at folk har navn". S s hyggelig og samfunnsmessig innretningsvillig er jeg, da.

3. Min flauhet strekker seg videre utover i ordriket, for mitt siste punkt p denne listen tar for seg det ekleste, mest irriterende og kvalmeste ordet jeg kjenner: "typen" *grss* Jeg ble for vrig p et tidspunkt bedt av en jeg p den tiden i teorien kunne kalt "typen" om aldri mer si ordet "anuspensel". Jeg hadde s klart ikke kalt ham "anuspensel" (ref. punktet om kallenavn), men hadde snakket ufortrdent og filterlst om min davrende jobb, som var ganske anuspenselrelatert. Jeg lovet aldri si det foran ham igjen og har holdt lftet mitt. Likevel, hadde jeg sttt overfor et noe urealistisk dilemma p den tiden, hadde jeg kalt ham "anuspensel" fremfor "typen". He dodged a bullet, det innser jeg.


IKKE FLAUT

1. ret fr jeg skulle begynne p ungdomsskolen hadde jeg og en venninne lyst til ta oss en skitur. Mest sannsynlig var det min id at vi skulle ta denne turen p miniski. Ikke n miniski hver slik de kule kidsa ville gjort, men to miniski hver og vanlige langrennsstaver. Nederst i veien mtte vi en gutt i klassen som var en del kulere enn oss. Han lo vennlig og utbrt "Jeg kunne forventet dette av deg, Cathrine". Han snudde seg lattermildt mot venninnen min og fortsatte: "...men virkelig ikke av deg, Synnve". Jeg var nok, ikke helt overraskende, den minst kule av alle man kunne sammenlikne meg med. Det var helt greit for meg.

2. Mange syns det er flaut falle eller fysisk dumme seg ut offentlig. Der er derimot jeg ganske avslappet. En gang i fjor da jeg skulle g fra t-banestasjonen i nrheten av noen venner og ned til deres leilighet, var det veldig glatt under nyfalt sn. Dette resulterte i at jeg, som overhodet ikke hadde senket farten, skled og falt rett p ryggen. Det gikk s klart noen rett bak meg som lurte p om det gikk bra. Det gjorde det jo, s jeg reiste meg udramatisk og gikk videre. Jeg hadde vel uten underdrive tatt ca. to skritt til da nyaktig det samme skjedde igjen. "Dette blir jo bare for komisk", tenkte jeg, og gledet meg litt til fortelle vennene mine om det. Det store, mrke blmerket jeg kjente vokse frem p rumpa var det eneste som plaget meg. Min sjokkerte og sikkert litt, i alle fall p mine vegne, flaue tilskuer spurte ikke hvordan det gikk denne gangen, men det var jo tydelig at jeg i alle fall hadde overlevd.

3. En morgen for noen f dager siden var jeg p vei til Majorstuen og hadde litt drlig tid til en avtale. Ikke drligere enn at jeg kom til rekke avtalen fint, men jeg hadde ikke beregnet tid til en, for mange, altfor velkjent ekstratur innom Borgen stasjon. Derfor var det viktig at jeg kom meg av p Majorstuen. P vei av var det noen som prikket meg p skulderen og pekte bort p en refleks som l p gulvet ved setet der jeg hadde sittet. Ganske riktig, den var min. Et lite nanosekund vurderte jeg om jeg skulle forlate refleksen, siden jeg var redd for mtte vre med videre til neste stasjon, men jeg bestemte meg for hente den.

Hjernen jobbet p autopilot fra dette yeblikket, og antakeligvis for spare mest mulig tid, snudde jeg meg fr jeg hadde reist meg ordentlig opp, og lp krumrygget som en sint okse mot utgangen. Jeg har tross alt en lang rygg rette opp, ikke sant - man sparer tid der man kan. Jeg kom ikke s veldig langt fr det sa pang og jeg inns at jeg hadde krasjet med pannen frst rett inn i den stolpen i midtgangen som folk vanligvis holder seg fast i. I ettertid har jeg sett at denne stolpen absolutt ikke var plassert p min vei ut av vognen dersom jeg hadde lpt i en rett linje, som jo strengt tatt er den smarteste veien velge nr tiden er knapp.

Jeg kunne n sagt at jeg kom meg ut rett fr drene ble lukket, men det ville vrt lgn, for drene var pne i sikkert 20 sekunder etter at jeg hadde gtt av. Jeg hadde alts hatt tid til rette den lange ryggen min helt opp for s speide rolig etter utgangen og beregne korteste vei fr jeg spaserte rolig ut med refleksen i hnden uten krasje i en eneste stolpe. Isteden satt et overrasket publikum tilbake, mens jeg, etter ha skjent kraftig og krasjet inn i stolpen, tumlet av med en voksende kul i panna. Dagen kunne bare g oppover fra da av. Men flaut? Merkelig nok ikke.



Not all heroes wear capes

Alle som har vrt innom denne bloggen de f gangene det har vrt aktivitet her er klar over at jeg ikke er noe toppbloggermateriale. Men det ikke vre toppblogger betyr ikke at man aldri fr stygge kommentarer - det betyr bare at man ikke har fans... I tillegg m jeg jo jobbe ved siden av de to innleggene jeg publiserer rlig, og hadde dere bare visst hvor mye arbeid som ligger bak disse, s ville dere ikke skjnt hvor i alle dager jeg finner tid til g p jobb. 

Fordi jeg skriver s lite, forventer jeg ikke at det skal komme kommentarer, men i dag kom jeg p at det kanskje var p tide sjekke. Jeg logget inn og s at der var det kommet to stykker. "Neimen, s hyggelig", tenkte jeg, litt for fort. Den ene var fra en som bannlyste meg fra Marokko pga. min negativt vinklede tekst fra da vi var p ferie der i 2012. Jeg skjnner at han tok det som en fornrmelse og beklaget til ham, men jeg m si jeg faktisk husker ferien som veldig fin og anbefaler beske landet. Bare ikke forvent at jeg skal bli med, fordi det besksforbudet jeg fikk som kommentar, etter jeg ble kalt "kahba", men fr han avsluttet med "ditt dritt", det velger jeg rett og slett respektere. Kahba (قهبة) var forresten et ukjent ord for meg frem til i dag, men jeg ble nysgjerrig. Etter ha skt det opp fant jeg ut at det enten var en hflig mte si "prostituert" p, eller en vulgr mte si "kaffe" p. Jeg hper han mente "prostituert", for jeg foretrekker hflighet. I tillegg er jeg jo genetisk sett mye nrere beslektet med en hore enn en kaffebnne.

Den andre kommentaren var under et innlegg jeg skrev i 2011 etter ha tatt MR av hodet i forbindelse med migreneutredning. Jeg var selvflgelig veldig glad for at bildene viste en normal hjerne, men som den lille tysekoppen jeg er s valgte jeg heller skrive et sarkastisk klageinnlegg fordi jeg skuffende nok ikke var blitt genierklrt basert p denne MR-underskelsen. Her er litt av det jeg skrev:

 

Normal. Normal??? Jeg som hadde forventet meg noe mer som dette:

"Vanlig underskelsesprotokoll utvidet grunnet interesse for superhjerne. Det flotte ventrikkelsystemet er mer midtsilt enn vi tidligere trodde var mulig, og corticalt relieff skinner som aldri fr. Det lynraske signalet fra lilla og rosa substans, bde supra- og infratentorielt, vitner om en srdeles oppegende pasient med en IQ p minst 200. I noen deler av hjernen gr signalene fortere enn lysets hastighet, og det er svrt sannsynlig at pasienten uten store problemer utledet opptil flere av Einsteins formler mens hun l i trommelen. Nydelige midtstrukturer, som malt av DaVinci selv, og vskerom som sm, fristende boblebad. De ekstravagante vinklene til cerebello-pontine forteller oss at pasienten blir minst 150 r og har en lykkelig fremtid i mte, med fire nobelpriser og en blogaward, og det kan tyde p at hun vil komme til motta en "goodiebag" i lpet av sitt begivenhetsrike liv. Karene i circulus Willisii rper at pasienten sannsynligvis ogs vil gjennomg to-tre jomfrufdsler."

Men nei. Jeg var normal. Helt normal. Ikke en eneste jomfrufdsel tyde noe sted. Spk til side . Jeg er s glad for vre frisk!

 

Dette er jo selvflgelig fryktelig provoserende om du bde sliter med forst at jeg ikke mener det bokstavelig nr jeg skriver at jeg hpet p at vskerommene skulle vre som "sm, fristende boblebad", samt om du lett lar deg provosere av alt mulig. Dersom du i tillegg har en synslidelse som gjr at fet skrift, til forskjell fra normal skrift, blender fullstendig inn med bakgrunnen, ja, da er det jammen ikke bare-bare. Derfor fikk jeg kommentaren (velger gjengi den nyaktig slik den ble skrevet):

 

"Er du dum!! Har ogs tatt MR av hodet og var livredd for att de skulle finne svulst og du klager fordi du er normal!!" 

 

Jeg valgte oppklare misforstelsen ved svare s hun skulle f ro i sjelen, for det kan ikke bli noe bedre resultat av en MR enn at alt er normalt, men da ble svaret:

 

" tyse med att du ble skuffet over ikke finne de resultatene du hadde hpet p (fremdeles ikke gtt helt inn at man ikke kan genierklres p bakgrunn av MR - red.anm.) sier mye om deg. jeg har humor men den skal ikke g utover andre. Hvis ikke du forstr att de som har tatt slike underskelser der det har blitt oppdaget f.eks svulst vil bli sret av din kommentar er det du som mangler noe i pappen!! Jeg har selv tatt MR av hodet og var livredd for resultatet hvor dum er du egentlig??"

 

Tja, ikke godt si, diffust som sprsmlet jo er. Tross min sedvanlige sensitive natur blir dette her litt vel nrtagent, selv for meg. Er det ikke grenser for hva man skal la seg krenke av i disse dager?

Jaja, det var de to kommentarene, og n er det over, tenker kanskje du. Si ikke det, si ikke det - jeg provoserer p flere arenaer, jeg. For en liten tid tilbake fikk jeg en grundig innfring i min egen ondskapsfulle personlighet av en fremmed dame p Facebook. Vi hadde nemlig deltatt i en diskusjon i en gruppe som heter "Sprkspalta" der hun var den eneste med sitt syn, og alle andre uttrykte at de var uenige med henne. Hun ble tydelig fornrmet, og aller mest fornrmet over det jeg skrev, fordi jeg s ung ut p bildet, og "kulturell sprkarv forsts bedre med utdannelse, erfaringer og emosjonell modenhet", m vite. Da ble det tydeligvis naturlig for henne scrolle nedover min private Facebook-vegg p jakt etter en statusoppdatering hun kunne ta for seg som eksempel p min oppfrsel. Valget hennes falt til slutt ned p dette svrt provoserende innlegget:

Her er et lite utdrag av det hun mente jeg burde hre:

 

"Du verden, Cathrine, det er visst din spesialitet feiltolke for sl morsomheter og g til angrep p serise folks innspill? (...) Forsker  f andre til fremst etter dine vrange og onde kriterier. Trkker hvem som helst ned i sla. Pass deg s du ikke selv blir liggende der og sprelle. Folk flest er heldigvis ikke slik du beskriver dem, men det har du ikke evner til se i din ondskapsfullhet. (...)

Jeg har lest igjennom innleggene og svarene dine her p siden og jeg vil ikke engang foresl for deg  [oppske psykolog], for det kommer ikke til virke. Du degger for Ondskapen. Den ligger deg penbart nrmere enn humanisme og korrekt oppdragelse. Tror du er temmelig bortskjemt og alltid skal ha ting som du vil - og gr ikke det, gjr du alt for trkke p dem du ser som dine motstanndere. Jeg tror du er sjalu p enhver som har mer bagasje enn du selv. Det personlighetstrekket kommer nok til straffe deg. En dag ser nok ikke bare jeg, men ogs vennene dine ditt rette jeg."

 

Etter at noen p mine vegne begynte ta til motmle mot henne, henvendte hun seg direkte til en av dem som hadde omtalt henne som "crazy stalker", og skrev:

 

"Kjre ____. Det er Cathrine som driver den sporten. Bare g gjennom innleggene hennes. En dag vil du kanskje forst og kanskje ogs vre glad for at det var noen som hadde guts til ta henne fatt mens skaden enn var begrenset."

"En dag vil du kanskje vre glad for at det var noen som hadde guts til ta henne fatt mens skaden enn var begrenset." 

 

For alt jeg vet, kan jo den dagen komme. Jeg hadde tross alt planer om starte tredje verdenskrig om ikke s veldig lenge, men etter en slik nedjekking som denne helten heldigvis hadde "guts" til srge for, s tror jeg jammen jeg dropper det. Not all heroes wear capes, som de sier.

30-rsdag og klneri

Da var 30-rene i gang. Jeg fler ikke noe spesielt ved det. Da jeg skulle bli 13 hadde jeg nesten panikk, s jeg har vel brukt opp den kvoten for resten av livet. S vidt jeg kan se fra mitt eget speilbildet s er det heller ikke noe nevneverdig som har skjedd siden i forrige uke. I grunn greit at forfallet skjer spass sakte at man nesten ikke legger merke til det. Jeg m kanskje begynne se meg selv litt oftere i speilet, bare snn i tilfelle en spass sjelden speiling som jeg i perioder driver med frer til at jeg en dag fr sjokk.

Det er dessverre ingenting som tyder p at jeg kommer til bli noe bedre p takle situasjoner der mye skjer. Og med mye mener jeg egentlig lite. Det vil si, skjer det noe, kan det hende at jeg mister konsentrasjonen. Som for eksempel her om dagen da jeg var ute og reiste med jobben. Fr mtet mtte jeg spise litt. Jeg kjpte meg et ferdigsmurt horn med ost, skinke og, som p alle norske brd, smr. N har jeg aldri vrt s stor fan av akkurat dette melkeproduktet, s fr jeg mulighet, s skraper jeg det av. Siden hun som sto foran meg i ken brukte litt tid, tenkte jeg at jeg like godt kunne benytte ventetiden til fjerne det.

Jeg tok en plastkniv og en serviett og begynte skrape. Da ble det s klart umiddelbart min tur, og mer skulle ikke til fr jeg flte p stresset. Jeg la smrsiden av hornet tilbake p papptallerkenen, fikk betalt mens jeg holdt i den tilgrisede plastkniven, husket be om kvittering og forskte bli fort ferdig slik at jeg ikke sto i veien for dem bak meg i ken. For trke smret av kniven, benyttet jeg kvitteringen. For opprettholde fasaden, latet jeg bare som det vanligvis er kvitteringer jeg bruker til den slags, ogs til tross for ha servietter i umiddelbar nrhet. Fremme p plassen min forskte jeg rette opp skaden ved overfre s mye som mulig av smret fra kvittering til serviett og krysset fingrene for at fettflekken ikke tok vekk den aller mest relevante informasjonen for en senere reiseregning. Hun jeg reiste med pnet deretter sin yoghurt med musli slik at halvparten av muslien ble helt utover. Hun la fra seg yoghurtlokket p bordet mens hun pliktoppfyllende trket opp muslien fr hun s at hun hadde lagt yoghurtlokket med innsiden ned. Vi var i grunn litt av et team.












Nytt mte med skiheisen

P lrdag var jeg en tur p Norefjell skisenter. Det begynner bli mange r siden min suksesstur p langrennsski i Kongsbergs alpinsenter (les om den her), og i fjor gikk jeg til og med til innkjp av mitt helt eget slalmutstyr. Jeg, som er nesten 1.80, kjpte ski og staver av en jente p 1.60. Hvis du n antar at stavene kanskje er en anelse for korte, kan du nok ha rett i det. S vidt jeg har hrt, skal stavene vre omtrent s lange at armen lager en 90 graders vinkel (se fyrstikkmann 1). Hos meg er det nesten snn at jeg ikke trenger albueledd for holde stavene vinkelrett p bakken (se fyrstikkmann 2). Det stake seg fremover p rett bakke medfrer da naturlig nok et behov for bye hele kroppen (se fyrstikkmann 3.) Jeg ans dette som min strste utfordring p lrdagens tur,men selv om det ikke frer til at man har noen sannsynlighet for imponere, var jeg, akkurat som fyrstikkmann 3, like blid.

Dette viste seg derimot ganske tidlig ikke bli min strste utfordring den dagen.

Om dere har lest historien om den gangen jeg ble slept etter t-krokheisen p Kongsberg skisenter med Madshus langrennsski hengende etter, s vet dere at skiheis ikke er min styrke. Likevel trodde jeg selv at det bare var i en t-krokheis jeg kunne risikere gi tilfeldige tilskuere et show de sent ville glemme, men det viste seg p lrdag at ogs stolheis innehar en slik egenskap. P frste turen opp ble jeg litt stresset idet vi skulle av fordi jeg flte jeg satt litt for langt bak i setet og ikke ble ordentlig klar. Erfaringer tar jeg s klart lrdom av, s da vi skulle g av stolheisen for andre gang, bestemte jeg meg for sette meg litt lenger ut p setet. I de to sekundene jeg styret med dt, la jeg ikke merke til at skiene mine vippet litt nedover. Vi var allerede p det punktet i heisturen hvor det kommer en bratt og ganske snfattig oppoverbakke, rett fr det flater ut og man skal reise seg opp og forlate heisen. Min timing p sittejusteringen og pflgende skidupp hadde n medfrt at skiene mine traff den bratte oppoverbakken med tuppen frst, fr de raskt vridde seg med verste delen ned. Heisen kjrte videre, og vi var straks p toppen for g av- de tre andre med skiene sine pent plassert med bunnen ned foran heisen, og jeg med skiene opp ned under heisen. Panikken bredte seg. Let me paint you a picture:

Herregud, man skulle jo ikke tro det var mulig. Men for meg finnes det tydeligvis ingen grenser.

Her var gode rd virkelig dyre. Jeg hadde allerede hylt spass hyt at alle innenfor synlig rekkevidde garantert hadde blikket sitt festet p meg. Greit ha publikum nr man frst holder et slikt show, ikke sant. Jeg inns at noe mtte ryke, og jeg hadde valget mellom skiene, bena eller verdigheten. Jeg kunne holde meg fast og risikere at enten ski eller ben knakk eller ble revet av, avhengig av hva som var sterkest. Basert p tidligere erfaring ans jeg det som sannsynlig at det var skiene som var sterkest. Det andre valget var falle ut av heisen med ansikt og mage frst. Jeg risikerte i s fall kun noen blmerker i tillegg til miste litt mer av en verdighet som uansett er tynnslitt fra fr. Jeg gikk for valg nummer to og falt. S stoppet heisen, og det ble helt stille. Sannsynligvis aller mest fordi jeg selv hadde sluttet hyle i trestrken G.

Jeg l urrlig p magenmed ansiktet ned i bakken. Jeg kjente p kroppen - den var ok. Helst skulle jeg bare blitt liggende litt og forskt fortrenge hva som hadde skjedd, men med den dramatikken jeg hadde skapt for et yeblikk siden inns jeg at jeg motvillig var ndt til mte blikket til det sjokkerte publikummet og forsikre om at det hadde gtt fint. Heisansvarlig kom styrtende ut av bua han hadde sittet i og formante at jeg fra n av mtte slutte sitte og vifte med skiene p den mten rett fr avstigning. Jeg lovet at jeg skulle begynne oppfre meg, og fikk endelig begynt p turen ned.

sverte muslimer i norsk kulturs navn

Kjre landsmenn, dette er min bnn til dere.

I dag s jeg et innlegg som ble spredd via likes p Facebook. En godt voksen mann med frykt for hva som var i ferd med skje med vr kjre, norske kultur, delte en avisartikkel fra 2013, som i utgangspunktet omhandlet en situasjon der Humanetisk Forbund kritiserte bruken av religise, og dette tilfelle kristne, symboler i forbindelse med opptreden p vr statskanal, NRK. Mannen delte denne artikkelen sammen med sin selvskrevne kommentar: "N m vi snart st opp og kjempe for det vi har kjrt! Muslimene krever at vi skal innrette oss etter dem! Det er uhrt! Vil de vre her m de fjerne burkaen, spise svinekjtt, tle homofili, respektere kvinnen, og en mengde andre saker! Muslimer som ikke innretter seg etter vrt samfunns tradisjoner, br utvises! Det er min oppriktige mening! Det er landet vrt!"

Problemet er at han ikke er alene om dra inn kritikk av muslimer i enhver sak - det kan nesten se ut som han er en del av et flertall. Mange sa seg hjertens enig, selv om enkelte heldigvis protesterte, og blant dem som protesterte, en kvinne. Til henne svarte mannen: "Kvinner som deg har jeg opplevd fr! Lykke til med livet under koranens velsignelse!" Jeg satt igjen og undret meg over hvorfor det var relevant at hun i motsetning til ham var en kvinne.

- For hvem er det som kjemper for likestilling? Det er det vi som gjr.
- Hvem kritiserer muslimene for deres kvinnesyn? Det er vi.
- Og hvem er det som demonstrerer sitt underutviklede kvinnesyn ved henge seg opp i at en motdebattant p Internett er kvinne? Jo, denne mannen som kjemper s hardt for ivaretakelse av norsk kultur.

- Hvem er det som kjemper for retten til kle seg slik de vil? Jo, det er oss.
- Hvem er det som kjemper for at andre ikke skal f kle seg som de vil? Det er ogs oss.
- Hvem er det som kjemper for retten til den frie tanke? Vi.
- Hvem er det som p samme tid kjemper mot andres tro? Vi.
- Hvem er det som fordmmer en hel gruppe enkeltindivider (muslimer) for fordmme en annen gruppe enkeltindivider (homofile)? Vi.
- Hvem er det som fordmmer muslimenes overfallsvoldtekter? Vi.
- Hvem skriver at de hper sosialistene blir gjengvoldtatt? Joda. Igjen. Vi. Det er et tydelig mnster her.

Hva er egentlig norsk kultur? Jeg vet rlig talt ikke. Men hvis denne mannen representerer den norske kulturen s er min oppriktige mening at det er p tide kjempe for bli kvitt den. Det jeg personlig forbinder med norsk kultur, som man ikke ser i like stor grad i andre land, er den fredelige naiviteten. Vi er folket som stoler p fremmede og som gr i rosemarsjer i protest mot terror, der andre land erklrer krig tilbake mot et omrde fullt av uskyldige mennesker og en skjult fiende. Og du, den selverklrte forsvareren av norsk kultur, er i ferd med delegge det. Nei, det er riktig at ingen terrorist frykter en rosemarsj. Men terrorister frykter ingenting. Terror lar seg ikke bekjempe av militre angrep. Militre angrep gr ogs utover uskyldige, som oppleves like hjerteskjrende for dem som for oss, og kan fre til kt sjanse for rekruttering til terrororganisasjoner. Det terroristene nsker oppn er splid, emosjonelle reaksjoner og frykt. Og en rosemarsj er ingen av delene. Rosemarsjer er samholdets fredsreaksjon. Det er det som har vrt s fint med vrt lille land. Og dt vil jeg personlig gjerne ivareta.

De fremmedfiendtlige beskylder sosialister og innvandringsvennlige for vre naive som slipper inn potensielle terrorister. Da er det p tide se seg selv i speilet. Hvilken virkelighet lever dere i som tror at fiendtligheten ikke vil g motsatt vei nr dere behandler folk som rotter? Skal vi la vre hjelpe noen i nd fordi det kan tenkes at noen f av dem kommer hit med skumle hensikter? Er det slik at du selv i en krisesituasjon ville hatt full forstelse for at du ble avvist og mtte tilbake til en sikker dd, fordi det kanskje var noen andre som kom for delegge? Fremmedfrykten resulterer i splid i det norske folk og i Europa. En svrt stor prosentandel i Europa nsker faktisk leve i fred og fordragelighet, samme hvilken gud de tror eller ikke tror p. Men da er det viktig at vi lever slik at denne interessen i strst mulig grad blir ivaretatt, og mten vi kan ivareta den p er vre samlet om nsket om leve i fred. Det er motsvaret til IS.

Vi trenger ikke innvandring i dette landet for opprettholde misnyen. Vi finner p problemene vre selv, og "de forbanna muslimene" trenger ikke lfte en finger. De str sikkert storyd og bevitner alt kaoset vi steller istand for oss selv, vi som klandrer muslimske innvandrere for ha startet debatter det kun er vi som deltar i. Vi nordmenn er rett og slett blitt eksperter p lage storm i vannglass. Vi hauser opp den minste detalj og vrir og vender p fakta, med god hjelp fra media, som ser ut til ha utviklet seg til Se&Hr-liknende klikkhorer. Hvor er det blitt av journalistens integritet? Alt handler om penger, og de store mediakanalene tjener alts penger p mate konflikten i landet. Antageligvis er det svrt f muslimer som i virkeligheten har noe nske om at vi skal rette oss etter deres tradisjoner. Men om noen skriver p Internett at det er det muslimene mener, sluker vi det umiddelbart som den eneste sannhet. Der IS-soldater rekrutteres unge for best mulig hjernevaske dem, er ryktespredning p Facebook nok for overbevise enkelte nordmenn med en fem graders horisont. Confirmation bias er fenomenet der kilder som bekrefter din mistanke anses av deg som mer tungtveiende enn de kildene som avkrefter din teori. Hvis du leter, vil du finne. Og du finner det garantert i et kommentarfelt p Facebook.

Iflge min arabisk-sprklige venninne sitter det enkelte kvinner med hijab som p et sprk som er uforstelig for de fleste nordmenn kritiserer den gjengse norske kvinne for ikke vre dydig nok, og flagre med hret. Det oppleves som provoserende og urettferdig. Hvorfor? Fordi de har misforsttt oss. Fordi de har forhndsdmt oss. Ikke gitt oss en sjanse til vise at hijab eller ikke hijab ikke er avgjrende for vr verdi som mennesker. Svaret er derimot ikke forhndsdmme tilbake. La oss heller overbevise skeptikerne om at vi er et hyggelig folk med nok kunnskap om verden til ikke trenge stte andre fra oss med fordommene vre. Kanskje de blir inspirert.

Her om dagen snakket jeg med noen som var kritiske til absolutt alle muslimer. De aller fleste har ikke gjort noe galt, ppekte jeg. "Ikke gjort noe galt ENN", svarte han. Som en meget lovlydig borger, er det bare n ting utenom frykten for eget eller andres liv som kunne ftt meg til beg alvorlige lovbrudd. Og det er hvis jeg allerede har mttet ta straffen for noe jeg enn ikke har gjort. Som de aller fleste, kan ogs jeg presses til mitt ytterpunkt med fordmmelse og hat. Da mister jeg det som p nvrende tidspunkt holder meg fra bryte lover: respekten og samvittigheten. "Screw you. Skal jeg frst behandles som en rotte kan jeg like godt oppfre meg som en."

Det er en sykdom som sprer seg i Europa. Sykdommen heter ikke islam, men fremmedfrykt. Den rammer i alle livssyn og kulturer. Kuren er kunnskap og horisontutvidelse. N er det n en gang snn at vi har en medfdt evne til reflektere i noe strre grad enn andre primater. La oss begynne vise at vi har denne evnen og bruke den litt mer positivt.












Kanskje ikke helt i mitt rette element

Jeg har aldri vrt kul. P ungdomsskolen og videregende nektet jeg gi etter for noen slags sosiale forventinger og var for eksempel den eneste som ikke hadde mobil. Selv om jeg n bde har mobil og vanligvis fremstr som ganske normal i hverdagen er jeg fremdeles ukul nr det gjelder. Dog er det strre aksept for det n enn det gjerne er p ungdomsskolen, for nr man blir voksen kan man vre godt likt og normalt vellykket uten vre kul. Og godt er det. Ellers hadde oksygenet jeg forbruker vrt en total waste, for si det snn.

P fredag var jeg en tur "p byen". Det er jo unge folk flest rett som det er, og de storkoser seg. For all del, jeg kan kose meg ute jeg ogs, men denne gangen dro vi til et hipt sted. Egentlig vet jeg ikke om stedet er hipt en gang - jeg s bare at sleikfaktoren var ganske hy, og musikken var snn som hippe folk ser ut til like. Nts-nts-nts-nts... "Hrte jeg litt av basslinjen til Billy Jean der, tro?" Nei, der var nts-nts-nts-nts tilbake igjen, sammen med en mann som skrek noe p en srdeles umusikalsk, og dermed svrt passende, mte. Deep house lrte jeg i dag at det heter.

Noen av dem jeg var der med stod og steket (forklaring: en slags rytmisk "heil Hitler") med verdens strste glis. De kunne ikke kost seg mer. De s forventningsfullt p meg med gliset sitt som om de s for seg at jeg nr som helst skulle ta av i vill dans fordi jeg i all hemmelighet bare elsket stedet. Utestedet er pent under taket, s i tillegg til steke til nts-nts-nts-nts kan man ryke s mye man bare orker. Og det orker man.

P et tidspunkt mtte jeg bare ta en tur inn og late som jeg hadde noe gjre for slippe unna bde ryk, musikk, glis og min egen voksende selvbevissthet. Der inne kom jeg forbi et enormt speil. Og naturligvis fikk jeg et glimt av meg selv i speilet. Synet som mtte meg var alt annet enn selvtillitskende: En jente med strikkegenser og ryggsekk. Egentlig kom jeg fra en grillfest og hadde ingen anelse om at ryggsekken ikke ville bli like praktisk hele kvelden, men i disse omgivelsene s det ut som om jeg like gjerne kunne kommet rett fra ha kappspist med et troll og vunnet halve kongeriket. I det minste ble ikke sekken min ransaket fr vi gikk inn. Jeg hadde vrt litt usikker p om den boksen med melis som jeg (selvflgelig!) hadde med meg ville blitt akseptert som ingrediens til bakverk. Rundt meg pratet og lo folk med bde sleik, glis og elegante, sm partyvesker. Jeg s p meg selv igjen, og speilbildet mitt sprutet ut i latter.

Til dere som tror at ingen kan vre s stakkarslige som jeg fremstiller meg selv p denne bloggen, og dermed tenker at jeg overdriver enhver situasjon for underholde - I dag fikk jeg se et bilde fra kvelden:




Er det mulig...

Vi snakkes garantert igjen! Det dukker stadig opp mer materiale...

Nr du plutselig blir stttekontakt

For en god stund tilbake, da temperaturene var... tja, omtrent som n, stod jeg og ventet p 60-bussen p Jernbanetorget. Jeg hadde ikke ventet lenge da en dame i rullestol og trillebag spurte meg og hun som tilfeldigvis stod i nrheten om det var denne holdeplassen 60-bussen gikk fra. Jeg svarte bekreftende, men damen, som mest sannsynlig var lettere mentalt tilbakestende, var engstelig og spurte om jeg var helt sikker. Jeg sa at jeg var spass sikker at jeg valgte st her selv, for jeg skulle ta samme buss. Damen forklarte at siden hun satt i rullestol s fikk hun det fryktelig travelt om hun hadde ventet p feil sted og plutselig mtte opp den slakke bakken, og over veien. Det hadde jeg full forstelse for. Jenta som hadde sttt like ved hadde diskret sneket seg unna, for i motsetning til meg skjnte hun at begynte man frst snakke med denne damen, s fikk man ikke fred fr man var plent ndt til g hvert til sitt.

Jeg har uansett aldri hjerte til gjre annet enn snakke med folk som snakker til meg, samme hvor lite givende samtalen er. Jeg var hflig med p samtalen, til damens store glede, mens bussene kom og gikk. Da 30-bussen kom trodde damen frst at det var vr buss. Jeg fikk stoppet henne."ja, det er halvparten, det", sa hun. "Ja, vi fr vente til det er dobbelt s mye", svarte jeg, og var overrasket over at hun var spass kjapp i hodet, med tanke p resten av samtalen vr. Lite visste jeg at hun var like overrasket over mine mattekunnskaper, for hun utbrt"Du skjnte'n, du!" Jeg svarte bekreftende og med et lite smil, at jo, det gjorde jeg. "Matte er ganske greit nr det er pluss og minus og snn, men gange og dele kan vre vanskelig", ppekte hun. For vre hflig, svarte jeg at jeg var enig, mens jeg ofret en liten tanke p differensiallikningene som ventet p meg hjemme.

S kom 60-bussen. Rett bak 54-bussen. "Der kommer den", sa jeg. "Men det er jo 54?" ppekte damen. "Ikke den. Den bak" forklarte jeg. "Ja, der ja" utbrt hun da, "Kan du ta trillebagen min for meg?" Det kunne jeg selvflgelig.

Jeg tok tak i trillebagen, klar for g p 60-bussen. Hun jeg n var blitt stttekontakt for, derimot, hadde snudd seg, og var p vei oppover bakken s raskt det er fysisk mulig i en rullestol. Jeg skjnte ikke hva i alle dager hun holdt p med, og ropte litt forsiktig p henne. Men hun enset det ikke. S gikk det opp for meg at hun, til tross for tidligere ha sett at 60-bussen var den bakerste av de to bussene, var p vei rett mot 54-bussen. Jeg ropte igjen.

Med damens trillebag i n arm, damen langt oppi bakken, og den bussen jeg selv hadde sttt og ventet p rett fremfor meg m jeg innrmme at jeg flte meg temmelig rdvill. Jeg kunne ikke akkurat ta med meg eiendelene hennes p en buss hun selv ikke befant seg p. Ikke hadde jeg lyst til miste bussen min heller, og gikk jeg etter henne ville den kjrt fra meg. Samtidig vegret jeg meg ogs veldig fra sette fra meg bagen hennes uten oppsyn midt i smryet av narkomane og romfolk.

Jeg forskte legge fra meg absolutt alt jeg hadde av verdighet, for jeg inns at jeg rett og slett ikke hadde noe valg:

S fylte jeg lungene og skrek.

Hun hrte fremdeles ikke en dritt, og jeg ble stende som en fordmt apekatt p sirkus mens flere og flere kollektivventende tok p seg oppgaven som publikumet mitt. Mitt tause, smilende publikum. "Jammen s stopp henne da! Ikke bare st der!" skrek jeg videre. Veivet med armene gjorde jeg sikkert ogs. Selv det skrive dette n gjr litt vondt, bare s det er sagt.

Endelig var det en som reagerte. Han huket tak i henne s hun fikk ye p meg der jeg stod ved den andre bussen. Jeg vinket stresset p henne, og hun skyndte seg tilbake. I mellomtiden hadde bussjfren begynt bli utlmodig. Jeg kunne ikke klandre ham. Heldigvis kom damen seg p bussen, med trillebagen sin, p en dr litt lenger bak enn meg. Bussjfren begynte kjre, men lurte p om ikke jeg skulle g bakover i bussen s jeg kunne passe bedre p pasienten min.












Rasisme kommer av uvitenhet og fremmedfrykt

Jeg har akkurat lest i et kommentarfelt under en kronikk i VG. Det er jo noe jeg vet jeg br la vre for slippe hisse meg opp, men n ble det alts snn. Jeg forsker bare minne meg selv p at meningsfordelingen i disse kommentarfeltene ikke er representative for samfunnet som helhet, fordi de uopplyste lettere fler seg trygge p sin kunnskap. Likevel har jeg et behov for tilgjengeliggjre meningene mine som en oppmuntring til dem som eventuelt fler seg forhndsdmt og drlig behandlet i dette fine landet som vi alle skal f lov til elske.

Kronikken var et innsiktsfullt brev om sunne tanker rundt det vre norsk, fra en mor til en snn, fra en 2. generasjons til en 3. generasjons innvandrer. At vi i det hele tatt har slike uttrykk er egentlig synd, men jeg bruker dem selv n fordi problemet omhandler nettopp dette. Flere i kommentarfeltet angriper denne moren for tro at hun og snnen er nordmenn. En av mennene i kommentarfeltet pstr at hun og andre "utlendinger" er frekke som bruker "hans folks identitet". Jeg er av dem han ikke ville sett p som frekk nr jeg bruker hans folks identitet, kun fordi jeg har mine gener fra slektninger noen generasjoner tilbake som ogs bodde i dette landet. Jeg vil gjerne si til moren som skrev denne kronikken, som representant for "hans folk": Bruk "mitt folks identitet" s mye du vil - for det er ogs ditt folk. vre norsk betyr s mangt, og omfatter s veldig mange forskjellige individer.

Det klages mye p innvandrere som ikke tilpasser seg det norske samfunnet. Hvordan kan man da samtidig f seg til kritisere en mrkhudet nordmann for det motsatte? elske Norge? kritisere en innvandrer for elske Norge blir nesten som si til en inngiftet tante: "Hvordan vger du elske mitt barn? Beskytte det og vise det omsorg?" kritisere en 3. generasjons innvandrer for elske Norge blir mer som kritisere en far for elske sitt barn.

Hvis forskjellen p innvandrere og nordmenn er hvilke verdier og holdninger man har, s fler jeg en enorm avstand til nordmenn som er s trangsynte og uvitende at de selv etter ha ftt tid til tenke seg om mener at de er bedre enn andre. Vi har s utrolig lite til felles, utenom at vi offisielt snakker samme sprk. Ironisk nok, for kommunikasjonen er i alle fall ikke god.

Jeg liker, og fler tilhrighet med, mennesker som erkjenner at vi alle er av samme art, at man ikke skal sette en hel gjeng med individer i en bitteliten bs, at man skal behandle andre med respekt, og at vi har positive ting lre hverandre p tvers av etnisk opprinnelse.

Det betyr at jeg fler en tilhrighet med mange nordmenn, mange kinesere, mange amerikanere, mange etiopere, og mange pakistanere, for de gode verdiene de har. Det betyr ogs at jeg ikke kjenner tilhrighet med enkelte etniske nordmenn, enkelte kinesere, enkelte amerikanere, enkelte etiopere, og enkelte pakistanere. La individer f vre nettopp det. Individer. Hvilket land bestemoren din kommer fra definerer faktisk hverken deg selv eller bestemoren din.

I Norge liker vi ppeke at vi har ytringsfrihet, likeverd og religionsfrihet. Alt det er noe jeg selv mener vi ikke bare skal vre stolte av, men begynne ta som en selvflge. Ikke fordi vi ikke setter pris p dem som har kjempet for f det snn, men fordi det er 2015 og vi forstr at slik m det bare vre. Noe annet et galt. Hvordan noen kan ppeke disse tingene og fremdeles anklage etnisk ikke-norske (herregud, at det skal vre ndvendig ha diskusjoner med slike uttrykk...) for vre verdt mindre nr de oppholder seg i dette landet enn det en etnisk nordmann er, og at de ikke tror p den riktige religionen, gr imot alt de sier Norge skal vre. Alt Norge br vre. Husk at raushet stort sett blir mtt med raushet.

La meg avslutningsvis stille et sprsml. Hvis du av triste grunner var ndt til forlate ditt hjemland, ville du synes det var lettere gjre ditt beste i det nye landet du kom til hvis a) de som bodde der tok godt i mot deg, behandlet deg med respekt og nsket ha deg der, eller b) hvis de allerede fr de mtte deg var overbevist om at du var mindre verdt enn dem, trodde at du som alle andre nordmenn skyter ungdommer p sm, idylliske yer, og demonstrerte for f deg ut av landet?

Ikke sant? Tenk litt p det, du.

Hvor er du n, farfar?

Hele mitt liv har jeg hatt mulighet til finne ut hvor farfar befinner seg. I alle fall stort sett. Ikke at jeg har vrt s opptatt av det, han har vel vrt p fisketur, p bridgekveld, hjemme med farmor da hun levde, eller et annet sted. Men n er ikke farfar mer. Jeg kan ikke finne ham, for han finnes ikke lenger. Han fantes i gr, da var han p sykehus. Men s ble han borte. Kroppen hans er fortsatt der, men uten bevissthet er jo ikke den kroppen lenger farfar. Den bare ser ut som ham. Det er en veldig rar tanke. At man bare kan forsvinne uten dra noe sted.

Som biolog er det vanskelig snakke om sjel. Det finnes ikke sjeler. Bare nervesignaler som skaper bevissthet. Nr noen dr stopper disse nervesignalene. Likevel blir jo ingenting borte. Det blir som kokende vann. Kokende vann som slutter koke har ikke mistet noe fysisk. Det er bare ikke lenger en reaksjon der, og derfor er det ikke lenger kokende vann. Snn er det jo p en mte med farfar ogs.

Jeg har alltid vrt redd for dden. For meg virker det kun negativt forsvinne for alltid. Jeg er ikke redd for aldri mer gjre noe nytt, spennende eller koselig. Det som skremmer meg er aldri mer kunne tenke en eneste tanke. ikke kunne fundere over hvem man er og hvordan alt henger sammen. Og ikke kunne undre seg mer. For farfar var det nok derimot spass vondt leve p slutten at det var godt for ham slutte med det. N er farfar borte, men mye av den ikke-fysiske delen av ham er lagret i hodene p dem som kjente ham. S da finnes p en mte farfar i et par generasjoner til. Til det er vr tur til vre gode minner i andres hoder.

Glad i deg, farfar.

Stolt av kroppen din, sier du? Hvorfor det?

Jeg kan ikke huske at kroppsfokuset noen gang har vrt strre enn det er i dag. Alle nsker se ut p en viss mte, og ingen er helt fornyd. Folk bruker tid p jobbe seg til et, i egne yne, bedre utseende, og de bruker krefter p tenke kritisk over noe som er hundre prosent overfladisk. Nr de tar et bilde er dessverre kameralinsen som regel vendt feil vei. Mellom alle SoMe-selfiene og innslagene fra media om hvordan vi br se ut blir vi ironisk nok pminnet om at vi likevel skal vre stolte av kroppen vr akkurat som den er: "Vr stolt av kroppen din - tykk som tynn, blek som brun, hy som lav." Vr stolt av utseendet ditt, alts? Men - hvorfor det?

Hvorfor vre stolt av et skall? Om utseendet ditt er med p definere din egenverdi og selvflelse vil du alltid vre i faresonen for bli negativt pvirket av samfunnets totalt unyttige meninger om hvordan man br se ut. Pynt deg gjerne om det gir deg en god flelse, eller dropp det om du ikke gidder. Du kan gjerne synes utseendet ditt er fint eller mindre fint, men hverken stolthets- eller skamflelse hrer hjemme.Vr stolt av den du er isteden! Vr stolt av alt du utretter med det potensialet du har. Vr stolt av innsatsen din. Vr stolt av det du gjr som gleder andre. Og la disse delene av deg vre det som definerer din verdi.

Har du tenkt over at kroppen din er ditt helt eget fremkomstmiddel? Med den kan du gjre akkurat det du vil, finne ut av alt du er interessert i, og forflytte deg dit du fler for gjennom alle de rene du lever. Kroppen er din bevissthets gave til utfre alt din bevissthet nsker utfre. Du er herre over ditt eget liv og dine egne valg. For et privilegium ha en fungerende kropp!

Ikke tren for stramme opp rumpe og mage, eller tone armer. At rumpa di er fin i fasongen gleder igrunn svrt f, og i alle fall er gleden kortvarig og grunn. Det er til og med begrenset hvilken glede det i lengden gir deg selv.Tren for f overskudd til gjre alt du nsker i livet. For oppdage verdens mysterier. For reise dit du vil og bli kjent med de menneskene og kulturene du nsker. Har du slanket vekk 70 kilo og er nede i en sunn vekt? Vr stolt. Ikke av kroppen din - den er et skall uansett om du veier 50 eller 200 kg, og definerer ikke hvem du er. Vr heller stolt av at du har hatt tatt grep og lykkes gjre helsen din bedre slik at du kan glede bde deg selv og verden med ditt nrvr i mange r til.Tren for ta vare p fremkomstmiddelet ditt.

Ja, utseendet spiller en rolle i seksuell attraksjon. Men ingen mennesker p denne jord er for stygge for alle andre mennesker. g rundt vre misfornyd eller utseendefokusert har i alle fall aldri gjort noen vakrere. Er du et supert menneske vil folk f det med seg. De vil se forbi enhver skjev nese og hengemage.

Det er ikke snn at jeg synes min kropp er en gudegave for yet. P ingen mte. Senest i forrige uke befant jeg meg i et prverom og syntes kroppen min liknet mistenkelig p en bautastein p to ben. Det som gjr at jeg ikke lper rett til nrmeste Elixia og umiddelbart blir stttemedlem er at jeg vet at ingen kroppsfasong noen gang kommer til hindre meg i leve som jeg selv nsker. Jeg kan uansett bde g og lpe, og komme meg nyaktig dit jeg har lyst til oppholde meg. Allrighte mennesker finnes i alle fasonger. Jeg garanterer ogs at ingen andre enn meg selv noen gang har assosiert meg med en bautastein. P samme mte har ingen assosiert deg med en pinne, en deigklump, en pre, en appelsin eller hva det n skal vre.

Jeg er bra nok som jeg er. Jeg er stolt av meg selv for det jeg mestrer, min refleksjon (nei, ikke speilbildet) og den stp-viljen jeg har. Tanker om utseendet mitt har jeg ikke tid til dvele ved. Til det har jeg altfor mye fantastisk jeg m rekke oppdage her i verden. Jeg har ingen grunn til vre stolt av hvordan jeg ser ut. Og i alle fall ingen grunn til skamme meg for det. Det er faktisk ganske lett takle kroppspress fra media nr man rett og slett ikke bryr seg. Da kan all verdens fotballfruer legge ut postgravide magebilder uten at man hverken blir inspirert eller nedtrykt.

Du er mer enn fin nok som du er.N, g og finn noe mye viktigere fokusere energien din p.


Selvflgelig ser jeg ikke ut som en bautastein. Alle mennesker ser ut som mennesker.

Ute og imponerer

Desember er her, og bringer som vanlig med seg julebord. Jeg var selv p et med jobben forrige helg. Til tross for mange kjoletips fra Internett den siste tiden, var ikke min tanke vike vekk fra planen om en safe, mrkebl kjole som jeg har brukt ved sikkert ti anledninger de siste to rene, men p en spontan handletur med en venninne fant jeg for n gangs skyld noe nytt, og bestemte meg for kjpe en sort paljettkjole. Det var bare ett problem med denne kjolen. Ikke fikk jeg den p, og ikke fikk jeg den av.

Glidelsen i ryggen var umulig hndtere alene. Denne kjolen var tydeligvis laget for to hovedgrupper jenter - de som alltid har kjreste, og de som stadig finner tilfeldige menn p byen. Jeg tilhrer derimot en tredje, bitteliten gruppe. Av psykologiske rsaker snakker vi ikke mer om den gruppen.

Jeg bestemte meg i alle fall for tenke positivt. Jeg skulle klare omg kjoleproblemet. Alt jeg trengte gjre var dra glidelsen s langt opp jeg klarte, og f noen til dra den den siste biten nr jeg ankom festen. Og fr jeg skulle dra, bare f noen til dra den litt ned igjen. Jeg var storfornyd med planen.

Julebordet var helt supert, med bra mennesker, god mat og strlende stemning. Jeg hadde ftt glidelsen helt opp og koste meg masse.


Har elegant retusjert noen ansikter i tilfelle de ikke ville vre med p bloggen. Tror derimot at det lenge har vrt Christians drm, s han beholdt ansiktet p.


Fremdeles topp stemning, og helt intetanende om kveldens leie vending

I totiden var festen slutt, og jeg sa ha det til de andre og s meg om etter en taxi. Mens jeg strevde for f noen til stoppe for meg fikk jeg plutselig et ekkelt stikk i magen. Glidelsen. Shit. Hvordan skulle jeg lse dette? Jeg fant fort ut at sprre en taxisjfr ville vre i pinligste laget. Ikke bare skulle jeg vre i en potensielt farlig situasjon, alene med en fremmed mann i en bil - jeg skulle be han kle av meg ogs? Nei. Siden Tullins caf fremdeles var pen bestemte jeg meg for prve lykken der. Jeg krysset alle fingre for finne noen fra jobben der inne, men den gang ei. Det ville vrt for mye flaks, selv for en heldiggris som meg.

Inne p Tullins satt det par p par og hadde ikke yne for noe annet enn hverandre. Jeg flte litt p forstyrre turtelduene med sprsml om de kunne kle av meg, og fant ut at jeg mtte se videre. Innerst i lokalet fikk jeg ye p en vennegjeng som satt og pratet rolig med hverandre. Det var n eller aldri.

I ren skrekk vurderte jeg et yeblikk "aldri", men gruet meg allerede til "joggedressndagen" jeg skulle tilbringe i paljettkjole. For ikke snakke om nederlaget p mandag morgen, ankommende jobb i glitrende kjole. Jeg gikk for "n". Skulle bare gjre meg litt mer klar s jeg ikke mtte klne noe mer enn ndvendig nr foresprselen var stilt. Jeg tok av meg vesken for ha den ute av veien. Den satt fast i hetten. Jeg stod og knotet i noen sekunder med bde boblejakke, hette og veske p halv tolv, mens kjolen selvflgelig satt som stpt. Ingen la merke til meg, men jeg flte det som om jeg stod p en scene med en spotlight brennende i pannen, sikkert fordi jeg var s innmari klar over hva jeg var i ferd med kvinne meg opp til. Da jeg endelig spurte, var det heldigvis ganske raskt oversttt. Jeg imponerte ingen den kvelden for si det snn, men kom meg fort ut igjen, ikke med ren i behold, men med vissheten om at jeg slapp sove i kjole.


S stolt er jeg p en skala fra 1-10

Snn rent bortsett fra fremmede guttegjenger som hjelper meg med avkledning p nattpne cafeer er livet mitt forholdsvis fritt for det som andre kaller spenning. Det mest spennende for meg n for tiden er nemlig geografiquizzer p Internett. Her om dagen gikk det faktisk s langt at jeg satt og laget en oversikt over naboland, og nabolands naboland, med utgangspunkt i Norge - helt til jeg fant hvilket land man m g gjennom flest andre land for komme til. Svaret ble Lesotho, og man krysse minst 13 landegrenser for komme dit.

S hvis du som leser n tilfeldigvis er en singel mann som har lett og lett etter en jente som vet at hovedstaden p Palau heter Ngerulmud, s har jeg gode nyheter. Letingen er over. Til gjengjeld kan du hjelpe meg med kjolen ved en senere anledning. Vi snakkes!


PS. Her kommer listen, for spesielt interesserte:

1. Norway

2. Sweden, Finland, Russia

3. Estonia, Latvia, Lithuania, Belarus, Poland, Ukraine, Georgia, Azerbajan, Kazakhstan,
Mongolia, China

4. Germany, Czech Republic, Slovakia, Hungary, Romania, Moldova, Turkey, Armenia, Iran,
Turkmenistan, Uzbekistan, Kyrgystan, Tajikistan, Afghanistan, Pakistan, India, Nepal, Bhutan,
Burma, Laos, Vietnam, North Korea

5. Denmark, Netherlands, Belgium, Luxembourg, France, Switzerland, Liechtenstein, Austria,
Slovenia, Croatia, Serbia, Bulgaria, Greece, Syria, Iraq, Bangladesh, Thailand, Cambodia,
South Korea

6. Andorra, Spain, Monaco, Italy, Bosnia, Montenegro, Albania, Macedonia, Lebanon,
Israel, Jordan, Saudi Arabia, Kuwait, Malaysia

7. Portugal, San Marino, Vatican city, Egypt, Yemen, Oman, UAE, Qatar, Indonesia, Brunei

8. Libya, Sudan, East Timor, Papua New Guinea

9. Tunisia, Algeria, Niger, Chad, CAR, South Sudan, Ethiopia, Eritrea

10. Morocco, Mauritania, Mali, Burkina Faso, Benin, Nigeria, Cameroon, R Congo, DR Congo,
Uganda, Kenya, Somalia, Djibouti

11. Senegal, Guinea, Cote d'Ivoire, Ghana, Togo, Equatorial Guinea, Gabon, Angola, Zambia,
Rwanda, Burundi, Tanzania

12. Gambia, Sierra Leone, Liberia, Namibia, Botswana, Zimbabwe, Mozambique, Malawi

13. South Africa, Swaziland

14. Lesotho











Utseende, konomi og fotball

N er det lenge siden jeg har oppdatert noe srlig her, selv til vre meg. Jeg har jo lenge stadfestet at livet mitt ikke er interessant nok til holde en hverdagsblogg gende, men det er heldigvis hakket mer spennende enn jeg gir inntrykk av her med absolutt ingen oppdateringer.

Jeg har aldri vrt den mest forfengelige, det skal jeg innrmme. Men bli s til de grader likegyldig til mitt eget utseende som jeg har opplevd vre det siste ret, det hadde jeg aldri trodd jeg kom til bli. Jeg er fremdeles i besittelse av en sminkemappe, men at den ser dagens lys er nok heller et unntak enn en regel. Jeg kjenner noen f som har forskt falske vipper, og ogs noen med psatte negler i alskens materialer og lshr fra Asia. Ikke minst er jo dette noe man forstr gjennom media og rosablogger at blir mer og mer utbredt her til lands. Men selv klarer jeg virkelig ikke f meg til bruke s mye penger p utseende. Jeg finner ikke motivasjonen til klare bry meg. Innen en mned er negler klare for utbytting, vipper har falt av, og lshr m heises. Og i lpet av den mneden har jeg kanskje giddet se meg i speilet fem ganger, og etter all sannsynlighet tatt null selfies. Da er det ikke verdt de tusenlappene det koster vre fin. En mellomting hadde dog ikke vrt forakte.

Jeg leste for noen dager siden et lite ett r gammelt notat som var lagret p mobilen. Det ld som flger: "I dag har jeg endelig vasket hret. For en uke siden gikk jeg tom for sjampo, og hadde ikke rd til kjpe ny dersom jeg skulle komme meg p korpsvelse i Lillestrm. Toget koster nemlig 20 kr. S da har jeg mttet vaske hret med vann i en uke, og det har gtt overraskende bra."

Jeg var virkelig i et hardt sparingsregime p den tiden, da mitt fremste ml var spare penger til kjpe min helt egen leilighet. Jeg sparte ikke s mye jeg klarte, snn jeg burde, men heller mer enn jeg egentlig klarte, uten lov til lne penger av min egen sparekonto uten betale tilbake s fort jeg kunne, helst med renter. P et tidspunkt var jeg, pga mine egne regler, s "fattig" at jeg ikke hadde rd til kjpe nytt toalettpapir, og heller lnte en rull fra jobben som skulle holde frem til lnnen endelig kom. Kom, og forsvant. Rett inn p sparekontoen, som formelig slikket seg rundt munnen og strk seg fornyd p magen, mens jeg kokte nudler og vasket hret med resterende nuddelvann. Neida. Bare vanlig vann.

N er det heldigvis bedre tilstander. Leiligheten er for lengst kjpt, dog ikke teknisk sett betalt, men konomien er under kontroll, og jeg kan kjpe meg noe fint i ny og ne. For en luksus!



Jeg har ikke jogget siden sommeren 2013, og m si meg fornyd med det. Isteden spiller jeg litt volleyball, og har heldigvis lagt fotballkarrieren p is. Jeg forundret meg stadig over den fotballen. Hvordan voksne folk i 7 divisjons bedriftsfotball spilte som om det gjaldt selve livet, interaksjonen mellom lagene, og kodeord for forskjellige handlinger p banen.

Det pekes mye i alle retninger nr man spiller fotball. Gjerne samtidig, og alle untatt meg ser ut til vre enige om hva som pekes p. Det ropes "Hjem!", "Se rygg!" og "Ja!". "Hjem" betyr at motstanderne har ballen og lagets spillere m skynde seg mot eget ml slik at ikke motstanderne kun trenger komme forbi keeper for score. "Se rygg" betyr at det kommer noen opp bakfra, ikke at man skal stirre inn i ryggen p noen andre, snn som kanskje noen trodde fr hun fikk litt mer erfaring. "Lp oppover, Cathrine", ropte en av kollegene mine under en kamp. Jeg s utover p den flate banen og ropte fortvilet tilbake "Jeg vet ikke hvor oppover er!"

"Ja" med en arm i vret betyr ikke ja, for ingen hadde stilt noe ja/nei-sprsml p evigheter. Det betyr heller "Jeg mener absolutt du skal sentre ballen til meg da jeg er sikker p at jeg er en kjemperessurs for laget og garantert kommer til utrette mirakler tross sterke motstandere". En av motspillerne visket i ret mitt "I'm your worst nightmare", og da fant jeg ut at skulle jeg rope noe var det bedre rope "Nei!" mens jeg pekte ned i bakken.

"Ut med dommer'n, inn med kua" er et velkjent utrop p fotballkamp. Iflge Kongeriket for en lama er det spass ille vre ku at de som blir forvandlet til en kan f lov til dra hjem. Hva slags nytte en ku kan gjre p en fotballbane er det dermed vanskelig forestille seg. Men etter min aller frste kamp i mte med en dommer som utviste meg fra banen fordi jeg hadde hettegenser, stoppet hvis ikke innkastene ble kastet fra nyaktig posisjon der ballen trillet ut av banen og gav en hel haug gule kort, da kunne jeg skjnne hvorfor enkelte innimellom tenker at det er like greit med en ku.

Ut med blogger'n, inn med kua!

Vi snakkes:)

Flere bilder fra leiligheten

En eller annen gang midt i oppussingsprosessen var jeg s lei at jeg ble fysisk kvalm av se en malekost. Heldigvis gikk denne kvalmen over en gang mot slutten av prosessen, og for to dager siden ryddet jeg vekk malekoster og -spann for siste gang. Det er helt utrolig at jeg n er ferdig. Pengene mine skal heller g til pynt enn planker fra n av. Fy sren s kjedelig det er bruke penger p planker.









Jeg vil ogs gjerne ppeke, kun for min egen skyld, at de som mente at listene ikke kom til bli satt opp fr jeg skulle selge, tok s feil som det gr an. Jeg visste selvflgelig at de tok feil hele veien, for jeg kommer fra et hjem der alt ble gjort i gr, eller i forfjor for den saks skyld, og det mangler ikke s mye som en stift noe sted. S det de pstod var fullstendig fremmed for meg. Vi tok dessuten en lagarbeidstest p jobben som gikk ut p finne sin rolle i en gruppe, og de forskjellige rollene var (fritt etter hukommelsen):

- Kontaktsker: En som er flink til bruke sitt nettverks ressurser.

- Coordinator: En som er flink til se andres egenskaper og best organiserer et team.

- Analytiker: En som er flink til analysere prosessen underveis, eller snn jeg dessverre ser det - forsinker prosessen ved stoppe opp.

- Teamarbeider: En som er flink til se folk, og ta vare p dem underveis.

- Ideskaper: En som er flink til komme p hva som br gjres og hvordan.

- Igangsetter: En som er flink til srge for at prosjektet kommer i gang.

- Ferdigstiller: En som er flink til srge for at prosjektet kommer i ml.

- Spesialist: Jeg husker ikke helt hva dette spesifikt skulle vre utover at fremstillingen kunne minne om et geni.

Her er mine resultater (ogs fritt etter hukommelsen):


For si det snn. Det var ikke satt av nok plass til min Ferdigstiller-graf p arket. Med andre ord; er det noen som fullfrer ting s er det meg. :P

Leiligheten fr og etter oppussing

Her om dagen, p vei til t-banen, gikk jeg forbi en jente med lik jakke som meg. Hennes var riktignok i en annen farge, men jeg syntes likevel det var litt morsomt og smilte for meg selv. Idt hun passerte meg lurte jeg p om hun ogs hadde lagt merke til det. Det viste seg at sannsynligheten for nettopp det var svrt lav, for da jeg s nedover meg selv oppdaget jeg at jeg hadde p meg en annen jakke. Jeg har, som dere kanskje skjnner, vrt ganske sliten en stund n, men n begynner heldigvis leiligheten bli ganske ferdig, og med det fr jeg livet mitt litt mer tilbake.

P sndag feiret jeg 28 rsdagen min, og hadde bedt til familieselskap for spente slektninger som skulle f se leiligheten for frste gang. Jeg var antageligvis likevel den mest spente. Ikke minst fordi jeg hadde bakt mitt livs to frste kaker. Det viste seg at jeg kan bake, og familien var veldig fornyde bde med kaker og leilighet. N som mine nrmeste har ftt se den live, tenkte jeg at det kunne vre gy vise den frem p bloggen:

FR: Stue/Kjkken (bilder fra prospektet)


ETTER: Stue/Kjkken

Kjkkenet og taket ble revet, nytt tak er satt opp i kjkkendelen, og n har jeg et flunkende nytt kjkken fra HTH Gjr Det Selv p Ensj. De har vrt utrolig serviceinnstilte, og jeg anbefaler dem til alle som skal sette opp kjkken selv til en billig penge, men likevel kunne f masse hjelp med tegning o.l.

FR: Stue


ETTER: Stue


Taket ble som nevnt revet, og det viste seg at det var stukkatur under. Veggene mtte skjtes p, taket repareres og begge deler males, og males, og males...

FR: Stue


ETTER: Stue


Jeg satte opp skap i stuen for ha ekstra lagringsplass, og en ekstra sitteplass.

FR: Kjkken/Stue


ETTER: Kjkken/Stue


FR: Kjkken


ETTER: Kjkken


Ekstra lagringsplass har jeg ogs i de 20 cm dype overskapene p stuesiden av "kjkkenya". Perfekt for vinglass og slikt. Det kommer en list langs taket der, forresten.

FR: Kjkken


ETTER: Kjkken


Jeg er veldig fornyd med denne lsningen. Ikke lenger et digert kjleskap som blokkerer vinduet. Og masse skapplass til tross for et s lite kjkken. Vaskemaskinen min har jeg ftt skjult inne i det doble skapet til hyre.

FR: Kjkken


ETTER: Kjkken


FR: Soverom


ETTER: Soverom







Jeg er kjempefornyd med ha et skrivebord med hylleplass som kan gjemmes bort bak garderobeskapdrene. Generelt var denne oppussingen s verdt det. Jeg elsker leiligheten min. Likevel er dette noe jeg n tenker at jeg aldri skal gjre igjen. Jeg har ikke vrt s sliten og ensom noensinne. Siden sist har jeg i tillegg til oppussing ogs holdt et pinnsvinn, og vrt med vinne NM i janitsjar med fantastiske Lillestrm musikkorps. Begge de to tingene er noe jeg gjerne gjr igjen.

Sist, men strst av alt: HERREGUD S STOLT JEG ER!


Kollektivlivet er over!

Jeg flyttet hjemmefra i 2005, og siden da har jeg bodd i kollektiv med tilsammen 33 personer fra elleve forskjellige nasjoner. N er den tiden over. Jeg har nemlig akkurat flyttet til min helt egen leilighet. Jeg skal ikke lenger st i k for lage middag. Jeg skal ikke irritere meg over at leiligheten er skitnet til dagen etter at jeg har vasket, eller over at noen ryker "ut av vinduet". Jeg trenger ikke ha drlig samvittighet over ikke rekke ta oppvasken fr jeg m haste avgrde p korpsvelse. Jeg skal ikke mer bli vekket klokken fire om morgenen av hyrstede menn som er invitert p nash i stuen, eller at noen skal si et langt og ekstremt klinete og smattende farvel til hverandre rett utenfor soveromsdren min. Best av alt - jeg slipper mtte hilse p fremmede menn p kjkkenet mens luggen str rett til vrs og hret rundt "kronen" ligger s tett inntil hodebunnen at det ser ut som jeg har mne, og jeg drar i den ukomfortabelt korte morgenkpen for forhindre at den fremmede skal f varige mn.

Endelig er det bare meg, og jeg kan gjre akkurat som jeg vil. Det jeg vil akkurat n er hvile. Jeg hadde ikke et voldsomt energioverskudd etter en forferdelig trist hst, og har gtt enda mer i underskudd etter ha pusset opp i to mneder, med utrolig f frikvelder. Men det kommer til bli s verdt det. Jeg er ikke helt ferdig enda, men det nrmer seg veldig, og jeg er utrolig fornyd med hvor fint det har blitt. Leiligheten ble i utgangspunktet ikke solgt som noe oppussingsobjekt, men kjkkenet var bde gammelt, stygt og veldig upraktisk, den nydelige strietapeten som vi kjenner s altfor godt fra 90-tallet hadde ren av dekorere flere av veggene, og det var virkelig behov for en real omgang maling p alle gule lister og vinduer, samt flekkete, gamle vegger.



Men jeg har for vane gjre ting ordentlig nr jeg frst skal gjre noe, s det var klart jeg skulle rive det senkede taket ogs! Jeg hadde nemlig en flelse av at det var stukkatur under, og det skulle jeg ha frem. Alle rdet meg til la det vre, men jeg liker ikke f beskjed om at noe er umulig, s jeg trosset rdene og rev det. Det var et slitent tak som mtte meg den dagen. Og jammen var det ikke stukkatur der! Taket ble senket p nytt i kjkkendelen, grunnet avsluttede vegger og synlig armering, men det originale ble beholdt i stuen. Malingen hang trist og gul ned fra taket, og det var sprekker overalt. Listen var s sprukket opp at det var store mellomrom mellom hver bit. Gipsveggene gikk ikke lenger opp enn det gamle taket, s den eldgamle panelen fra 1898 penbarte seg verst p stueveggen. Jeg har nesten flt meg som en mann der jeg har sttt og boret og snekret, og grodde jeg ikke pung i den prosessen kommer jeg aldri til gjre det. Heldigvis.



Jeg har ikke tatt meg bryet med se ut som en allrtight versjon av meg selv i denne perioden, jeg valgte isteden trollversjonen. Maling p stvete klr, p hender og i hr, og ingen bruk av sminke eller hrbrste. Heldigvis er utseende veldig lite viktig for meg snn generelt. Til tross for et lavt fokus p kroppslige overfladiskheter syns jeg det er en fordel at folk i hvert fall ser at jeg er en jente. Dessverre kunne det virke som det ikke var penbart for hvem som helst. En sen og veldig sulten kveld stakk jeg innom et gatekjkken for kjpe en hamburger. Der ble jeg mtt av en dame og en mann, og den sistnevnte ekspederte meg. Han s lurt p meg og sa, litt gebrokkent: "Dama skal lage til deg. Det blir mye bedre. Men jeg skal ha penger. Jeg fr penger og dama jobber. Er det ikke snn vi otnytter damer, da?" Og jeg, the fellow man for anledningen, lo litt forsiktig og svarte spakt "Jo..."



Neida, dette er ikke meg. Det er min flinke pappa. Dette er meg:



Jeg har hatt litt av hvert stri med, som dere sikkert kan forst, og er enormt takknemlig for at foreldrene mine har stilt opp og hjulpet meg med det mest kompliserte. Pappa har satt opp kjkkenet, mens jeg har vrt kjkkenassistent. Dessverre har ikke biscepsene mine kt nevneverdig i denne perioden heller, og pappa har vrt litt oppgitt nr han har trengt hjelp til lfte tunge ting. Jeg er ikke den beste lftepartneren man kan ha, s jeg fikk litt vondt av pappa som bare hadde meg der. Heldigvis er jeg kreativ, og gi opp er intet alternativ. Da pappa skulle skru opp kjkkenviften, som til mitt forsvar ikke veide veldig lite, og jeg ikke klarte holde den med de pinglete armene mine, la jeg meg krket sammen p kjkkenbenken og lftet den med ryggen. Det finnes alltid en lsning. Alltid.

Snn s forresten taket ut etter at jeg hadde knekt vekk gammel maling og sparklet de resterene hullene og sprekkene. Legg ogs merke til gipsveggene, eller heller mangelen p det.



Og snn s det ut etter at jeg hadde malt tre strk med hvit maling.



Bildet er tatt i en skumringstime fr jeg fikk satt opp taklampe, s min nydelige veggfarge kommer ikke helt til sin rett. En lys utgave av S2005.Y60R er det i alle fall, om noen skulle lure.

Du og jeg, Expedit. Du og jeg.

Jeg er n i full gang med oppussingen av leiligheten. Min leilighet. Min! Det holder ikke med noen malingsstk for denne perfeksjonisten, nei. Jeg har nrmest revet hele blokka. Det er en lang vei g, men nr det blir ferdig kommer jeg antakeligvis til vre s stolt at jeg blir en interir-rosablogger. Det beste med flyttingen er at jeg fr mitt eget sted. Det nest beste er at jeg har ryddet s mye i tingene mine at jeg ikke eier en eneste ting jeg ikke har veldig lyst til eie. Jeg elsker rydde. Jeg vet det er bekymringverdig, og folk flest tror at jeg bare liker resultatet av en ryddeprosess. Dessverre tar de feil. Jeg er gal nok til like selve ryddingen. Fordi jeg ikke har plass til ha andre mbler i leiligheten enn de aller smarteste oppbevaringsmblene p markedet, har jeg noen mbler jeg m kvitte meg med. I morgen forsvinner min kjre Expedit-hylle som jeg kjpte p IKEA for rundt fire r siden. Jeg inns at jeg n kommer til kvitte meg med den eiendelen jeg har hatt hyest puls nr jeg anskaffet meg. Det ble nemlig litt drama p IKEA den gangen.

Jeg kan vre utrolig utlmodig. Riktignok har jeg en kjempetlmodighet nr det kommer til pirkearbeid eller andre menneskers flelser og problemer. Skal en trd inn i et bittelite nlye s skal det ganske mange minutter til fr jeg gir opp. Hvis en elev sliter med en matteoppgave forklarer jeg gjerne i timevis uten noen form for oppgitthet. Og hvis noen er lei seg for noe, men ikke gjr noe konstruktivt for lse problemet sitt, er jeg der og trster igjen og igjen. Jeg er ingen fan av be folk som har det vanskelig om skjerpe seg. Men der stopper tlmodigheten min. For skal jeg ha noe gjort, br det helst ha skjedd i gr. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet p rommet mitt, ftt en tanke om at jeg kanskje skal vurdere skaffe meg et nytt mbel, og likevel vrt p vei fr neste mltid. Normale folk tenker litt mer over det fr de legger i vei. De forstr ogs at ikke n person kan bre med seg et helt skap hjem fra IKEA alene, og ringer derfor en venn. Nr vennen sier at han kan bli med i morgen, s avtaler de et klokkeslett og drar sammen neste dag. Det er ikke min taktikk. Jeg spr gjerne om hjelp, men har dessverre ikke tid til vente til i morgen. Det skulle vrt gjort i gr, tross alt.

Jeg er p vei til IKEA intet mindre enn en time etter at jeg frst fikk ideen om skaffe meg et nytt mbel. Alene, selvflgelig. Inn p IKEA, skaffe trillevogn, slite p de tre delene til skapet, trille lett til kassen, og lempe varene inn p bussen etter en plse og brus til 10 kroner. Bussjfren kjrer som vanlig problemfritt til sentrum i Oslo. Ikke rett ved trikk, buss og t-bane, men noen hundre meter unna, omtrent der de prostituerte jobber. Jeg lemper mbeldelene av i tre omganger. "Hva n?" tenker jeg s. For der stopper jo progresjonen. Og der str jeg, da. Henslengt i Skippergata, ved siden av et puslespill av et skap. Heldigvis har ingen tatt meg for vre prostituert. Jeg ser nok litt sliten ut, jeg som de flittige arbeiderne, men jeg er s godt pakket inn i klr at selv den lykkeligst gifte ektemann ikke ville orket ta seg bryet.

I tillegg til vre utlmodig, hater jeg konfrontasjoner. Jeg kunne nok overlevd en konfrontasjon hvis den ble utfrt av noen jeg visste elsket meg, og som i tillegg kldde meg litt p ryggen under selve angrepet. Men jeg er ikke sikker, for det har jeg aldri opplevd. Pulsen min stiger, og jeg gr rett inn i den velkjente fight- or flight-modusen. Til n har jeg aldri valgt lpe min vei, men nr det egentlig har vrt min tur til konfrontere har jeg forskt finne muligheter for slippe. En sjelden gang har det faktisk frt til at jeg har blitt konfrontert med "Hvorfor konfronterte du meg ikke?" nei! Hy puls, fight or flight.

IKEA hadde for noen r siden en kampanje p Expedit-hyllene, og jeg bestemte meg, uten nle, for at den skulle jeg ha. Jeg ringte IKEA rett fr stengetid og spurte om de hadde flere p lager, noe damen kunne bekrefte, men det var ikke mange, og de forsvant fort. n stykk utlmodig, konfliktsky og ensom Cathrine var neste morgen p vei til IKEA for skaffe seg en slik Expedit-hylle p ekstremsalg. For anledningen hadde jeg faktisk klart lne en bil, og jeg var s tidlig ute at jeg stod frst i ken utenfor IKEA da de pnet. Jeg lp direkte til lagerposisjonen til hyllen. Ja, lp. bli oppfattet som rar av andre er aldri noen stor bekymring for meg. Der! Der l det n igjen. Jeg ble s glad at jeg kunne gitt den en klem. Mens jeg i lykkerus satt og kldde den litt p ryggen, kom jeg p at jeg trengte en tralle for klare flytte den. Det stod heldigvis en mann rett i nrheten. Jeg flte ikke at det var riktig be mannen om hente en tralle for meg, s isteden spurte jeg pent om ikke han kunne passe p hyllen, mens jeg hentet en selv. Det skulle han gjre.

Et halvt minutt senere var jeg tilbake. Mannen stod for anledningen, beleilig nok, med ryggen til og s p noe helt annet, fullstendig uviten om at en dame satt og grafset p hyllen min. Hun hadde slynget de slimete tentaklene sine rundt den for f den over p trallen sin, som hun selvflgelig hadde hentet p forhnd. Jeg ante en kommende konfrontasjon, og fikk umiddelbart makspuls og et meget unsket adrenalinrush. Jeg hadde kommet for langt og styret for mye med ln av bil til at jeg kunne la denne damen stikke avgrde med hyllen min, s jeg mtte bare se og ta meg sammen og pent forklare for henne at den svimete mannen skulle passe p hyllen mens jeg var og hentet en tralle. Det burde jo g bra, tenkte jeg, fullstendig ruset p adrenalin.

Det viste seg at jeg hadde undervurdert denne kvinnens desperasjon etter en Expedit-hylle. Det gikk nemlig p ingen mte bra. Hun nektet gi meg hyllen, siden jeg hadde vrt dum nok til g fra den. Hadde det ikke vrt viktig for meg, skulle jeg spart helsen min for noe mer krangling, og gtt min vei. Men jeg fikk meg ikke til gi opp. Jeg prvde forklare gang p gang at mannen skulle passe p, at jeg hadde vrt der frst. Jeg ante ikke hvem av oss som egentlig skulle f hyllen slik som situasjonen hadde blitt, jeg visste bare at det hadde oppsttt en situasjon som var bde undvendig og urettferdig for meg, p grunn av svima litt lenger borte. Svima kom bort til oss. Han viste seg vre en hyggelig mann, hvis eneste penbare feil var at han ble litt lett distrahert, og han bekreftet overfor damen at han skulle passe p den for meg. Det var ikke nok for damen. En IKEA-ansatt kom bort og lurte p hva alt oppstyret dreide seg om. P dette tidspunktet holdt hjertet mitt holdt p g helt amok, jeg begynte miste flelsen i armene, og var ved besvimelsens rand. Den ansatte hrte tlmodig p to grne kvinnfolk og en forundret mann, og tok sin avgjrelse p hvem som skulle f hyllen.

Jeg dro hjem med en Expedit-hylle den dagen. I morgen blir mitt mest forkjempede mbel noensinne fraktet vekk av noen andre. Jeg blir nesten litt emosjonell nr jeg n tenker p hvordan vi frst mttes. Det skal sies at jeg forsker bli kynisk nok til takle det som for andre bare er selve livet.



Ut med det gamle og inn med det nye

Der var 2013 over. Jeg har hatt mine beste og verste yeblikk i ret som har gtt, og begynner det nye i en ganske annen situasjon enn fjorret. Jeg gr inn i 2014 som ansatt, singel og boligeier. Alt dette var motsatt for et r siden. Jeg skulle gjerne reist et r tilbake og nytt litt av den gleden jeg hadde p den tiden. Samtidig er jeg utrolig glad for at jeg n har en jobb g til hver dag, og til og med har kjpt meg leilighet. Det er en stor drm som har gtt i oppfyllelse for meg og hjelper veldig tenke p i tunge stunder. Jeg har stor tro p at 2014 alt i alt kommer til bli bedre enn 2013 selv om dopaminreseptorene mine var betydelig mer stimulert ved inngangen til 2013 enn det de er i dag.

Jeg har som vanlig ingen voldsomme nyttrsforsetter, men forventer jo oppussing og flytting i lpet av de neste mnedene. I tillegg kommer jeg nok til vre litt forsiktig med utsette meg selv for noen store nedturer og heller samle litt krefter ved gjre ting som jeg vet gir meg en ganske risikofri glede. Mitt tidligere nyttrsforsett "Just do it" blir alts lagt p hyllen for dette ret. N er det mer "Just don't do it".

Jeg har tenkt til f masse besk i den nye leiligheten, etter noen mneder uten ha invitert noen p noe som helst, og har allerede bestemt meg for ha filmkvelder, familiebursdagsfeiring, innflytningsfest og til og med juleverksted. Jeg har en visjon om at jeg str p kjkkenet og lager deilig middag, mens et par venninner sitter p andre siden av min halvpne kjkkenlsning, drikker et glass vin og skravler fornyd. Dette blir det selvflgelig ikke noe av, for jeg har s langt nesten ingen husmorpoeng i kjkkenavdelingen, og prver derfor unng utsette andre for min matlaging. Da vi spiste nydelig middag p nyttrsaften, var det noen som bestemte seg for begynne gjette p ingrediensene i en av rettene. Jeg merket med n gang at jeg ikke hadde sjanse til bidra i gjettekonkurransen, og grunnen til det er selvflgelig at alt jeg lager har tre ingredienser; vann, en form for melkeprodukt, og en krydderblanding fra Toro. Nr folk nevnte gurkemeie, kapers og pandabjrnskarv nikket jeg tankefullt bekreftende mens jeg latet som jeg smakte litt ekstra p maten.

Jeg skal selvflgelig fortsette blogge p det samme hye nivet som fr, slik at dere holdes oppdatert med nesten 12 rlige innlegg. Jeg fikk en kjempehyggelig mail der det stod at personligheten min visst nok virker ganske herlig her p bloggen. Det er jo fantastisk og jeg ble s glad. I virkeligheten (aka irl) er den dessverre ikke spesielt herlig. Fordi jeg har levd 2013 med et hyt indre stressniv har jeg ftt oppdage hvor grusom den faktisk kan vre og i perioder har jeg hatt lyst til isolere meg fullstendig for slippe demonstrere den for folk jeg respekterer og nsker at skal like meg. De sier jo at personlighet forsterkes med alderen og gjr gamle mennesker spesielt sre - det blir et kjempeproblem for meg og dem som er rundt meg nr den tiden kommer. Heldigvis er det noen r til enda, og det er jo ikke sikkert det kommer til vre merkbart for alle kattene jeg da omgir meg med. Hva 2014 angr s skal jeg vente litt med tre inn i min tilsynelatende uunngelige skjebne som crazy cat lady.



Godt nytt r!












"Ikke for vre slem, Cathrine"

Nr jeg etter en lang stund endelig har sluttet like noen kan jeg p n mte synes at det er godt ikke ha kjreste. Det er ikke av samme grunn som s mange andre, nemlig at de kan gjre akkurat som de vil, nr de vil. Jeg har aldri opplevd at jeg ikke kan gjre akkurat som jeg vil nr jeg er i et forhold, for dra med meg fremmede menn hjem fra byen har aldri vrt min kopp te. Grunnen til at jeg kan like vre singel er fordi jeg vet at jeg slipper bli ordentlig sret. Dessverre har jeg allerede rukket bli 27 r, og innser at dersom jeg noen gang skal f en familie s kan jeg ikke ta den ti rs pausen fra menn som frister meg aller mest akkurat n. Forelpig er jeg likevel p mitt mest avvisende noensinne, og det sier litt nr jeg er ganske reservert fra fr. N om dagen blir jeg til og med oppfattet som avvisende nr jeg ikke er klar over at jeg befinner meg i en potensiell avvisningssituasjon.

Jeg satt p trikken, p vei til jobb, da en tydelig beruset, middelaldrende mann satte seg ned rett overfor meg. Han hadde med seg en kopp med noe flytende i, og jeg s umiddelbart for meg at koppens innhold raskt kunne havne i en situasjon der det var mine klr som mtte absorbere det. Jeg byttet derfor sete for unng at visjonen ble til virkelighet. Den ustelte mannen ble tydelig fornrmet over min tilsynelatende avvisende gest.

"Jeg er millionr, jeg", sa han med trykk p den frste i-en i ekte gammeldags Oslo st-stil. "Hadde tenkt gi deg en tusenlapp, jeg," fortsatte han, "siden det er bursda'n min i da'. S n kan du angre p at du flytta deg". Jeg angret veldig. En tusenlapp hadde jo ikke vrt meg imot. Men mannen var ikke ferdig med f ut frustrasjonen sin. "Norske kvinner vil ha svarte menn. Ja, da m dem ta konsekvensen av det." Han trodde tydeligvis at jeg hadde flyttet meg fordi jeg ikke likte hudfargen hans, som nr sant skal sies var ganske lik min, bare av det litt mer gustne slaget. Om denne mannen hadde blitt avvist til fordel for en svart mann tidligere i livet gr jeg utifra at det rett og slett var fordi den svarte mannen, til forskjell fra ham selv, ikke var ruset p tre forskjellige narkotiske stoffer.

N sprs det igrunn om jeg egentlig trenger en mann i det hele tatt, vre seg svart eller hvit. Jeg tok nemlig en hjernekjnnsID-test her om dagen. Den var basert p en rekke oppgaver, inkludert en vinkeloppgave, en oppgave der man skulle gjenkjenne en figur som var rotert p flere mter, og en oppgave der man skulle se hvilke figurer som hadde byttet plass. Resultatet mitt ble at hjernen min er litt mandig. Jeg har aldri flt at jeg var fdt i feil kropp, men n begynner jeg jo lure litt. Jeg velger derimot se det positive i det - Jeg trenger ingen mann nr jeg er begge deler selv. Jeg m bare jobbe litt med pne lokk.

Mine resultater er nedenfor. Om du har lyst til ta testen selv finner du den HER.


En ukes tid etter at jeg hadde blitt dumpet var jeg p oktoberfest med noen venner. Jeg var ikke akkurat i noe voldsomt festhumr, men man kan jo ikke bli sittende hjemme og sture heller. Vel fremme mtte jeg noen venner av vennene mine. Jeg er ikke s glad i smalltalk fra fr, og nr jeg er lei meg kan jeg ikke fordra det. Jeg snakket litt med en av disse menneskene, som senere viste seg utfre svrt bevisste attraktivitetsvurderinger basert p frsteinntrykk. Min venninne ble veldig interessert i denne attraktivitetsteorien og nsket en vurdering, ikke bare for seg selv, men ogs p vegne av meg. Jeg nsket meg p ingen mte noen vurdering, men det rakk jeg ikke si ifra om fr den strlende vurderingen til venninnen min var ferdig og min hadde begynt med "Ikke for vre slem, Cathrine". Jeg var visst bde kald, uvennlig og avvisende, og dermed forstelig nok svrt uattraktiv. Og jeg som hadde forskt meg p et forfrende duckface. Jeg m visst jobbe litt med det.



S da mtte jeg dra hjem alene, da. Sren heller.



Ha en fin dag, alle sammen! Srlig du, Ivan, ditt lille sjarmtroll.

Homsegrenser og politisk ukorrekthet

Det gr veldig lenge mellom hver gang jeg skriver her, og jeg kan ikke pst at det er fordi jeg er s travelt opptatt med skrive for diverse aviser. Likevel vil jeg gjerne fortelle at jeg n er med og skriver for jobbens interne blad, og har s langt skrevet n tekst. Jeg merket fort at det kom til bli vanskelig legge fra seg bloggens tysete stil og ta p en alvorlig maske, s da gikk det som det mtte g. At overskriften ble godkjent er jeg svrt positivt overrasket over, for det hender jo iblant at jeg mter folk som ikke setter like stor pris p min uhytidelige og politisk ukorrekte vremte. Selv syns jeg det er forfriskende at mennesker tr tulle med temaer som er litt tabu. Da mener jeg ikke holde standup om selvmord i begravelsen til en som har tatt sitt eget liv, men vre uredd i forbindelse med temaer som samfunnet har bestemt at er "no-no", til tross for at det p ingen mte trengte vre det. Etnisitet, legning og religion er eksempler p disse. Dessverre er jeg selv bde hvit, heterofil og ikke spesielt religis, og da er det mer sosialt risikabelt tulle om det enn om jeg hadde vrt en lesbisk aboriginer med bakgrunn som leder for Scientologikirken.














Lev i nuet
Jeg har kvittet med med Downsen siden sist, og heller pdratt meg noen andre smting. De siste to ukene mine har kort oppsummert vrt slik:

Migrene
Oppkast
Feber
Hodepine
Vondt i halsen
Vondt i kroppen
Hoste
Generell forkjlelse
yekatarr

Men jeg lever selvflgelig i nuet og koser meg glugg ihjel med alt sammen. Srlig yekatarren, som er siste tilskudd, er spesielt velkommen. Kjresten min har bursdag om f dager og jeg syns bare det er ekstra hyggelig kunne g sminkefri og med briller i en slik anledning. Det er ikke forakte vre p et par armlengders avstand heller dersom han mot formodning ikke har lyst p alle mikroorganismene jeg tar vare p for tiden. "Der det er hjerterom er det husrom" heter det jo. Jeg tror jeg m vurdere redusere hjerterommet mitt en smule. Skal uansett prve unng at det gr utover bloggen.

En dag i forrige uke var jeg p vei hjem fra jobb med 39 i feber, flekkete joggebukse og s generelt ut som jeg nylig hadde blitt dumpet. Det eneste som manglet var en skje og en boks med is. P det tidspunktet var det noen som sa litt vel hyt til kompisen sin i det jeg gikk forbi: "Deilig rumpe!" Av alle dager var det den dagen jeg fikk en kompliment.

Hper i hvert fall det str bra til med dere! Kos dere med det nydelige sommervret mens jeg prver finne juridiske grunner for kaste ut mine parasittiske, sm asylskere.



Det fremkommer dessverre ikke av bildet hvor deilig rumpa mi faktisk er.
Downs p en torsdag

Jeg har aldri opplevd at noen har utbrutt at jeg ikke skjnner hvordan folk med Downs har det, naturlig nok, forsvidt, da jeg aldri har sittet og psttt at de har det s innmari lett. Skulle jeg likevel komme utfor en slik situasjon kunne jeg n svart at "Jo, jeg vet faktisk hvordan det er." P torsdag hadde jeg Downs.

Torsdagen startet i det tidsrommet som kalles grytidlig i min verden. Klokken seks stod jeg opp. Vel og merke med feil ben, men det visste jeg ikke enn da. Jeg feilberegnet litt med tiden, som jeg stadig gjr, og mistet t-banen med f sekunder. Siden det er sommerferie innebar det en ventetid p 15 minutter. Greit nok.

Vret var forholdsvis fint, og jeg hadde helt vre ute-abstinenser etter mange dager med innetid p jobben, og som shoppingassistent p ettermiddagene for venninner med egne leiligheter (som nr jeg tenker meg om inkluderer alle venninnene mine). Jeg kom p at jeg hadde lovet vre med p bridgekurs etter jobb, i tillegg til at jeg kom til reise vekk fra Oslos fantastiske helgevr. Humret sank litt.

Vel fremme p jobben demonstrerte jeg som vanlig hvor rart hodet mitt er satt sammen ved sprre om jeg kunne sitte og tegne p et ark. Dette arket m tegnes p, men det trenger bare ta ett minutt, ikke ti, og strekene trenger p ingen mte vre linjalrette. Det m de for meg. P alle mter. Jeg mtte jo bidra med litt mer effektiv jobbing ogs, betalt som jeg jo blir. Derfor satte jeg i gang med full iver, men klusset det til snn at den jobben de andre allerede hadde gjort n var forgjeves. Jeg gav meg selv en klapp p skulderen og brukte resten av dagen p en analyse som resulterte i en negativ kontroll som ikke ble negativ (les: det gikk ikke bra). Jeg trenger helt sikkert ikke ha med at jeg tapte bridgen. Administrerende direktr der jeg jobber har ftt med seg at jeg er n som utelukkende taper i alt jeg foretar meg, s da han stakk innom kontoret her forleden lurte han p om jeg hadde tapt noe i det siste. Det hadde jeg.

Jeg mistet akkurat t-banen p veien hjem ogs. "Noe annet ville vrt rart", tenkte jeg. Jeg ble sittende i min egen verden p t-banen, som jeg gjerne blir nr jeg sitter et sted i 25 minutter og bare venter. Da jeg var tilbake i den verdenen vi alle lever i hrte jeg "Neste stasjon: Stortinget". Oisann! Jeg skulle jo gtt av p Jernbanetorget som er stoppet fr. Jeg fikk heller g over p den andre plattformen og ta banen tilbake. Snn gr det jo innimellom nr man ikke flger med. Jeg gikk opp til midtgangen og ned p andre siden. Banen som heter "Ringen" kom kort tid etter, og jeg gikk p.

"Neste stasjon: Nationaltheatret".

"Nei, hva er det som skjer?" tenkte jeg. "Hvordan er dette mulig?" Etter et par sekunder med intens forvirring gikk det plutselig opp for meg at min vandring over til andre siden for bytte t-baneretning kun hadde resultert i at jeg kom ned igjen litt lenger fremme p samme plattform. Herregud. Jeg prvde le lavt, men mislyktes. Hva i alle dager hadde skjedd med hodet mitt? Jeg speilet meg kjapt i t-banevinduet og ble mtt av refleksjonen til en jente med Downs som smilte lattermildt tilbake.Jeg samlet med meg kromosomene mine og tuslet av t-banen. Ikke tro et sekund at jeg kom meg av trikken p riktig stasjon heller. Det gjr du rett i.

Jeg slenger med dette bildet av meg selv fra jeg var liten bare for illustrere hvor nre p det faktisk var at jeg fikk et kromosom for mye.



Flaut
Jeg tror ikke jeg er blant dem i verden som blir lettest flau. Mulig at jeg mangler totalt selvinnsikt n, men jeg oppfatter meg selv som en som tler en god del av ting som kanskje mange ville syntes var flaut. Min forrige jobb var tross alt st foran30 ungdommer avgangen og improvisere fire timer om dagen. "Cathrine, er dette selleri?" spurte en elev i en matlagingstime. Jeg er ikke akkurat noen mesterkokk, faktisk ikke en gang en normal husmor. "Eeeeh", begynte jeg. Jeg holdt eeeeh-en til en annen elev svarte "ja". "Ja," svarte jeg i pflgende millisekund. "Det er klart det er selleri! Har'ukke lest leksa di, gutt?! Anmerking". Neida. Jeg stoppet etter "ja". Om det fortsatt er elever som leser bloggen min tipper jeg dessverre de syntes det siste der ogs hrtes ut som meg.

Dette var uansett p ingen mte flaut. Livet mitt har srget for at jeg akkurat ikke har nok verdighet til bli flau nr jeg dummer meg ut. Spesielt ikke etter den gangen jeg i samme jobben ikke kunne svare p hva 3 ganger 9 var. 27, forresten. Det sitter n. Ikke bare det, jeg har ogs hatt seksualundervisning for fire tiendeklasser i lpet av n dag. Det vil si en hel dag med fnising og femten r gamle elever som skulle prve sette meg ut mens de selv bare ble rdere og rdere i ansiktet. Jeg var ganske rosa, men det er bare fordi det er min vanlige ansiktsfarge.

Men, det er n ting som gjr meg utrolig flau. Og det er harry korpsspilling. Hvilken ondskapsfull komponist skriver "shout "Tequila!"" i notene? Hvorfor skal jeg uten videre mtte rope "Tequila" bare fordi jeg begynte spille et instrument? Nei, alvorlig talt. "Mambo!" har jeg ogs mttet rope. Du kan jo lure p hvorfor. Er det tft? Overhodet ikke. Det eneste som skjer er at korpsungene m passe seg ekstra godt for ikke bli banket opp p skoleveien i de pflgene dagene. Det er dt som skjer.

Jeg klarer ikke se med begge ynene nr amerikanske high school-bands spiller p tv. De fyker over fotballbanene sine i et forrykende tempo mens de vifter instrumentene sine fra side til side. Relativt kul effekt. Hadde jeg ikke byttet kanal etter fire sekunder ville jeg garantert ftt hre litt "Tequila!" og "Mambo!" ogs. Jeg tror grunnen til at jeg syns det er s pinlig er fordi det er dt jeg mistenker at venner og bekjente (som ikke aner hva jeg egentlig gjr p fritiden) tror jeg holder p med. Spiller marser i dobbelt tempo p en amerikansk fotballbane og roper Mambo mens jeg vifter febrilsk med flyta. Fr jeg drar hjemover tar jeg selvflgelig ut den falske reguleringen og fr bort kvisene med sminkefjerner.

Og i dag, i dag har jeg vrt med p en Flash Mob. I korpsversjon, naturligvis. S kom ikke her og pst at korpsunger ikke vokser opp til bli de aller kuleste voksne. Det var rett fr jeg ropte "Mambo!", men tok meg heldigvis i det i siste liten.


Mambo!

Rene treningsbloggen!

Hvis dere blar dere to mneder bakover i arkivet, dvs scroller ned til forrige innlegg, kan dere lese den spennende historien omda jeg forskte kjpe treningsklr. Kort oppsummert var det dessverre en mislykket operasjon. Heldigvis for meg fikk jeg hjelp av en venninne p harrytur til Sverige i psken, og er n eier av lpetights, joggesko og hele to (!) treningsoverdeler. Prverommene i butikken i Sverige var noe spesielle - To kabinetter med 160 centimeters hydemidt i lokalet. Jeg, med mine 177 cm, hadde forholdsvis god utsikt utover butikken, men syntes likeveldet var dumt at ikke kabinettene var enda litt lavere s jeg kunne flt meg mer blottlagt. Heldigvis kom en mann p over to meter inn i prverommet ved siden av mens jeg prvde en trenings-BH. Jeg kunne se brystkassen hans, og han kunne antakelig se navlen min. Jeg finnes ikke sjenert og kan ikke tenke megmye som erbedre enn flashe puppene mine for vilt fremmede menneskermidt ioffentlighetens rom, s dette var en meget positiv og langt fra klein opplevelse. For oss begge, gr jeg utfra.

I helgen tenkte jeg benytte meg av godvret og de mange fine parkene i nrheten av leiligheten jeg bor i. Jeg tok p meg mine fine, og fremdeles s godt som flunkende nye, treningsklr og gikk ut. Generelt er det litt pinlig se s proff ut nr den eneste mten jeg beveger meg bortover p er i tilstand: heseblesende, men jeg trster meg med at ingen aner at jeg bor rett borti svingen og akkurat har begynt treningskten.Tilbake til helgens kt, hadde jeg vel ikke akkurat forutsett at det skulle oppst problemer utover type kondisjon, men dessverre skullekten vise seg by p uventede utfordringer.Mens jeg gikk hjemmefra begynte jeg kjenne at hele situasjonen var merkelig og uvant. Uten at det var en buss som var i ferd med kjre fra meg, eller noen som lp etter meg med kniv, s skulle jeg bare uten videre begynne lpe? Og nr i prosessen starter lpingen? Idt man gr ut dren? P vei til parken?Nr man ankommerparken? Alt fltes feil.

Jeg gikk over veien ptaxigrnt lys. For ikke bli pkjrt mtte jeg lpe. Ok, der var jeg i gang. "Hvor lenge m jeg holde p snn her?" tenkte jeg et par sekunder ut i kten. Svaret ble ett minutt. Jeg ruslet hjem igjen. Litt usikker p hvor lenge noe m vare for kunne kalles en kt. Jeg setter grenseverdiene p 1 minutt og uendelig, med forbehold om endringer.

Det br nevnes at jeg har meldt meg p bedriftsfotballaget. Ikke bare meldt meg p, jeg har vrt med p treninger. Frste gang ble veldig rolig fordi halvparten forsvant i en akillesulykke, som seg johr og br i bedriftsfotball. Likevel var jeg dagen etterstl i alle muskler i kroppen. Til og med i halsen. Antakelig fordi jeg nikket ballen n gang. Dvs, ballen suste i en pen bue rett mot meg. Jeg stilte meg opp med en elegant knekk i knrne fr jeg knep igjen ynene. Like etter fikk jeg en ball i pannen. Jeg velger kalle slike hendelser "nikking".

Jeg ble spurt om jeg var oppe ved motstanderens ml for fiske etter ballen, men sannheten var s klart at jeg ikke orket lpe ut igjen. "Jeg vil s gjerne score ml", svarte jeg isteden. Fotballer fyker veldig fort fra n side av banen til den andre. Det samme kan ikke sies om meg. I det minste har jeg veldig hyggelige medspillere. Selv om de skaller meg ned uten videre nling, lar de megkonstant delegge for laget uten s mye som en eneste liten klage. "Cathrine er spiss!" har jeg nftt hre for frste gang, og ingen lo. Eller i det minste var det bare jeg. De andre kjenner meg ikke godt nok endatil se ironien i det.

Treningsnarkoman p shopping

Jeg har alltid pleid le av menn som ikke klarer handle klr til seg selv. Ikke de som ikke liker det, men de som rett og slett ikke klarer det og blir stende forskremte midt blant jeansene til de sniker seg ut av butikken uten s mye som et par sokker. I dag har jeg derimot ftt en strre forstelse av hva disse mennene gr gjennom. Shopping kan faktisk vre umulig. Jeg skulle nemlig kjpe treningsklr etter jobb, og grunnen til at jeg ikke har skjnt fr n hvor vanskelig shopping kan vre er at jeg aldri fr har kjpt treningsklr. De siste joggeskoene jeg eide ble kjpt i2002, antakeligvis avmamma, og jeg kastet dem da jeg flyttet i 2012 - 10 r etter jeg fikk dem. I dag skulle jeg alts spandere p meg et par, og som jeg sa til den stakkars jenta som etter 40 minutter ble spurt om hjelp av en lettere desperat og svett Cathrine: "Dette er noe jeg har tenkt til gjre max to ganger i livet, s det br bli bra". Antakelig formulerte jeg meg ikke helt som en nonne i pensjonsalder.

Dere vet antakelig allerede hvordan treningssko ser ut, som de fleste jo gjr, meg selv inkludert i hvert fra og med i dag. De er fulle av detaljer og spraglete i alle farger. Helst litt reflekser og neonfarger som skal srge for at ingen gr glipp av entreen inn p treningssenteret, noe jeg personlig ikke setter s veldig stor pris p. Jenta fortalte at den neonorange modellen hun anbefalte meg ogs kunne bestilles i sort, men da kunne jeg ikke f dem fr etter pske. "Fint", tenkte jeg. "Da kan jeg sitte stille med god samvittighet til etter pske". "Ok, da", svarte jeg, med passelig bedrvet stemme. "Man m jo lide for skjnnheten!" Fordi jeg var s fornyd med god service spurte jeg om ikke hun kunne hjelpe meg finne treningsklr ogs. Heldigvis hadde jeg ikke skremt henne fra fortsette hjelpen. "Kosjen farga e det du like?" "Har du noe i usynlighetsstoff?" hadde jeg lyst til sprre. "Lilla, kanskje?", svarte jeg isteden. Hun valgte ut en tights til meg, og en t-skjorte med trykket "RUN FAST". Jeg begynte le, og hun ble usikker og spurte om jeg ikke likte det hun holdt frem. "Joda, det var kanskje mer trykket som ble litt vel ironisk", svarte jeg. Hvordan skulle hun kunne vite hvor ironisk det faktisk var, stakkars? Jeg ser jo ikke spesielt treg ut. Eller, jeg tar det tilbake. Jeg har flere ganger mttet spesifisere at borettslaget mitt ikke heter Tangerudbakken, sist gang i gr da jeg p jobb ble spurt om jeg hang med i en helt vanlig samtale. Jeg er ikke mindre intelligent enn at jeg stort sett henger med i helt vanlige samtaler, men tydeligvis er ikke dt inntrykket jeg gir. Jeg ser kanskje treg ut i mental forstand, er vel konklusjonen. Men skinnet bedrar. For det er jo skinnet mitt som er tregt.

Jeg prvde klrne jenta hadde valgt ut, men t-skjorten var spass kort at den fremhevet alt jeg nsker skjule. Antakelig var den helt normal i modellen, men jeg har sannsynligvis Nord-Europas lengste overkropp. Og siden de fleste ikke-nordeuropeere er forholdsvis korte er det ikke urimelig anta at den dermed er verdens lengste. I et humanfysiologikurs p universitet skulle vi mle overkroppen vr fra stolsetet til toppen av hodet. Resultatet mitt bikket akkurat 1 meter, men jeg jukset og skrev 99 cm fordi ingen andre hadde ftt et tresifret antall centimeter, og jeg som jente ikke ville skille meg ut som den strste. Magetoppen med "RUN FAST"-trykk slo derfor ikke helt an og jeg gikk videre til butikken ved siden av.

Der spurte jeg ikke om hjelp, men tenkte heller at jeg n var blitt spass dreven at jeg skulle klare se litt p egenhnd. Det var ikke en heldig avgjrelse. Jeg stod og s litt p noe jeg trodde var en treningstights, da det gikk opp for meg at jeg var omgitt av langrennsski. Det jeg s p var tydeligvis en langrennsbukse, og jeg begynte svette igjen. Ikke skjnte jeg hva som var for menn og kvinner heller, s likestilte som vi n tydeligvis har blitt i treningsklesveien. Lenger inn i butikken fant jeg en avdeling med passelig jentete t-skjorter og tightser, samt en manekeng som s ut som hun trente, med joggesko og det hele. Bingo! Oppdraget mitt var jo bli snn som henne, s klrne jeg skte mtte ndvendigvis henge i nrheten av henne. Igjen stod jeg og s p en av tightsene og vurderte prve den. Da fikk jeg plutselig se at det stod "CLIMACOOL" p den og ble med ett litt usikker p om det var det fremtidige klimaet inne i min potensielt fremtidige treningsbukse som kom til vre kaldt, eller om den skulle brukes i kaldt klima. Det er en stund siden sist jeg gikk inn i en treningshall, men jeg kan ikke huske at det var uteklima der. Jeg ble stresset og la den fra meg. Jeg rygget tilbake og ble overveldet over alle produktene p veggen som jeg ikke visste sikkert hva var. S bestemte jeg meg for at jeg hadde ftt nok shoppingstress for n dag.



Totalt forbruk: 0 kr. Fotballfrue, hvis du mot formodning skulle vre fast leser: Du kan gjerne hjelpe meg.

Ringevikar no more

Har dere sett opp p himmelen i det siste og lagt merke til noen griser som flyr rundt? Se litt nye etter -jeg har nemlig ftt jobb. JEG HAR FTT JOBB! Jeg forstr godt om du akkuratsatt kveldsmaten i halsen. Jeg var p intervju for et par uker siden og fikk et fantastisk inntrykk av stedet. Likevel turte jeg ikke hpe for myei frykt for den voldsomme skuffelsen som da kan oppst. At jeg i tillegg visste om en kjempeflinkannen sker hjalp ikke nevneverdig p de positive forventingene. Som jeg sa til en venninne - de eneste i hele verden som foretrekker meg over ham er mine egne foreldre. Og hadde foreldrene mine mtt ham kan det vre at selv de hadde byttet side. Men jeg fikk alts jobben, og jeg svever rundt sammen med de flyvende grisene i en kjempelykkerus.

"Hvem er du i dag?" er det sprsmlet jeg har ftt flest ganger det siste ret som ringevikar p ungdomsskolen. Det betyr selvflgelig "Hvilke lrere vikarierer du for i dag?" bare sagt p en litt enklere mte, men det har alltid ftt meg til fle meg som et menneske meden veldig akseptert og nesten oppfordretpersonlighetsforstyrrelse. "Er du Knut i dag? Eller bestemor? Eller Flekken, labradoren til fru Nilsen? Eller loppa som bor i pelsen til Flekken?" Jeg har rlig talt flt meg mest som loppa. I min nye jobb er det ikke srlig sannsynlig at jeg blir spurt hvem jeg er hver dag. Jeg gr utfra at de ogs antar at jeg bare er meg.

"Joakim fortalte oss at du skriver en blogg", sa de til meg p jobbintervjuet og spurte om adressen. Jeg kan derfor ogs avkrefte den absurdepstanden om at min uttalt "forferdelige" blogg skulle vretil hinder for jobbanskaffelse. Selv pornoskuespillere fr vel kjpt seg leilighet, s at bloggen skulle hindret meg i akkurat det er vel heller usannsynlig. Jeg har derfor herved avkreftet alle de tre hrreisendepstandene, og m si meg utrolig fornyd med det.

Vr dog ikke redd for at jeg ikke skal f noe skrive om her p bloggen selv om jeg bare blir mindre og mindre mislykket for hver dag som gr. Jeg har nemlig s innmari mye ta av. Det er aldri noen fare for at halsen eller fttene mine krymper, at jeg plutselig fr god stedsans og slutter vre svimete eller dumme meg ut, ellerblir ekspert i pne vinflasker. Og er det ikke meg det er noe galt med s har jeg det jo med oppleve mter med mange veldig spesielle mennesker. Noen ganger lurer jeg p om andre generelt bare er mindre oppmerksomme, eller om jeg faktisk opplever mer rart enn gjennomsnittet. For et par dager siden opprettet jeg faktisk en Twitter-konto (Crapylet, om noen vil flge meg) p grunn av sterk oppfordring fra en venninne og hennes flgere etter at hun postet et bilde av min Facebook-status:


Hper Pia overlever selv om jeg ved et uhell eksponerte ansiktet hennes p denne mten...

Dette er alts hverdagskost for meg, og jeg deler det gjerne med dere. N har jeg hele 11 flgere, alts omtrent dobbelt s mangesammenliknet medde som leser bloggen, men det er n penbar ulempe. Jeg fr kun poste 140 tegn per melding. Her p bloggen har jeg blitt ordentlig bortskjemt med friheten til skrive og skrive og skrive, snn at dere m lese og lese og lese (bare hyggelig!), og har etter min egen mening ftt en sregen mte formulere meg p. Jeg bruker jo fort 140 tegn p et par-tre ord, s jeg kommer til slite med Twitter. Kanskje m tweetene mine bli noe snt som "Rar mann p trikken, ikke plass til forklare her". P Twitter kommer det ogs opp forslag om hvem jeg burde flge fordi de likner p noen jeg allerde flger. Det samme gjelder informasjon om hvem som likner p meg selv, og her var det som kom opp frste gang jeg s det:



Julie Voksenleks tweets skal alts vre veldig lik mine. Hun holder seg hovedsakelig til erotikk og Twitter gr utfra at det kommer jeg ogs til gjre. Twitter har selvflgelig rett. Jeg har hovedsakelig laget kontoen for pne for suksess i min drmmekarriere som fremtidig middelaldrende eskortepike.

Nok om fremtidige eskortepiker og tilbake til jobbnyhetene. P onsdag var det plutselig siste dag p ungdomsskolen. Jeg kjenner at det kommer til ta lang tid fr jeg savner vre ringevikar. Mest sannsynlig kommer jeg aldri til savne selv ringevikarstillingen uten rettigheter, faste arbeidstider og det mtte forholde seg til hvordan elever ofte behandler vikarer - dagen lang, hver dag. Derimot kommer jeg til savne de klassene jeg har blitt kjent med og hperelevene kommer seg langt her i verden. I tillegg kommer jeg selvflgelig til savne mine fantastiske kolleger som jeg har hatt det s morsomt sammen med. Jeg fikk nydelige tulipaner og vin med koselig kort av kollegene mine, til tross for at de hadde ftt vite samme dag at det var min siste arbeidsdag.





Jeg har ftt jobb-feiring med jubelhopp p Moyo i Firenze i helgen

Selvironi og sensitivitet

Stadig oftere hrer jeg fra venner og bekjente at de gleder seg til lese et fremtidig innlegg her p bloggen. Som regel dreier det seg om noe jeg forteller dem om eller noe vi opplever sammen. Mitt inntrykk er at jeg sjelden er morsom muntlig siden jeg iblant klner til potensielt festlige formuleringer. Enten det eller s er jeg enda morsommere skriftlig. I hvert fall nsker folk lese de historiene jeg allerede har fortalt dem, enda de vet alt og jeg virkelig ikke har nok materiale til fylle en hel (etter mine krav) bloggpost. Jeg syns det er utrolig hyggelig at folk gleder seg til neste lesning her, og jeg vet jo trekke ut spenningen med bare to innlegg i mneden, men det et alts ofte jeg m skuffe med fravr av de historiene folk nsker lese masse om (dvs de tte linjene jeg fr presset ned).

I det siste har det kommet inn nsker om lese om han rare jeg mtte sist helg, noe jeg kvier meg litt for fordi jeg har spass mye spesifikt p ham at jeg frykter at om han googler seg selv, eller om en fremtidig ingenirarbeidsgiver googler ham fordi de ser etter en med et enormt kunstnertalent kombinert med nesten absolutt gehr, s vil dette innlegget vre frste treff. Jeg har ingen nske om sre noen, s jeg pleier holde latterliggjringen av andre til et minimum og heller la det g mest utover meg selv. Selvironi har vel etter hvert blitt mitt varemerke, men jeg merker dessverre en sjelden gang at jeg lar denne tysingen av meg selv g s langt at jeg selv blir sret. Det er f ting som er s undvendig og patetisk som bli sret av sin egen spk, det er jeg den frste til innrmme. Ikke kan jeg klandre noen for det heller. "Sa jeg nettopp at jeg var helt hplst drlig til spille flyte? Jeg er da sren ikke drlig! Og vedkommende jeg sa det til har jo ikke noe grunnlag for vite at det var en spk. N kommer h*n til tro at jeg er drlig for all fremtid, og det med veldig god grunn." For man br jo kunne ta det for god fisk nr man har informasjonen direkte fra hovedkilden selv, men vit dette om meg, kjre lesere: Jeg mangler impulskontroll p akkurat det der. Jeg er i ett yeblikk villig til degradere meg selv ganske brutalt for f noen til le, men kan oppleve angre litt i neste yeblikk fordi jeg mest skulle nske de syntes jeg dugde (her har autokorrekten forskt endre til "sugde" to ganger, men jeg nekter ta hintet) til noe.

Ikke bare har jeg en sjelden gang sret meg selv med min egen selvironi, jeg fikk ogs en kommentar for et halvt rs tid siden i forbindelse med et innlegg om skostrrelser som ld slik: "Unnskyld at jeg sier det, men du klager over 39. Jeg kjenner en jente p 13 som bruker str. 42. Tror du hun fler seg ille eller?! Kan nesten ikke bruke jentesko. Tenk hvis hun hadde lest dette innlegget hvor forferdelig hun m fle seg?"

For meg er det to ting som blir temmelig absurd her. Det frste er at vedkommende tror jeg klager over store ftter. Man m finne ubetydelige ting tyse med p en blogg som denne og i livet generelt. Jeg har ingen problemer med fttene mine annet enn at jeg syns litt synd p dem som m bre meg rundt hver gang jeg skal rre p meg. Det er ogs en god grunn til holde fysisk aktivitet til et minimum. Fttene mine er faktisk ganske fine, og 39 er en helt vanlig strrelse for jenter. Jeg er jo ogs 177 cm hy, og hadde sikkert knapt klart holde balansen med strrelse 36. Da hadde jeg vrt hun med kjempeste sko som hele tiden falt og ble pkjrt av trikken. N m alle dere som stadig blir pkjrt av trikken, eller er lojal venninne av en som pleier bli det, for all del ikke bli sret her. Om jeg skulle sittet og skrevet at min ratio fot-hyde faktisk var mindre enn de fleste jeg kunne sammenliknet meg med, hvor hadde moroa vrt da? Jeg tuller nemlig ikke om meg selv for sre dem som er verre, og her er vi inne p punkt nummer to. Jeg har mange gode grunner til synes godt om meg selv, s jeg er fullt klar over at jeg ikke taper enhver sammenlikning med hvem som helst. Det betyr ikke at jeg m vre forsiktig med si at halsen min er lang, fttene mine er store, jeg er en svime og hva enn annet jeg har tullet med, bare fordi enkelte har enda strre ftter, fordi det finnes giraffer, eller fordi noen har et kromosom for mye og flgelig sliter litt mer enn meg som har vrt heldig og ftt en allright mengde med kromosomer. Jeg m kunne tulle om at jeg har vrt hjemls og arbeidsls p n gang selv om det sitter en uteligger p hjrnet og er bittelitt lenger unna et tak over hodet og en stabil inntekt enn jeg selv var. Hvor gr verden hvis man aldri kan tulle om seg selv eller tle bli tullet om? Eller enda verre - ikke tle at andre tuller om seg selv?



Fttene mine

For poengtere at det er lov tulle om seg selv skal jeg fre p enda to punkter p min hplsliste i denne posten. Det frste hvor viktig jeg er for korpset, det andre er mine vinpnerskills.

Jeg leste i leksikon den gangen man fremdeles leste i leksikon, om instrumentet flyte. Der var en av beskrivelsene at det var s godt som umulig variere styrkegraden nr man spilte dette instrumentet. Som flytist kan jeg avslre at det er det ikke, men jeg skjnner veldig godt at alle tror det. Jeg er som tidligere nevnt andreflytist i Lillestrm musikkorps, og sannsynligvis korpsets minst viktige medlem. Det spille andreflyte oppleves for meg som konstant vre p prvetid. Er det noe i veien med flytelydbildet i korpset blir reaksjonen "Skal vi se, her er det noe som ikke stemmer - andreflyte?" Etter ha hrt andreflytistene spille partiet alene et par ganger og stadfestet at jo, problemet ligger nettopp her, m andreflytene legge ned en oktav. For dem som ikke vet hva det betyr s vil det si at man spiller de samme tonene bare i en mrkere versjon, og dette gjres for at man ikke skal hres s godt og p den mten skjule problemet. Om det ikke fungerer legge ned en oktav, enten fordi det allerede spilles i den laveste oktaven en andreflytist kan spille i, eller fordi det selv i mrkeste oktav kan hres av dirigenten, fr andreflytistene beskjed om la vre spille. P forrige velse spurte dirigenten om alle spilte p et bestemt sted i stykket, eller om det kun var notert i notene til frsteflytistene, hvorp vi bekreftet for ham at her var det kun frsteflytene som spilte. "Bra", svarte dirigenten.

Styrkegradene i stykkene varierer mellom pianissimo, som er s svakt at det kun er frsteflytene som tr lage lyd, mens vi andre mimer eller fr beskjed om ikke spille, og fortissimo, som er s sterkt at det kommer hrbar (selvsagt kun i betydningen at det er mulig oppfatte lyden for det menneskelige ret) lyd ut av instrumentet. Jeg tror vi m tilbake p 90-tallet sist jeg virkelig spilte forte. N er det enten lyd eller ikke lyd, og jeg skjnner derfor leksikonbeskrivelsen fra tidligere. Det er ikke mye som skal til for skjnne at om du ikke er p velsen eller aldri begynner i korpset i utgangspunktet s er det ikke mange som vil synes det mangler noe. Derimot er du hjertlig velkommen til sitte p en stol midt inne i korpset med instrumentet p fanget slik at du er en del av korpsets medlemsstatistikk til tross for at lyden du bidrar med ikke er nevneverdig. En dag skal jeg bli noe mer. En dag. Jeg vet jeg kan.

Over til siste hplshet for i dag. Jeg har en tendens til ikke fle noe behov for hevde meg i ting jeg ikke syns det er viktig at jeg kan. Jeg fler ingen nederlag nr jeg spr pappa om bytte hjul p en bil jeg forvrig mtte ha lnt av ham i utgangspunktet da jeg ikke selv til dags dato har eid en bil. Jeg fler ingen nederlag om jeg ber noen andre om pne en brus etter halvhjertet ha prvd n gang. Str jeg alene hjemme og m pne noe gir jeg meg ikke fr jeg har ftt pnet det, selv om det hender jeg m grte en skvett i desperasjon og negativitet, men det er fordi jeg trenger innholdet, ikke fordi jeg m bevise noen som helst fysisk styrke for meg selv. Jeg er glad i hvitvin, men hadde til gode pne flasken selv fr sist helg. Jeg lar gladelig noen andre gjre det, men alle satt s fornyd og spiste den nydelige skalldyrmaten sin, og jeg tenkte at tiden var inne. N var det min tur. Jeg kjrte selvflgelig p med friskt mot og brukte alle kreftene mine p f skrudd spiralen p pneren ned i korken. Det viste seg vre en utfordring for meg p lik linje med nr andre sjekker hva de maksimalt fr til i benkpress, men jeg gav ikke opp. Fra sofaen hrte jeg noen si "Det er nok meningen at du skal ta av det ytterste laget fr du bruker pneren." Sant det. Jeg har ikke akkurat fulgt interessert med nr andre har pnet viner tidligere, og det merket jeg n. I korken var det boret, ikke en spiralform, men en sylinderform, en form som bare oppstr dersom man har smuldret istykker hele korken. Dette ker graden av utfordring ytteligere, s jeg ble naturligvis bare glad. Korken kom til slutt ut i tre av tte hoveddeler og en del stv, og vinen ble helt over i en karaffel forbi restene av korken som vi gav opp f ut. Det viste seg heldigvis at korkstv i hvitvin bare gjr den enda mer raffinert og interessant, s jeg koste meg skikkelig med vinen den kvelden.


N hper jeg inderlig ikke det sitter noen og leser som blir skikkelig lei seg p vegne av sin tredjeflytistvenninne med vinkorkallergi. Til alle dere som sliter - det blir bedre. I mellomtiden tuller jeg litt med det.

Hva skal du bli nr du blir stor?

N har jeg rukket bli stor, og det jeg ble var molekylrbiolog. Det vil si, det er min formelle utdannelse. Og jeg skulle nske jeg kunne f lov til drive med det. Jeg savner et voksent arbeidsmilj, jeg savner pipetter, p3 p laben, og det kunne vre p en lab med ordentlig utstyr uten femten ungdommer som motiveres av sette fyr p mest mulig. Jeg har egentlig flere tanker om drmmejobben. En av dem er jobbe med skriftlig formidling og populrvitenskap, en annen er vre med lage morsomme show som omhandler biologi (ja, det er faktisk mulig), og en tredje er jobbe i en gruppe som driver med noe spennende p laboratorium, uten at jeg trenger utdype hva "spennende" er i denne sammenheng. Det er f jobber ske p, men jeg gjr s godt jeg kan, uten arbeidserfaring og all ting. Jeg gir ikke opp. Det kan jeg ikke. For dette er nemlig hverdagen min n:



Det er ikke bare-bare vre vikar, som dere sikkert har ftt med dere allerede. Litt bedre kan det bli nr man etter hvert blir litt bedre kjent med elevene. I nye klasser er det ikke helt uvanlig bli mtt med gledeshyl og utbruddet som jeg for en tid tilbake ble mtt med: "Yes! Vikar! Det betyr: Ingen regler! :D"Eleven var s overlykkelig, stakkars, at han klarte ikke roe seg ned igjen. Dessverre for bde ham og meg tok han grundig feil, og jeg visste det ville bli en tung start p timen nr jeg skulle forske overbevise dem om hvor feilhan faktisk tok. Jeg jobber i gjennomsnitt mer enn av skoledagen, og om hver av disse timene skulle vrt leketimer hadde jeg gjort en ekstremt drlig jobb.

En annen utfordring i skolen er at elever mener de kan diskutere enhver beskjed som kommer fra lreren. Eller i alle fall fra meg.













P slutten av arbeidsdagen...



Ja, s snn er mitt liv. N vet jeg at det er en del elever som leser bloggen min innimellom, deriblant n som har spurt ca ti ganger om jeg kan hilse til ham p bloggen. Jeg syntes dette innlegget var en passende anledning for en snn hilsen, s: Heisann, anonyme elev! Vedkommende hadde ogs et sterkt nske om at jeg skulle plassere ham p en kjekkhetsskala fra 1 til 10. Det har jeg derimot ikke tenkt til gjre. Som lrer har man taushetsplikt og kan ikke navngi elever p en offentlig blogg, ei heller plassere dem p kjekkhetsskalaer. Derimot kan jeg kompansere ved plassere meg selv p en kjekkhetsskala for menn. Jeg har ftt tillatelse fra foresatte, som n for tiden er meg selv.



Greit ha formalitetene i orden. Tilbake til evalueringen. P bakgrunn av drlig skjeggvekst, fravr av penis, smale skuldre, "man"boobs, brede hofter og sminkebruk gir jeg meg selv en 2-er p kjekkhetsskalaen. Snn. N bestemmer jeg at det er leggetid. Etter en sjokoladebit. Og et glass whiskey pfulgt av en liten biltur. Neida.

For et korpsliv!
Musikk har vrt min hovedhobby siden jeg var tre r og begynte spille blokkflyte. Da jeg var fire satt jeg og fulgte stille med p en flytekonsert som gikk p tv, og da den var ferdig erklrte jeg for to stolte korpsforeldre at det instrumentet ville jeg ogs lre meg spille. Jeg husker ikke denne hendelsen selv, s for meg oppleves det som at jeg alltid var ment skulle spille flyte. Fordi armene mine var ekstra lange ogs p den tiden fikk jeg lov til begynne ett r tidligere p musikkskolen enn man ellers kunne. Mens jeg gikk der gikk jeg ogs i Norges beste skolekorps, som av uforstelige grunner likevel alltid havnet p sisteplass i hvert eneste norgesmesterskap. Jeg hrte det gamle skolekorpset mitt spille i kirken p julaften, og de m jo ndvendigvis ha tapt seg noe helt forferdelig, for snn lt det jammen ikke den gangen vi tapte NM.


Pappa og jeg spiller sammen - 1994

Siden jeg ble voksen har jeg gtt i flere korps, og i hst endte jeg opp i Lillestrm musikkorps, som i alle fall var Norges beste frem til jeg begynte der. N visste ikke de i korpset om min turbulente og dramatiske hverdag som mislykket og hjemls, s de var ikke spesielt fornyd da jeg tok frem notene p velsen, og de, etter fasongen dmme, kunne tenkes ha ligget i flyteesken en hel uke uten et eneste avbrekk. Det stemte dessverre p en prikk.

I prosjekt to hadde vi en gjestedirigent med en helt fantastisk imponerende indre rytme. Fordi han sikkert tenkte at teknikken i stykkene var lett fikse for alle i korpset la han mer vekt p at vi fikk med oss hvordan hver eneste tone skulle spilles. Da hadde han nok ikke regnet med meg. Jeg fr ikke med meg den ene aksenten (spilles med mer kraft enn de andre tonene) p den den ene tonen p frste velse dersom notearket ser snn ut:



For dem som ikke har noe erfaring med hverken korps eller noter, og likevel har lest trofast helt hit skal jeg n gi et annet eksempel p den flelsen jeg satt med. Tenk deg at du skal kjre bil i Tokyo for plukke opp en ny japansk kollega. Du fr beskjed om ta til venstre i en rundkjring du sliter med finne, fr du videre i instruksen skal inn i et kryss og flge skiltene til カールヨハン. Du har to sekunder p deg til finne ut hvilken fil du m ligge i for komme til カールヨハン, fr kaoset av biler plutselig beveger seg i rekordfart. Etter femten liknende scenarioer skal du finne kollegaen din som str ved veien i dress og stresskoffert, sammen med rten andre japanere i dress og stresskoffert. Du begynner s smtt kjenne deg litt som en av disse koffertene nr du oppdager at alle japanerne bare har atomiske forskjeller i ansiktet, og bildet du sitter med foran deg av mannen du skal plukke opp viser en solstrle p ferie, ikledd hatt, paraply og hawaiiskjorte, et bilde som sjefen i all hast hadde hentet ned direkte fra mannens Facebookprofil fr du mtte dra. Du blir ndt til erkjenne at bildet ikke kvalifiserer til noe annet enn artsgjenkjennelse, og i alle fall ikke ansiktsgjenkjennelse blant alle japanerne. Midt oppi dette kaoset, ett eller annet tilfeldig sted p veien skal du huske se etter venninnen din og vinke til henne. Hun representerer en av de aksentene vi mtte huske p.



Jeg begynte alts min amatrkarriere i Lillestrm p frsteflyte, og var veldig glad for det, men forspilte nok bokstavelig talt sjansen min p ikke prioritere ving i mitt davrende kaotiske liv. Jeg rykket ned til andrestemme etter frste prosjekt og rykker fremdeles stadig nedover, noe som ikke akkurat er en vellykket oppskrift p opprettholde en sliten selvtillit. N er min strste frykt rykke ned til saksofon p rekken rett bak meg, s for forhindre dt har jeg faktisk vd en hel masse i juleferien. For all del, saksofongruppa ser ut til ha det kjempekoselig, men jeg kan jo ikke spille saksofon, s da ville det vel bret bakover til eufonium, tuba og til slutt slagverk, der de ville oppdaget at det eneste jeg har drevet med innen slagverkinstrumenter er triangel og snne trepinner man kan sl mot hverandre, som jeg fikk en god del erfaring med i 1989.

Heldigvis holdt vr noe utalelsesmessig uheldige dirigent en tale som garantert var ment som en positiv pep-talk fr jul s vi skulle bli inspirerte til ve skikkelig godt allerede da, og ikke vente til rett fr norgesmesterskapet i mars. Inspirert eller provosert - vd har jeg i alle fall gjort i massevis. Fr virkelig hpe det holder. Jeg klamrer meg i hvert fall fast om noen skulle prve dra meg bakover til tredje rad. Er det n ting jeg skulle nske jeg kunne forandre ved meg selv s er det behovet for positive tilbakemeldinger fra andre for synes godt om meg selv. Om jeg hadde sttt bakerst i Norges beste amatrkorps og sltt to pinner mot hverandre i en s presis firedelsrytme at man ikke skulle tro jeg hadde gjort noe annet, s ville jeg fortsatt ikke klart synes jeg var flink til det med mindre noen andre syntes det. Er du ikke snn selv s tenk litt over det her og n hvor heldig du er som klarer stole p deg selv.


17. mai 2009 i Sagene Janitsjars stolte uniform

Moralen p denne rotete visa er: Begynn i korps, dere. Det anbefales! Ikke la dere lure av det siste bildet!

Tilbakeblikk p nyttrsforsetter

2012 har vrt et begivenhetsrikt r, bde p godt og vondt. Som jeg skrev for et r siden mtte 2012 starte og ende ganske forskjellig, fordi jeg startet ret som student i studentbolig og mtte ndvendigvis ende som arbeider eller NAV-snylter i en leilighet som SiO ikke har ansvaret for. Jeg skrev noen nyttrsforsetter for ret som gikk, og n er det p tide se om jeg fikk til noe av det.

1. Finne et sted bo. Forsket p oppfylle dette forsettet har definitivt involvert mer dramatikk enn de andre forsettene tilsammen. P et tidspunkt, i en situajon som minte mer om en galehustilvrelse enn noe annet, fikk jeg beskjed om at jeg at jeg ikke kunne forvente f hverken jobb, leilighet eller kjreste hvis de som vurderte ansette meg, selge meg en bolig eller mot formodning skulle bli glad i meg s hva jeg har skrevet her p bloggen. Et velmenende rd fra en voksen til meg: en ungdom som hadde forvillet seg langt ut p skrplanet. Jeg ble anbefalt slette bloggen umiddelbart og oppske en psykiater. Det er tydeligvis ikke s enkelt for alle forst selvironi som man kanskje skulle trodd, men vedkommende fr nesten ta seg en bolle - Bloggen bestr. N har jeg heldigvis endt opp p et hyggelig sted p Grnerlkka. Noen av elevene der jeg jobber spurte meg fr ferien om det er sant at jeg bodde p skolen i en periode. Haha, s ille har det ikke sttt til, selv for meg, selv om jeg bodde p sofaen til min beste venninne i en mneds tid. Jeg tolker det heller som at jeg er mye p jobb, og det er jo et godt tegn. I lpet av 2013 skal jeg kjpe meg mitt eget sted, enten et lite kott i nrheten av sentrum, eller et bittelitt strre kott langt utenfor allfarvei. Her er i alle fall rommet mitt n (JEG HAR MIN EGEN TRAPP!):






Andreetasje p rommet - Walk-up closet




2. Komme i normal form. Det ville si at jeg skulle fra grnnsakstilstand til (kun) drlig kondis, og jeg kan stolt fortelle her og n at det har jeg klart. Mten jeg har lyktes p har rett og slett bare vrt la vre sitte skrive masteroppgave dag ut og dag inn, og heller leve et gjennomsnittlig liv med ti minutters rask gange n og da i lpet av dagen. I tillegg har jeg spist normalt, og selv om det tok meg et r f tilbake normal magesekkapasitet og min vanlige BMI etter tre mneder med smspising av kun yoghurt og klementin foran masteroppgavedokumentet mitt, er jeg n meg selv igjen. Dette ret vurderer jeg strekke det enda lenger. Kanskje jeg skal f en mellomgod kondis og bli sterk nok til klare pne bruskorker p frste forsk hver eneste gang jeg prver. Men jeg tr ikke love noe. Jeg har jo ikke en gang joggesko.


3. F en jobb. Dette er den jeg har failet hardest p av alle forsettene. Ikke bare har jeg ikke ftt en studierelevant jobb enda, men jeg gjorde den enorme tabben fortelle folk p jobben og andre steder at jeg ser etter jobber, s n blir jeg spurt minst en gang om dagen om jeg har lyktes i mitt forsk. Spesielt p fest blir dette et tema. Hver gang m jeg svare nei. Hver gang m jeg minnes p at jeg ikke har ftt det til. I tillegg er de som gir meg vikartimer p skolen s innstilt p at jeg snart skal slutte at de ikke tr gi meg for mye jobb. S ikke bare vet jeg at jeg m vre der jeg er en god stund til, jeg vet ogs at jeg akkurat overlever p de timene de unner meg fordi de ikke skjnner at jeg er dmt til bli der lenge. Jeg nsker meg s hyt en jobb innenfor det jeg faktisk har valgt utdanne meg til. Jeg nsker meg s hyt en arbeidskontrakt, bittelitt rettigheter som ansatt. Litt verdighet. Litt konomisk trygghet. Litt lnn for strevet. Slippe hre fra 14-ringer at det er jeg som burde koste gulvet der de har slengt epleskrottene sine, slippe hre at jeg er s gammel at jeg ndvendigvis knapt kan hre frekvenser innenfor piccoloflyteomrdet nr jeg underviser i hrsel i naturfagstimen, slippe ungdommers what's in it for me-mentalitet og heller f ren av samarbeide med folk som tar sin del av jobben like serist som jeg tar min. Og til slutt, f lov til savne lrerjobben litt. For det kommer jeg helt sikkert til gjre. Jeg elsker jo formidle og forenkle kompliserte vitenskapelige prosesser. Jeg elsker merke at noen forstr mer etter at jeg har forklart noe. Og nr elevene er allrighte, s er de verdens beste. Da, da liker jeg jobben s utrolig godt. Og da tar jeg gjerne gratisundervisning for hjelpe dem som vil ha hjelp. Det gir meg s utrolig mye.




4. Vre positiv. Med alt som har skjedd i r har det til tider vrt et vanskelig forsett holde, og innimellom har jeg ikke tenkt positivt i det hele tatt. Jeg har ftt erfaringer enkelte kanskje mener man kan vokse p, men som jeg godt kunne vrt foruten. Likevel skal jeg gi meg selv en stor klapp p skulderen fordi jeg har vrt flink. Jeg har vrt s utrolig flink til holde ut med alt som har vrt vondt. Hvordan jeg har taklet det skal jeg vre stolt av s lenge jeg lever.


5. Just do it. I fjor innrmte jeg at jeg var en pyse. Jeg har hatt lett for ta de tryggeste valgene fordi det innebrer mindre styr og jeg vet at alt da gr snn passe bra. Jeg nevnte at jeg gjerne skulle dratt til Roma p kurs denne sommeren, men at det var typisk meg bli hjemme og pliktoppfyllende lete etter et sted bo. Men jeg dro. Og har aldri angret p det. Det var en fantastisk avslappende sommer med hyggelige opplevelser og jeg sitter igjen med koselige minner og en god venninne. Riktignok fulgte jeg ikke just do it-innstillingen min da jeg ble bedt p en blind date. Jeg fikk en litt drlig mageflelse i tillegg til at jeg nylig hadde lagt merke til noen som senere skulle vise seg ville vre kjresten min. Heldige meg. Enda jeg som skriver denne bloggen. Det er nok p tide ta seg en bolle til, for enkelte.

Ja apropos, f kjreste var ikke p noen forsettliste, skrev jeg i fjor. Men s skjedde det likevel. Etter den statistikken dmme br vel egentlig forsettlisten min vre tom for 2013. Da gr kanskje alt i oppfyllelse. Derfor fjernes n "f studierelevant jobb", "kjpe leilighet", "trene mer", "just do it" og et forsett til som er nytt av ret og fjernes fra listen med en eneste gang: "bli flinkere til ve p korpsstykkene s dirigenten i korpset kan forsette vre stolt og positiv".

2013 blir et bra r. Kjenner dere ikke det, dere ogs?

Les mer i arkivet Juli 2018 Februar 2017 Oktober 2016

Cathrine

32, Oslo

Denne bloggen handler om livet som psykisk frisk og alle utfordringene knyttet til det.
besker bloggen n.

Bloglove me



Arkiv