30-årsdag og kløneri

Da var 30-årene i gang. Jeg føler ikke noe spesielt ved det. Da jeg skulle bli 13 hadde jeg nesten panikk, så jeg har vel brukt opp den kvoten for resten av livet. Så vidt jeg kan se fra mitt eget speilbildet så er det heller ikke noe nevneverdig som har skjedd siden i forrige uke. I grunn greit at forfallet skjer såpass sakte at man nesten ikke legger merke til det. Jeg må kanskje begynne å se meg selv litt oftere i speilet, bare sånn i tilfelle en såpass sjelden speiling som jeg i perioder driver med fører til at jeg en dag får sjokk.

Det er dessverre ingenting som tyder på at jeg kommer til å bli noe bedre på å takle situasjoner der mye skjer. Og med mye mener jeg egentlig lite. Det vil si, skjer det noe, kan det hende at jeg mister konsentrasjonen. Som for eksempel her om dagen da jeg var ute og reiste med jobben. Før møtet måtte jeg spise litt. Jeg kjøpte meg et ferdigsmurt horn med ost, skinke og, som på alle norske brød, smør. Nå har jeg aldri vært så stor fan av akkurat dette melkeproduktet, så får jeg mulighet, så skraper jeg det av. Siden hun som sto foran meg i køen brukte litt tid, tenkte jeg at jeg like godt kunne benytte ventetiden til å fjerne det.

Jeg tok en plastkniv og en serviett og begynte å skrape. Da ble det så klart umiddelbart min tur, og mer skulle ikke til før jeg følte på stresset. Jeg la smørsiden av hornet tilbake på papptallerkenen, fikk betalt mens jeg holdt i den tilgrisede plastkniven, husket å be om kvittering og forsøkte å bli fort ferdig slik at jeg ikke sto i veien for dem bak meg i køen. For å tørke smøret av kniven, benyttet jeg kvitteringen. For å opprettholde fasaden, latet jeg bare som det vanligvis er kvitteringer jeg bruker til den slags, også til tross for å ha servietter i umiddelbar nærhet. Fremme på plassen min forsøkte jeg å rette opp skaden ved å overføre så mye som mulig av smøret fra kvittering til serviett og krysset fingrene for at fettflekken ikke tok vekk den aller mest relevante informasjonen for en senere reiseregning. Hun jeg reiste med åpnet deretter sin yoghurt med musli slik at halvparten av muslien ble helt utover. Hun la fra seg yoghurtlokket på bordet mens hun pliktoppfyllende tørket opp muslien før hun så at hun hadde lagt yoghurtlokket med innsiden ned. Vi var i grunn litt av et team.












Nytt møte med skiheisen

På lørdag var jeg en tur på Norefjell skisenter. Det begynner å bli mange år siden min suksesstur på langrennsski i Kongsbergs alpinsenter (les om den her), og i fjor gikk jeg til og med til innkjøp av mitt helt eget slalåmutstyr. Jeg, som er nesten 1.80, kjøpte ski og staver av en jente på 1.60. Hvis du nå antar at stavene kanskje er en anelse for korte, kan du nok ha rett i det. Så vidt jeg har hørt, skal stavene være omtrent så lange at armen lager en 90 graders vinkel (se fyrstikkmann 1). Hos meg er det nesten sånn at jeg ikke trenger albueledd for å holde stavene vinkelrett på bakken (se fyrstikkmann 2). Det å stake seg fremover på rett bakke medfører da naturlig nok et behov for å bøye hele kroppen (se fyrstikkmann 3.) Jeg anså dette som min største utfordring på lørdagens tur, men selv om det ikke fører til at man har noen sannsynlighet for å imponere, var jeg, akkurat som fyrstikkmann 3, like blid.

Dette viste seg derimot ganske tidlig å ikke bli min største utfordring den dagen.

Om dere har lest historien om den gangen jeg ble slept etter t-krokheisen på Kongsberg skisenter med Madshus langrennsski hengende etter, så vet dere at skiheis ikke er min styrke. Likevel trodde jeg selv at det bare var i en t-krokheis jeg kunne risikere å gi tilfeldige tilskuere et show de sent ville glemme, men det viste seg på lørdag at også stolheis innehar en slik egenskap. På første turen opp ble jeg litt stresset idet vi skulle av fordi jeg følte jeg satt litt for langt bak i setet og ikke ble ordentlig klar. Erfaringer tar jeg så klart lærdom av, så da vi skulle gå av stolheisen for andre gang, bestemte jeg meg for å sette meg litt lenger ut på setet. I de to sekundene jeg styret med dét, la jeg ikke merke til at skiene mine vippet litt nedover. Vi var allerede på det punktet i heisturen hvor det kommer en bratt og ganske snøfattig oppoverbakke, rett før det flater ut og man skal reise seg opp og forlate heisen. Min timing på sittejusteringen og påfølgende skidupp hadde nå medført at skiene mine traff den bratte oppoverbakken med tuppen først, før de raskt vridde seg med øverste delen ned. Heisen kjørte videre, og vi var straks på toppen for å gå av - de tre andre med skiene sine pent plassert med bunnen ned foran heisen, og jeg med skiene opp ned under heisen. Panikken bredte seg. Let me paint you a picture:

Herregud, man skulle jo ikke tro det var mulig. Men for meg finnes det tydeligvis ingen grenser.

Her var gode råd virkelig dyre. Jeg hadde allerede hylt såpass høyt at alle innenfor synlig rekkevidde garantert hadde blikket sitt festet på meg. Greit å ha publikum når man først holder et slikt show, ikke sant. Jeg innså at noe måtte ryke, og jeg hadde valget mellom skiene, bena eller verdigheten. Jeg kunne holde meg fast og risikere at enten ski eller ben knakk eller ble revet av, avhengig av hva som var sterkest. Basert på tidligere erfaring anså jeg det som sannsynlig at det var skiene som var sterkest. Det andre valget var å falle ut av heisen med ansikt og mage først. Jeg risikerte i så fall kun noen blåmerker i tillegg til å miste litt mer av en verdighet som uansett er tynnslitt fra før. Jeg gikk for valg nummer to og falt. Så stoppet heisen, og det ble helt stille. Sannsynligvis aller mest fordi jeg selv hadde sluttet å hyle i trestrøken G.

Jeg lå urørlig på magen med ansiktet ned i bakken. Jeg kjente på kroppen - den var ok. Helst skulle jeg bare blitt liggende litt og forsøkt å fortrenge hva som hadde skjedd, men med den dramatikken jeg hadde skapt for et øyeblikk siden innså jeg at jeg motvillig var nødt til å møte blikket til det sjokkerte publikummet og forsikre om at det hadde gått fint. Heisansvarlig kom styrtende ut av bua han hadde sittet i og formante at jeg fra nå av måtte slutte å sitte og vifte med skiene på den måten rett før avstigning. Jeg lovet at jeg skulle begynne å oppføre meg, og fikk endelig begynt på turen ned.

Å sverte muslimer i norsk kulturs navn

Kjære landsmenn, dette er min bønn til dere.

I dag så jeg et innlegg som ble spredd via likes på Facebook. En godt voksen mann med frykt for hva som var i ferd med å skje med vår kjære, norske kultur, delte en avisartikkel fra 2013, som i utgangspunktet omhandlet en situasjon der Humanetisk Forbund kritiserte bruken av religiøse, og dette tilfelle kristne, symboler i forbindelse med opptreden på vår statskanal, NRK. Mannen delte denne artikkelen sammen med sin selvskrevne kommentar: "Nå må vi snart stå opp og kjempe for det vi har kjært! Muslimene krever at vi skal innrette oss etter dem! Det er uhørt! Vil de være her må de fjerne burkaen, spise svinekjøtt, tåle homofili, respektere kvinnen, og en mengde andre saker! Muslimer som ikke innretter seg etter vårt samfunns tradisjoner, bør utvises! Det er min oppriktige mening! Det er landet vårt!"

Problemet er at han ikke er alene om å dra inn kritikk av muslimer i enhver sak - det kan nesten se ut som han er en del av et flertall. Mange sa seg hjertens enig, selv om enkelte heldigvis protesterte, og blant dem som protesterte, en kvinne. Til henne svarte mannen: "Kvinner som deg har jeg opplevd før! Lykke til med livet under koranens velsignelse!" Jeg satt igjen og undret meg over hvorfor det var relevant at hun i motsetning til ham var en kvinne.

- For hvem er det som kjemper for likestilling? Det er det vi som gjør.
- Hvem kritiserer muslimene for deres kvinnesyn? Det er vi.
- Og hvem er det som demonstrerer sitt underutviklede kvinnesyn ved å henge seg opp i at en motdebattant på Internett er kvinne? Jo, denne mannen som kjemper så hardt for ivaretakelse av norsk kultur.

- Hvem er det som kjemper for retten til å kle seg slik de vil? Jo, det er oss.
- Hvem er det som kjemper for at andre ikke skal få kle seg som de vil? Det er også oss.
- Hvem er det som kjemper for retten til den frie tanke? Vi.
- Hvem er det som på samme tid kjemper mot andres tro? Vi.
- Hvem er det som fordømmer en hel gruppe enkeltindivider (muslimer) for å fordømme en annen gruppe enkeltindivider (homofile)? Vi.
- Hvem er det som fordømmer muslimenes overfallsvoldtekter? Vi.
- Hvem skriver at de håper sosialistene blir gjengvoldtatt? Joda. Igjen. Vi. Det er et tydelig mønster her.

Hva er egentlig norsk kultur? Jeg vet ærlig talt ikke. Men hvis denne mannen representerer den norske kulturen så er min oppriktige mening at det er på tide å kjempe for å bli kvitt den. Det jeg personlig forbinder med norsk kultur, som man ikke ser i like stor grad i andre land, er den fredelige naiviteten. Vi er folket som stoler på fremmede og som går i rosemarsjer i protest mot terror, der andre land erklærer krig tilbake mot et område fullt av uskyldige mennesker og en skjult fiende. Og du, den selverklærte forsvareren av norsk kultur, er i ferd med å ødelegge det. Nei, det er riktig at ingen terrorist frykter en rosemarsj. Men terrorister frykter ingenting. Terror lar seg ikke bekjempe av militære angrep. Militære angrep går også utover uskyldige, som oppleves like hjerteskjærende for dem som for oss, og kan føre til økt sjanse for rekruttering til terrororganisasjoner. Det terroristene ønsker å oppnå er splid, emosjonelle reaksjoner og frykt. Og en rosemarsj er ingen av delene. Rosemarsjer er samholdets fredsreaksjon. Det er det som har vært så fint med vårt lille land. Og dét vil jeg personlig gjerne ivareta.

De fremmedfiendtlige beskylder sosialister og innvandringsvennlige for å være naive som slipper inn potensielle terrorister. Da er det på tide å se seg selv i speilet. Hvilken virkelighet lever dere i som tror at fiendtligheten ikke vil gå motsatt vei når dere behandler folk som rotter? Skal vi la være å hjelpe noen i nød fordi det kan tenkes at noen få av dem kommer hit med skumle hensikter? Er det slik at du selv i en krisesituasjon ville hatt full forståelse for at du ble avvist og måtte tilbake til en sikker død, fordi det kanskje var noen andre som kom for å ødelegge? Fremmedfrykten resulterer i splid i det norske folk og i Europa. En svært stor prosentandel i Europa ønsker faktisk å leve i fred og fordragelighet, samme hvilken gud de tror eller ikke tror på. Men da er det viktig at vi lever slik at denne interessen i størst mulig grad blir ivaretatt, og måten vi kan ivareta den på er å være samlet om ønsket om å leve i fred. Det er motsvaret til IS.

Vi trenger ikke innvandring i dette landet for å opprettholde misnøyen. Vi finner på problemene våre selv, og "de forbanna muslimene" trenger ikke løfte en finger. De står sikkert storøyd og bevitner alt kaoset vi steller istand for oss selv, vi som klandrer muslimske innvandrere for å ha startet debatter det kun er vi som deltar i. Vi nordmenn er rett og slett blitt eksperter på å lage storm i vannglass. Vi hauser opp den minste detalj og vrir og vender på fakta, med god hjelp fra media, som ser ut til å ha utviklet seg til Se&Hør-liknende klikkhorer. Hvor er det blitt av journalistens integritet? Alt handler om penger, og de store mediakanalene tjener altså penger på å mate konflikten i landet. Antageligvis er det svært få muslimer som i virkeligheten har noe ønske om at vi skal rette oss etter deres tradisjoner. Men om noen skriver på Internett at det er det muslimene mener, sluker vi det umiddelbart som den eneste sannhet. Der IS-soldater rekrutteres unge for å best mulig hjernevaske dem, er ryktespredning på Facebook nok for å overbevise enkelte nordmenn med en fem graders horisont. Confirmation bias er fenomenet der kilder som bekrefter din mistanke anses av deg som mer tungtveiende enn de kildene som avkrefter din teori. Hvis du leter, vil du finne. Og du finner det garantert i et kommentarfelt på Facebook.

Ifølge min arabisk-språklige venninne sitter det enkelte kvinner med hijab som på et språk som er uforståelig for de fleste nordmenn kritiserer den gjengse norske kvinne for å ikke være dydig nok, og å flagre med håret. Det oppleves som provoserende og urettferdig. Hvorfor? Fordi de har misforstått oss. Fordi de har forhåndsdømt oss. Ikke gitt oss en sjanse til å vise at hijab eller ikke hijab ikke er avgjørende for vår verdi som mennesker. Svaret er derimot ikke å forhåndsdømme tilbake. La oss heller overbevise skeptikerne om at vi er et hyggelig folk med nok kunnskap om verden til å ikke trenge å støte andre fra oss med fordommene våre. Kanskje de blir inspirert.

Her om dagen snakket jeg med noen som var kritiske til absolutt alle muslimer. De aller fleste har ikke gjort noe galt, påpekte jeg. "Ikke gjort noe galt ENNÅ", svarte han. Som en meget lovlydig borger, er det bare én ting utenom frykten for eget eller andres liv som kunne fått meg til å begå alvorlige lovbrudd. Og det er hvis jeg allerede har måttet ta straffen for noe jeg ennå ikke har gjort. Som de aller fleste, kan også jeg presses til mitt ytterpunkt med fordømmelse og hat. Da mister jeg det som på nåværende tidspunkt holder meg fra å bryte lover: respekten og samvittigheten. "Screw you. Skal jeg først behandles som en rotte kan jeg like godt oppføre meg som en."

Det er en sykdom som sprer seg i Europa. Sykdommen heter ikke islam, men fremmedfrykt. Den rammer i alle livssyn og kulturer. Kuren er kunnskap og horisontutvidelse. Nå er det nå en gang sånn at vi har en medfødt evne til å reflektere i noe større grad enn andre primater. La oss begynne å vise at vi har denne evnen og bruke den litt mer positivt.












Kanskje ikke helt i mitt rette element

Jeg har aldri vært kul. På ungdomsskolen og videregående nektet jeg å gi etter for noen slags sosiale forventinger og var for eksempel den eneste som ikke hadde mobil. Selv om jeg nå både har mobil og vanligvis fremstår som ganske normal i hverdagen er jeg fremdeles ukul når det gjelder. Dog er det større aksept for det nå enn det gjerne er på ungdomsskolen, for når man blir voksen kan man være godt likt og normalt vellykket uten å være kul. Og godt er det. Ellers hadde oksygenet jeg forbruker vært en total waste, for å si det sånn.

På fredag var jeg en tur "på byen". Det er jo unge folk flest rett som det er, og de storkoser seg. For all del, jeg kan kose meg ute jeg også, men denne gangen dro vi til et hipt sted. Egentlig vet jeg ikke om stedet er hipt en gang - jeg så bare at sleikfaktoren var ganske høy, og musikken var sånn som hippe folk ser ut til å like. Nts-nts-nts-nts... "Hørte jeg litt av basslinjen til Billy Jean der, tro?" Nei, der var nts-nts-nts-nts tilbake igjen, sammen med en mann som skrek noe på en særdeles umusikalsk, og dermed svært passende, måte. Deep house lærte jeg i dag at det heter.

Noen av dem jeg var der med stod og steket (forklaring: en slags rytmisk "heil Hitler") med verdens største glis. De kunne ikke kost seg mer. De så forventningsfullt på meg med gliset sitt som om de så for seg at jeg når som helst skulle ta av i vill dans fordi jeg i all hemmelighet bare elsket stedet. Utestedet er åpent under taket, så i tillegg til å steke til nts-nts-nts-nts kan man røyke så mye man bare orker. Og det orker man.

På et tidspunkt måtte jeg bare ta en tur inn og late som jeg hadde noe å gjøre for å slippe unna både røyk, musikk, glis og min egen voksende selvbevissthet. Der inne kom jeg forbi et enormt speil. Og naturligvis fikk jeg et glimt av meg selv i speilet. Synet som møtte meg var alt annet enn selvtillitsøkende: En jente med strikkegenser og ryggsekk. Egentlig kom jeg fra en grillfest og hadde ingen anelse om at ryggsekken ikke ville bli like praktisk hele kvelden, men i disse omgivelsene så det ut som om jeg like gjerne kunne kommet rett fra å ha kappspist med et troll og vunnet halve kongeriket. I det minste ble ikke sekken min ransaket før vi gikk inn. Jeg hadde vært litt usikker på om den boksen med melis som jeg (selvfølgelig!) hadde med meg ville blitt akseptert som ingrediens til bakverk. Rundt meg pratet og lo folk med både sleik, glis og elegante, små partyvesker. Jeg så på meg selv igjen, og speilbildet mitt sprutet ut i latter.

Til dere som tror at ingen kan være så stakkarslige som jeg fremstiller meg selv på denne bloggen, og dermed tenker at jeg overdriver enhver situasjon for å underholde - I dag fikk jeg se et bilde fra kvelden:




Er det mulig...  

Vi snakkes garantert igjen! Det dukker stadig opp mer materiale...

Når du plutselig blir støttekontakt

For en god stund tilbake, da temperaturene var... tja, omtrent som nå, stod jeg og ventet på 60-bussen på Jernbanetorget. Jeg hadde ikke ventet lenge da en dame i rullestol og trillebag spurte meg og hun som tilfeldigvis stod i nærheten om det var denne holdeplassen 60-bussen gikk fra. Jeg svarte bekreftende, men damen, som mest sannsynlig var lettere mentalt tilbakestående, var engstelig og spurte om jeg var helt sikker. Jeg sa at jeg var såpass sikker at jeg valgte å stå her selv, for jeg skulle ta samme buss. Damen forklarte at siden hun satt i rullestol så fikk hun det fryktelig travelt om hun hadde ventet på feil sted og plutselig måtte opp den slakke bakken, og over veien. Det hadde jeg full forståelse for. Jenta som hadde stått like ved hadde diskret sneket seg unna, for i motsetning til meg skjønte hun at begynte man først å snakke med denne damen, så fikk man ikke fred før man var plent nødt til å gå hvert til sitt. 

Jeg har uansett aldri hjerte til å gjøre annet enn å snakke med folk som snakker til meg, samme hvor lite givende samtalen er. Jeg var høflig med på samtalen, til damens store glede, mens bussene kom og gikk. Da 30-bussen kom trodde damen først at det var vår buss. Jeg fikk stoppet henne. "Åja, det er halvparten, det", sa hun. "Ja, vi får vente til det er dobbelt så mye", svarte jeg, og var overrasket over at hun var såpass kjapp i hodet, med tanke på resten av samtalen vår. Lite visste jeg at hun var like overrasket over mine mattekunnskaper, for hun utbrøt "Du skjønte'n, du!" Jeg svarte bekreftende og med et lite smil, at jo, det gjorde jeg. "Matte er ganske greit når det er pluss og minus og sånn, men gange og dele kan være vanskelig", påpekte hun. For å være høflig, svarte jeg at jeg var enig, mens jeg ofret en liten tanke på differensiallikningene som ventet på meg hjemme.

Så kom 60-bussen. Rett bak 54-bussen. "Der kommer den", sa jeg. "Men det er jo 54?" påpekte damen. "Ikke den. Den bak" forklarte jeg. "Ja, der ja" utbrøt hun da, "Kan du ta trillebagen min for meg?" Det kunne jeg selvfølgelig. 

Jeg tok tak i trillebagen, klar for å gå på 60-bussen. Hun jeg nå var blitt støttekontakt for, derimot, hadde snudd seg, og var på vei oppover bakken så raskt det er fysisk mulig i en rullestol. Jeg skjønte ikke hva i alle dager hun holdt på med, og ropte litt forsiktig på henne. Men hun enset det ikke. Så gikk det opp for meg at hun, til tross for å tidligere ha sett at 60-bussen var den bakerste av de to bussene, var på vei rett mot 54-bussen. Jeg ropte igjen.

Med damens trillebag i én arm, damen langt oppi bakken, og den bussen jeg selv hadde stått og ventet på rett fremfor meg må jeg innrømme at jeg følte meg temmelig rådvill. Jeg kunne ikke akkurat ta med meg eiendelene hennes på en buss hun selv ikke befant seg på. Ikke hadde jeg lyst til å miste bussen min heller, og gikk jeg etter henne ville den kjørt fra meg. Samtidig vegret jeg meg også veldig fra å sette fra meg bagen hennes uten oppsyn midt i smørøyet av narkomane og romfolk. 

Jeg forsøkte å legge fra meg absolutt alt jeg hadde av verdighet, for jeg innså at jeg rett og slett ikke hadde noe valg:

Så fylte jeg lungene og skrek.

Hun hørte fremdeles ikke en dritt, og jeg ble stående som en fordømt apekatt på sirkus mens flere og flere kollektivventende tok på seg oppgaven som publikumet mitt. Mitt tause, smilende publikum. "Jammen så stopp henne da! Ikke bare stå der!" skrek jeg videre. Veivet med armene gjorde jeg sikkert også. Selv det å skrive dette nå gjør litt vondt, bare så det er sagt.

Endelig var det en som reagerte. Han huket tak i henne så hun fikk øye på meg der jeg stod ved den andre bussen. Jeg vinket stresset på henne, og hun skyndte seg tilbake. I mellomtiden hadde bussjåføren begynt å bli utålmodig. Jeg kunne ikke klandre ham. Heldigvis kom damen seg på bussen, med trillebagen sin, på en dør litt lenger bak enn meg. Bussjåføren begynte å kjøre, men lurte på om ikke jeg skulle gå bakover i bussen så jeg kunne passe bedre på pasienten min.












Rasisme kommer av uvitenhet og fremmedfrykt

Jeg har akkurat lest i et kommentarfelt under en kronikk i VG. Det er jo noe jeg vet jeg bør la være for å slippe å hisse meg opp, men nå ble det altså sånn. Jeg forsøker bare å minne meg selv på at meningsfordelingen i disse kommentarfeltene ikke er representative for samfunnet som helhet, fordi de uopplyste lettere føler seg trygge på sin kunnskap. Likevel har jeg et behov for å tilgjengeliggjøre meningene mine som en oppmuntring til dem som eventuelt føler seg forhåndsdømt og dårlig behandlet i dette fine landet som vi alle skal få lov til å elske.

Kronikken var et innsiktsfullt brev om sunne tanker rundt det å være norsk, fra en mor til en sønn, fra en 2. generasjons til en 3. generasjons innvandrer. At vi i det hele tatt har slike uttrykk er egentlig synd, men jeg bruker dem selv nå fordi problemet omhandler nettopp dette. Flere i kommentarfeltet angriper denne moren for å tro at hun og sønnen er nordmenn. En av mennene i kommentarfeltet påstår at hun og andre "utlendinger" er frekke som bruker "hans folks identitet". Jeg er av dem han ikke ville sett på som frekk når jeg bruker hans folks identitet, kun fordi jeg har mine gener fra slektninger noen generasjoner tilbake som også bodde i dette landet. Jeg vil gjerne si til moren som skrev denne kronikken, som representant for "hans folk": Bruk "mitt folks identitet" så mye du vil - for det er også ditt folk. Å være norsk betyr så mangt, og omfatter så veldig mange forskjellige individer.

Det klages mye på innvandrere som ikke tilpasser seg det norske samfunnet. Hvordan kan man da samtidig få seg til å kritisere en mørkhudet nordmann for det motsatte? Å elske Norge? Å kritisere en innvandrer for å elske Norge blir nesten som å si til en inngiftet tante: "Hvordan våger du å elske mitt barn? Beskytte det og vise det omsorg?" Å kritisere en 3. generasjons innvandrer for å elske Norge blir mer som å kritisere en far for å elske sitt barn.

Hvis forskjellen på innvandrere og nordmenn er hvilke verdier og holdninger man har, så føler jeg en enorm avstand til nordmenn som er så trangsynte og uvitende at de selv etter å ha fått tid til å tenke seg om mener at de er bedre enn andre. Vi har så utrolig lite til felles, utenom at vi offisielt snakker samme språk. Ironisk nok, for kommunikasjonen er i alle fall ikke god.

Jeg liker, og føler tilhørighet med, mennesker som erkjenner at vi alle er av samme art, at man ikke skal sette en hel gjeng med individer i en bitteliten bås, at man skal behandle andre med respekt, og at vi har positive ting å lære hverandre på tvers av etnisk opprinnelse.

Det betyr at jeg føler en tilhørighet med mange nordmenn, mange kinesere, mange amerikanere, mange etiopere, og mange pakistanere, for de gode verdiene de har. Det betyr også at jeg ikke kjenner tilhørighet med enkelte etniske nordmenn, enkelte kinesere, enkelte amerikanere, enkelte etiopere, og enkelte pakistanere. La individer få være nettopp det. Individer. Hvilket land bestemoren din kommer fra definerer faktisk hverken deg selv eller bestemoren din.

I Norge liker vi å påpeke at vi har ytringsfrihet, likeverd og religionsfrihet. Alt det er noe jeg selv mener vi ikke bare skal være stolte av, men begynne å ta som en selvfølge. Ikke fordi vi ikke setter pris på dem som har kjempet for å få det sånn, men fordi det er 2015 og vi forstår at slik må det bare være. Noe annet et galt. Hvordan noen kan påpeke disse tingene og fremdeles anklage etnisk ikke-norske (herregud, at det skal være nødvendig å ha diskusjoner med slike uttrykk...) for å være verdt mindre når de oppholder seg i dette landet enn det en etnisk nordmann er, og at de ikke tror på den riktige religionen, går imot alt de sier Norge skal være. Alt Norge bør være. Husk at raushet stort sett blir møtt med raushet.

La meg avslutningsvis stille et spørsmål. Hvis du av triste grunner var nødt til å forlate ditt hjemland, ville du synes det var lettere å gjøre ditt beste i det nye landet du kom til hvis a) de som bodde der tok godt i mot deg, behandlet deg med respekt og ønsket å ha deg der, eller b) hvis de allerede før de møtte deg var overbevist om at du var mindre verdt enn dem, trodde at du som alle andre nordmenn skyter ungdommer på små, idylliske øyer, og demonstrerte for å få deg ut av landet?

Ikke sant? Tenk litt på det, du.

Hvor er du nå, farfar?

Hele mitt liv har jeg hatt mulighet til å finne ut hvor farfar befinner seg. I alle fall stort sett. Ikke at jeg har vært så opptatt av det, han har vel vært på fisketur, på bridgekveld, hjemme med farmor da hun levde, eller et annet sted. Men nå er ikke farfar mer. Jeg kan ikke finne ham, for han finnes ikke lenger. Han fantes i går, da var han på sykehus. Men så ble han borte. Kroppen hans er fortsatt der, men uten bevissthet er jo ikke den kroppen lenger farfar. Den bare ser ut som ham. Det er en veldig rar tanke. At man bare kan forsvinne uten å dra noe sted.

Som biolog er det vanskelig å snakke om sjel. Det finnes ikke sjeler. Bare nervesignaler som skaper bevissthet. Når noen dør stopper disse nervesignalene. Likevel blir jo ingenting borte. Det blir som kokende vann. Kokende vann som slutter å koke har ikke mistet noe fysisk. Det er bare ikke lenger en reaksjon der, og derfor er det ikke lenger kokende vann. Sånn er det jo på en måte med farfar også.

Jeg har alltid vært redd for døden. For meg virker det kun negativt å forsvinne for alltid. Jeg er ikke redd for å aldri mer gjøre noe nytt, spennende eller koselig. Det som skremmer meg er å aldri mer kunne tenke en eneste tanke. Å ikke kunne fundere over hvem man er og hvordan alt henger sammen. Og ikke kunne undre seg mer. For farfar var det nok derimot såpass vondt å leve på slutten at det var godt for ham å slutte med det. Nå er farfar borte, men mye av den ikke-fysiske delen av ham er lagret i hodene på dem som kjente ham. Så da finnes på en måte farfar i et par generasjoner til. Til det er vår tur til å være gode minner i andres hoder.

Glad i deg, farfar.

Stolt av kroppen din, sier du? Hvorfor det?

Jeg kan ikke huske at kroppsfokuset noen gang har vært større enn det er i dag. Alle ønsker å se ut på en viss måte, og ingen er helt fornøyd. Folk bruker tid på å jobbe seg til et, i egne øyne, bedre utseende, og de bruker krefter på å tenke kritisk over noe som er hundre prosent overfladisk. Når de tar et bilde er dessverre kameralinsen som regel vendt feil vei. Mellom alle SoMe-selfiene og innslagene fra media om hvordan vi bør se ut blir vi ironisk nok påminnet om at vi likevel skal være stolte av kroppen vår akkurat som den er: "Vær stolt av kroppen din - tykk som tynn, blek som brun, høy som lav." Vær stolt av utseendet ditt, altså? Men - hvorfor det? 

Hvorfor være stolt av et skall? Om utseendet ditt er med på å definere din egenverdi og selvfølelse vil du alltid være i faresonen for å bli negativt påvirket av samfunnets totalt unyttige meninger om hvordan man bør se ut. Pynt deg gjerne om det gir deg en god følelse, eller dropp det om du ikke gidder. Du kan gjerne synes utseendet ditt er fint eller mindre fint, men hverken stolthets- eller skamfølelse hører hjemme. Vær stolt av den du er isteden! Vær stolt av alt du utretter med det potensialet du har. Vær stolt av innsatsen din. Vær stolt av det du gjør som gleder andre. Og la disse delene av deg være det som definerer din verdi. 

Har du tenkt over at kroppen din er ditt helt eget fremkomstmiddel? Med den kan du gjøre akkurat det du vil, finne ut av alt du er interessert i, og forflytte deg dit du føler for gjennom alle de årene du lever. Kroppen er din bevissthets gave til å utføre alt din bevissthet ønsker å utføre. Du er herre over ditt eget liv og dine egne valg. For et privilegium å ha en fungerende kropp!

Ikke tren for å stramme opp rumpe og mage, eller tone armer. At rumpa di er fin i fasongen gleder igrunn svært få, og i alle fall er gleden kortvarig og grunn. Det er til og med begrenset hvilken glede det i lengden gir deg selv. Tren for å få overskudd til å gjøre alt du ønsker i livet. For å oppdage verdens mysterier. For å reise dit du vil og bli kjent med de menneskene og kulturene du ønsker. Har du slanket vekk 70 kilo og er nede i en sunn vekt? Vær stolt. Ikke av kroppen din - den er et skall uansett om du veier 50 eller 200 kg, og definerer ikke hvem du er. Vær heller stolt av at du har hatt tatt grep og lykkes gjøre helsen din bedre slik at du kan glede både deg selv og verden med ditt nærvær i mange år til. Tren for å ta vare på fremkomstmiddelet ditt.

Ja, utseendet spiller en rolle i seksuell attraksjon. Men ingen mennesker på denne jord er for stygge for alle andre mennesker. Å gå rundt å være misfornøyd eller utseendefokusert har i alle fall aldri gjort noen vakrere. Er du et supert menneske vil folk få det med seg. De vil se forbi enhver skjev nese og hengemage. 

Det er ikke sånn at jeg synes min kropp er en gudegave for øyet. På ingen måte. Senest i forrige uke befant jeg meg i et prøverom og syntes kroppen min liknet mistenkelig på en bautastein på to ben. Det som gjør at jeg ikke løper rett til nærmeste Elixia og umiddelbart blir støttemedlem er at jeg vet at ingen kroppsfasong noen gang kommer til å hindre meg i å leve som jeg selv ønsker. Jeg kan uansett både gå og løpe, og komme meg nøyaktig dit jeg har lyst til å oppholde meg. Allrighte mennesker finnes i alle fasonger. Jeg garanterer også at ingen andre enn meg selv noen gang har assosiert meg med en bautastein. På samme måte har ingen assosiert deg med en pinne, en deigklump, en pære, en appelsin eller hva det nå skal være. 

Jeg er bra nok som jeg er. Jeg er stolt av meg selv for det jeg mestrer, min refleksjon (nei, ikke speilbildet) og den ståpå-viljen jeg har. Tanker om utseendet mitt har jeg ikke tid til å dvele ved. Til det har jeg altfor mye fantastisk jeg må rekke å oppdage her i verden. Jeg har ingen grunn til å være stolt av hvordan jeg ser ut. Og i alle fall ingen grunn til å skamme meg for det. Det er faktisk ganske lett å takle kroppspress fra media når man rett og slett ikke bryr seg. Da kan all verdens fotballfruer legge ut postgravide magebilder uten at man hverken blir inspirert eller nedtrykt.

Du er mer enn fin nok som du er. Nå, gå og finn noe mye viktigere å fokusere energien din på.


Selvfølgelig ser jeg ikke ut som en bautastein. Alle mennesker ser ut som mennesker.

Ute og imponerer

Desember er her, og bringer som vanlig med seg julebord. Jeg var selv på et med jobben forrige helg. Til tross for mange kjoletips fra Internett den siste tiden, var ikke min tanke å vike vekk fra planen om en safe, mørkeblå kjole som jeg har brukt ved sikkert ti anledninger de siste to årene, men på en spontan handletur med en venninne fant jeg for én gangs skyld noe nytt, og bestemte meg for å kjøpe en sort paljettkjole. Det var bare ett problem med denne kjolen. Ikke fikk jeg den på, og ikke fikk jeg den av.
 
Glidelåsen i ryggen var umulig å håndtere alene. Denne kjolen var tydeligvis laget for to hovedgrupper jenter - de som alltid har kjæreste, og de som stadig finner tilfeldige menn på byen. Jeg tilhører derimot en tredje, bitteliten gruppe. Av psykologiske årsaker snakker vi ikke mer om den gruppen.
 
Jeg bestemte meg i alle fall for å tenke positivt. Jeg skulle klare å omgå kjoleproblemet. Alt jeg trengte å gjøre var å dra glidelåsen så langt opp jeg klarte, og få noen til å dra den den siste biten når jeg ankom festen. Og før jeg skulle dra, bare få noen til å dra den litt ned igjen. Jeg var storfornøyd med planen.
 
Julebordet var helt supert, med bra mennesker, god mat og strålende stemning. Jeg hadde fått glidelåsen helt opp og koste meg masse.


Har elegant retusjert noen ansikter i tilfelle de ikke ville være med på bloggen. Tror derimot at det lenge har vært Christians drøm, så han beholdt ansiktet på.


Fremdeles topp stemning, og helt intetanende om kveldens leie vending

I totiden var festen slutt, og jeg sa ha det til de andre og så meg om etter en taxi. Mens jeg strevde for å få noen til å stoppe for meg fikk jeg plutselig et ekkelt stikk i magen. Glidelåsen. Shit. Hvordan skulle jeg løse dette? Jeg fant fort ut at å spørre en taxisjåfør ville være i pinligste laget. Ikke bare skulle jeg være i en potensielt farlig situasjon, alene med en fremmed mann i en bil - jeg skulle be han kle av meg også? Nei. Siden Tullins café fremdeles var åpen bestemte jeg meg for å prøve lykken der. Jeg krysset alle fingre for å finne noen fra jobben der inne, men den gang ei. Det ville vært for mye flaks, selv for en heldiggris som meg.
 
Inne på Tullins satt det par på par og hadde ikke øyne for noe annet enn hverandre. Jeg følte litt på å forstyrre turtelduene med spørsmål om de kunne kle av meg, og fant ut at jeg måtte se videre. Innerst i lokalet fikk jeg øye på en vennegjeng som satt og pratet rolig med hverandre. Det var nå eller aldri.
 
I ren skrekk vurderte jeg et øyeblikk "aldri", men gruet meg allerede til "joggedressøndagen" jeg skulle tilbringe i paljettkjole. For ikke å snakke om nederlaget på mandag morgen, ankommende jobb i glitrende kjole. Jeg gikk for "nå". Skulle bare gjøre meg litt mer klar så jeg ikke måtte kløne noe mer enn nødvendig når forespørselen var stilt. Jeg tok av meg vesken for å ha den ute av veien. Den satt fast i hetten. Jeg stod og knotet i noen sekunder med både boblejakke, hette og veske på halv tolv, mens kjolen selvfølgelig satt som støpt. Ingen la merke til meg, men jeg følte det som om jeg stod på en scene med en spotlight brennende i pannen, sikkert fordi jeg var så innmari klar over hva jeg var i ferd med å kvinne meg opp til. Da jeg endelig spurte, var det heldigvis ganske raskt overstått. Jeg imponerte ingen den kvelden for å si det sånn, men kom meg fort ut igjen, ikke med æren i behold, men med vissheten om at jeg slapp å sove i kjole.


Så stolt er jeg på en skala fra 1-10

Sånn rent bortsett fra fremmede guttegjenger som hjelper meg med avkledning på nattåpne cafeer er livet mitt forholdsvis fritt for det som andre kaller spenning. Det mest spennende for meg nå for tiden er nemlig geografiquizzer på Internett. Her om dagen gikk det faktisk så langt at jeg satt og laget en oversikt over naboland, og nabolands naboland, med utgangspunkt i Norge - helt til jeg fant hvilket land man må gå gjennom flest andre land for å komme til. Svaret ble Lesotho, og man krysse minst 13 landegrenser for å komme dit.
 
Så hvis du som leser nå tilfeldigvis er en singel mann som har lett og lett etter en jente som vet at hovedstaden på Palau heter Ngerulmud, så har jeg gode nyheter. Letingen er over. Til gjengjeld kan du hjelpe meg med kjolen ved en senere anledning. Vi snakkes!


PS. Her kommer listen, for spesielt interesserte:

1. Norway

2. Sweden, Finland, Russia

3. Estonia, Latvia, Lithuania, Belarus, Poland, Ukraine, Georgia, Azerbajan, Kazakhstan,
Mongolia, China

4. Germany, Czech Republic, Slovakia, Hungary, Romania, Moldova, Turkey, Armenia, Iran,
Turkmenistan, Uzbekistan, Kyrgystan, Tajikistan, Afghanistan, Pakistan, India, Nepal, Bhutan,
Burma, Laos, Vietnam, North Korea

5. Denmark, Netherlands, Belgium, Luxembourg, France, Switzerland, Liechtenstein, Austria,
Slovenia, Croatia, Serbia, Bulgaria, Greece, Syria, Iraq, Bangladesh, Thailand, Cambodia,
South Korea

6. Andorra, Spain, Monaco, Italy, Bosnia, Montenegro, Albania, Macedonia, Lebanon,
Israel, Jordan, Saudi Arabia, Kuwait, Malaysia

7. Portugal, San Marino, Vatican city, Egypt, Yemen, Oman, UAE, Qatar, Indonesia, Brunei

8. Libya, Sudan, East Timor, Papua New Guinea

9. Tunisia, Algeria, Niger, Chad, CAR, South Sudan, Ethiopia, Eritrea

10. Morocco, Mauritania, Mali, Burkina Faso, Benin, Nigeria, Cameroon, R Congo, DR Congo,
Uganda, Kenya, Somalia, Djibouti

11. Senegal, Guinea, Cote d'Ivoire, Ghana, Togo, Equatorial Guinea, Gabon, Angola, Zambia,
Rwanda, Burundi, Tanzania

12. Gambia, Sierra Leone, Liberia, Namibia, Botswana, Zimbabwe, Mozambique, Malawi

13. South Africa, Swaziland

14. Lesotho











Utseende, økonomi og fotball

Nå er det lenge siden jeg har oppdatert noe særlig her, selv til å være meg. Jeg har jo lenge stadfestet at livet mitt ikke er interessant nok til å holde en hverdagsblogg gående, men det er heldigvis hakket mer spennende enn jeg gir inntrykk av her med absolutt ingen oppdateringer.

Jeg har aldri vært den mest forfengelige, det skal jeg innrømme. Men å bli så til de grader likegyldig til mitt eget utseende som jeg har opplevd å være det siste året, det hadde jeg aldri trodd jeg kom til å bli. Jeg er fremdeles i besittelse av en sminkemappe, men at den ser dagens lys er nok heller et unntak enn en regel. Jeg kjenner noen få som har forsøkt falske vipper, og også noen med påsatte negler i alskens materialer og løshår fra Asia. Ikke minst er jo dette noe man forstår gjennom media og rosablogger at blir mer og mer utbredt her til lands. Men selv klarer jeg virkelig ikke å få meg til å bruke så mye penger på utseende. Jeg finner ikke motivasjonen til å klare å bry meg. Innen en måned er negler klare for utbytting, vipper har falt av, og løshår må heises. Og i løpet av den måneden har jeg kanskje giddet å se meg i speilet fem ganger, og etter all sannsynlighet tatt null selfies. Da er det ikke verdt de tusenlappene det koster å være fin. En mellomting hadde dog ikke vært å forakte.

Jeg leste for noen dager siden et lite ett år gammelt notat som var lagret på mobilen. Det lød som følger: "I dag har jeg endelig vasket håret. For en uke siden gikk jeg tom for sjampo, og hadde ikke råd til å kjøpe ny dersom jeg skulle komme meg på korpsøvelse i Lillestrøm. Toget koster nemlig 20 kr. Så da har jeg måttet vaske håret med vann i en uke, og det har gått overraskende bra."

Jeg var virkelig i et hardt sparingsregime på den tiden, da mitt fremste mål var å spare penger til å kjøpe min helt egen leilighet. Jeg sparte ikke så mye jeg klarte, sånn jeg burde, men heller mer enn jeg egentlig klarte, uten lov til å låne penger av min egen sparekonto uten å betale tilbake så fort jeg kunne, helst med renter. På et tidspunkt var jeg, pga mine egne regler, så "fattig" at jeg ikke hadde råd til å kjøpe nytt toalettpapir, og heller lånte en rull fra jobben som skulle holde frem til lønnen endelig kom. Kom, og forsvant. Rett inn på sparekontoen, som formelig slikket seg rundt munnen og strøk seg fornøyd på magen, mens jeg kokte nudler og vasket håret med resterende nuddelvann. Neida. Bare vanlig vann.

Nå er det heldigvis bedre tilstander. Leiligheten er for lengst kjøpt, dog ikke teknisk sett betalt, men økonomien er under kontroll, og jeg kan kjøpe meg noe fint i ny og ne. For en luksus!



Jeg har ikke jogget siden sommeren 2013, og må si meg fornøyd med det. Isteden spiller jeg litt volleyball, og har heldigvis lagt fotballkarrieren på is. Jeg forundret meg stadig over den fotballen. Hvordan voksne folk i 7 divisjons bedriftsfotball spilte som om det gjaldt selve livet, interaksjonen mellom lagene, og kodeord for forskjellige handlinger på banen.

Det pekes mye i alle retninger når man spiller fotball. Gjerne samtidig, og alle untatt meg ser ut til å være enige om hva som pekes på. Det ropes "Hjem!", "Se rygg!" og "Ja!". "Hjem" betyr at motstanderne har ballen og lagets spillere må skynde seg mot eget mål slik at ikke motstanderne kun trenger å komme forbi keeper for å score. "Se rygg" betyr at det kommer noen opp bakfra, ikke at man skal stirre inn i ryggen på noen andre, sånn som kanskje noen trodde før hun fikk litt mer erfaring. "Løp oppover, Cathrine", ropte en av kollegene mine under en kamp. Jeg så utover på den flate banen og ropte fortvilet tilbake "Jeg vet ikke hvor oppover er!"

"Ja" med en arm i været betyr ikke ja, for ingen hadde stilt noe ja/nei-spørsmål på evigheter. Det betyr heller "Jeg mener absolutt du skal sentre ballen til meg da jeg er sikker på at jeg er en kjemperessurs for laget og garantert kommer til å utrette mirakler tross sterke motstandere". En av motspillerne visket i øret mitt "I'm your worst nightmare", og da fant jeg ut at skulle jeg rope noe var det bedre å rope "Nei!" mens jeg pekte ned i bakken.

"Ut med dommer'n, inn med kua" er et velkjent utrop på fotballkamp. Ifølge Kongeriket for en lama er det såpass ille å være ku at de som blir forvandlet til en kan få lov til å dra hjem. Hva slags nytte en ku kan gjøre på en fotballbane er det dermed vanskelig å forestille seg. Men etter min aller første kamp i møte med en dommer som utviste meg fra banen fordi jeg hadde hettegenser, stoppet hvis ikke innkastene ble kastet fra nøyaktig posisjon der ballen trillet ut av banen og gav en hel haug gule kort, da kunne jeg skjønne hvorfor enkelte innimellom tenker at det er like greit med en ku.

Ut med blogger'n, inn med kua!

Vi snakkes:)

Flere bilder fra leiligheten

En eller annen gang midt i oppussingsprosessen var jeg så lei at jeg ble fysisk kvalm av å se en malekost. Heldigvis gikk denne kvalmen over en gang mot slutten av prosessen, og for to dager siden ryddet jeg vekk malekoster og -spann for siste gang. Det er helt utrolig at jeg nå er ferdig. Pengene mine skal heller gå til pynt enn planker fra nå av. Fy søren så kjedelig det er å bruke penger på planker.









Jeg vil også gjerne påpeke, kun for min egen skyld, at de som mente at listene ikke kom til å bli satt opp før jeg skulle selge, tok så feil som det går an. Jeg visste selvfølgelig at de tok feil hele veien, for jeg kommer fra et hjem der alt ble gjort i går, eller i forfjor for den saks skyld, og det mangler ikke så mye som en stift noe sted. Så det de påstod var fullstendig fremmed for meg. Vi tok dessuten en lagarbeidstest på jobben som gikk ut på å finne sin rolle i en gruppe, og de forskjellige rollene var (fritt etter hukommelsen):

- Kontaktsøker: En som er flink til å bruke sitt nettverks ressurser.

- Coordinator: En som er flink til å se andres egenskaper og best organiserer et team.

- Analytiker: En som er flink til å analysere prosessen underveis, eller sånn jeg dessverre ser det - forsinker prosessen ved å stoppe opp.

- Teamarbeider: En som er flink til å se folk, og ta vare på dem underveis.

- Ideskaper: En som er flink til å komme på hva som bør gjøres og hvordan.

- Igangsetter: En som er flink til å sørge for at prosjektet kommer i gang.

- Ferdigstiller: En som er flink til å sørge for at prosjektet kommer i mål.

- Spesialist: Jeg husker ikke helt hva dette spesifikt skulle være utover at fremstillingen kunne minne om et geni.

Her er mine resultater (også fritt etter hukommelsen):


For å si det sånn. Det var ikke satt av nok plass til min Ferdigstiller-graf på arket. Med andre ord; er det noen som fullfører ting så er det meg. :P

Leiligheten før og etter oppussing

Her om dagen, på vei til t-banen, gikk jeg forbi en jente med lik jakke som meg. Hennes var riktignok i en annen farge, men jeg syntes likevel det var litt morsomt og smilte for meg selv. Idét hun passerte meg lurte jeg på om hun også hadde lagt merke til det. Det viste seg at sannsynligheten for nettopp det var svært lav, for da jeg så nedover meg selv oppdaget jeg at jeg hadde på meg en annen jakke. Jeg har, som dere kanskje skjønner, vært ganske sliten en stund nå, men nå begynner heldigvis leiligheten å bli ganske ferdig, og med det får jeg livet mitt litt mer tilbake.

På søndag feiret jeg 28 årsdagen min, og hadde bedt til familieselskap for spente slektninger som skulle få se leiligheten for første gang. Jeg var antageligvis likevel den mest spente. Ikke minst fordi jeg hadde bakt mitt livs to første kaker. Det viste seg at jeg kan bake, og familien var veldig fornøyde både med kaker og leilighet. Nå som mine nærmeste har fått se den live, tenkte jeg at det kunne være gøy å vise den frem på bloggen:

FØR: Stue/Kjøkken (bilder fra prospektet)


ETTER: Stue/Kjøkken

Kjøkkenet og taket ble revet, nytt tak er satt opp i kjøkkendelen, og nå har jeg et flunkende nytt kjøkken fra HTH Gjør Det Selv på Ensjø. De har vært utrolig serviceinnstilte, og jeg anbefaler dem til alle som skal sette opp kjøkken selv til en billig penge, men likevel kunne få masse hjelp med tegning o.l.

FØR: Stue


ETTER: Stue


Taket ble som nevnt revet, og det viste seg at det var stukkatur under. Veggene måtte skjøtes på, taket repareres og begge deler males, og males, og males...

FØR: Stue


ETTER: Stue


Jeg satte opp skap i stuen for å ha ekstra lagringsplass, og en ekstra sitteplass.

FØR: Kjøkken/Stue


ETTER: Kjøkken/Stue


FØR: Kjøkken


ETTER: Kjøkken


Ekstra lagringsplass har jeg også i de 20 cm dype overskapene på stuesiden av "kjøkkenøya". Perfekt for vinglass og slikt. Det kommer en list langs taket der, forresten.

FØR: Kjøkken


ETTER: Kjøkken


Jeg er veldig fornøyd med denne løsningen. Ikke lenger et digert kjøleskap som blokkerer vinduet. Og masse skapplass til tross for et så lite kjøkken. Vaskemaskinen min har jeg fått skjult inne i det doble skapet til høyre.

FØR: Kjøkken


ETTER: Kjøkken


FØR: Soverom


ETTER: Soverom







Jeg er kjempefornøyd med å ha et skrivebord med hylleplass som kan gjemmes bort bak garderobeskapdørene. Generelt var denne oppussingen så verdt det. Jeg elsker leiligheten min. Likevel er dette noe jeg nå tenker at jeg aldri skal gjøre igjen. Jeg har ikke vært så sliten og ensom noensinne. Siden sist har jeg i tillegg til oppussing også holdt et pinnsvinn, og vært med å vinne NM i janitsjar med fantastiske Lillestrøm musikkorps. Begge de to tingene er noe jeg gjerne gjør igjen.

Sist, men størst av alt: HERREGUD SÅ STOLT JEG ER!


Kollektivlivet er over!

Jeg flyttet hjemmefra i 2005, og siden da har jeg bodd i kollektiv med tilsammen 33 personer fra elleve forskjellige nasjoner. Nå er den tiden over. Jeg har nemlig akkurat flyttet til min helt egen leilighet. Jeg skal ikke lenger stå i kø for å lage middag. Jeg skal ikke irritere meg over at leiligheten er skitnet til dagen etter at jeg har vasket, eller over at noen røyker "ut av vinduet". Jeg trenger ikke ha dårlig samvittighet over å ikke rekke å ta oppvasken før jeg må haste avgårde på korpsøvelse. Jeg skal ikke mer bli vekket klokken fire om morgenen av høyrøstede menn som er invitert på nash i stuen, eller at noen skal si et langt og ekstremt klinete og smattende farvel til hverandre rett utenfor soveromsdøren min. Best av alt - jeg slipper å måtte hilse på fremmede menn på kjøkkenet mens luggen står rett til værs og håret rundt "kronen" ligger så tett inntil hodebunnen at det ser ut som jeg har måne, og jeg drar i den ukomfortabelt korte morgenkåpen for å forhindre at den fremmede skal få varige mén.

Endelig er det bare meg, og jeg kan gjøre akkurat som jeg vil. Det jeg vil akkurat nå er å hvile. Jeg hadde ikke et voldsomt energioverskudd etter en forferdelig trist høst, og har gått enda mer i underskudd etter å ha pusset opp i to måneder, med utrolig få frikvelder. Men det kommer til å bli så verdt det. Jeg er ikke helt ferdig enda, men det nærmer seg veldig, og jeg er utrolig fornøyd med hvor fint det har blitt. Leiligheten ble i utgangspunktet ikke solgt som noe oppussingsobjekt, men kjøkkenet var både gammelt, stygt og veldig upraktisk, den nydelige strietapeten som vi kjenner så altfor godt fra 90-tallet hadde æren av å dekorere flere av veggene, og det var virkelig behov for en real omgang maling på alle gule lister og vinduer, samt flekkete, gamle vegger.



Men jeg har for vane å gjøre ting ordentlig når jeg først skal gjøre noe, så det var klart jeg skulle rive det senkede taket også! Jeg hadde nemlig en følelse av at det var stukkatur under, og det skulle jeg ha frem. Alle rådet meg til å la det være, men jeg liker ikke å få beskjed om at noe er umulig, så jeg trosset rådene og rev det. Det var et slitent tak som møtte meg den dagen. Og jammen var det ikke stukkatur der! Taket ble senket på nytt i kjøkkendelen, grunnet avsluttede vegger og synlig armering, men det originale ble beholdt i stuen. Malingen hang trist og gul ned fra taket, og det var sprekker overalt. Listen var så sprukket opp at det var store mellomrom mellom hver bit. Gipsveggene gikk ikke lenger opp enn det gamle taket, så den eldgamle panelen fra 1898 åpenbarte seg øverst på stueveggen. Jeg har nesten følt meg som en mann der jeg har stått og boret og snekret, og grodde jeg ikke pung i den prosessen kommer jeg aldri til å gjøre det. Heldigvis.



Jeg har ikke tatt meg bryet med å se ut som en allrtight versjon av meg selv i denne perioden, jeg valgte isteden trollversjonen. Maling på støvete klær, på hender og i hår, og ingen bruk av sminke eller hårbørste. Heldigvis er utseende veldig lite viktig for meg sånn generelt. Til tross for et lavt fokus på kroppslige overfladiskheter syns jeg det er en fordel at folk i hvert fall ser at jeg er en jente. Dessverre kunne det virke som det ikke var åpenbart for hvem som helst. En sen og veldig sulten kveld stakk jeg innom et gatekjøkken for å kjøpe en hamburger. Der ble jeg møtt av en dame og en mann, og den sistnevnte ekspederte meg. Han så lurt på meg og sa, litt gebrokkent: "Dama skal lage til deg. Det blir mye bedre. Men jeg skal ha penger. Jeg får penger og dama jobber. Er det ikke sånn vi otnytter damer, da?" Og jeg, the fellow man for anledningen, lo litt forsiktig og svarte spakt "Jo..."



Neida, dette er ikke meg. Det er min flinke pappa. Dette er meg:



Jeg har hatt litt av hvert å stri med, som dere sikkert kan forstå, og er enormt takknemlig for at foreldrene mine har stilt opp og hjulpet meg med det mest kompliserte. Pappa har satt opp kjøkkenet, mens jeg har vært kjøkkenassistent. Dessverre har ikke biscepsene mine økt nevneverdig i denne perioden heller, og pappa har vært litt oppgitt når han har trengt hjelp til å løfte tunge ting. Jeg er ikke den beste løftepartneren man kan ha, så jeg fikk litt vondt av pappa som bare hadde meg der. Heldigvis er jeg kreativ, og å gi opp er intet alternativ. Da pappa skulle skru opp kjøkkenviften, som til mitt forsvar ikke veide veldig lite, og jeg ikke klarte å holde den med de pinglete armene mine, la jeg meg krøket sammen på kjøkkenbenken og løftet den med ryggen. Det finnes alltid en løsning. Alltid.

Sånn så forresten taket ut etter at jeg hadde knekt vekk gammel maling og sparklet de resterene hullene og sprekkene. Legg også merke til gipsveggene, eller heller mangelen på det.



Og sånn så det ut etter at jeg hadde malt tre strøk med hvit maling.



Bildet er tatt i en skumringstime før jeg fikk satt opp taklampe, så min nydelige veggfarge kommer ikke helt til sin rett. En lys utgave av S2005.Y60R er det i alle fall, om noen skulle lure.

The last woman standing

(Advarsel: denne teksten er ikke morsom. Jeg virker muligens heller bitter og merkelig. Men jeg er bare ærlig.)

Heisann! Det er jo meg! Det verste er at jeg nå om dagen ikke en gang vil ha en kjæreste. Jeg ignorerer alt som ser min vei. Rettelse, jeg vil ha kjæreste. Men jeg orker ikke å FÅ det. "Love like you've never been hurt". Det er umulig. I hvert fall er det vanskeligere for hver gang man mislykkes. Å ha gjort sitt aller, aller beste, men ikke ha vært bra nok likevel. Det øker ikke akkurat selvfølelsen og baner vei for et nytt, inderlig forsøk. Hjertet først, hodet etter.

Det finnes mange som jakter etter den spenningen de føler når de er i datingfasen. De finner seg nye så fort pulsen med den foregående roer seg litt. Det gjør ikke jeg. Jeg gleder meg faktisk til hjertet slår i sitt normale og fornuftige tempo, til jeg får tilbake spyttproduksjonen i munnen og deodoranten fungerer som den skal igjen. Jeg ser frem til å være i et trygt forhold med verdens beste mann og gjøre alle hans dager enda litt bedre. Være der for ham uansett, både med latter og omsorg. Bare fordi jeg er meg, han er seg, og vi har blitt glad i hverandre.

Senere viser det seg jo at datingfasen dessverre var den beste tiden, for innen vi kommer til den gode, trygge og stabile forholdsfasen som jeg ser frem til for å roe meg nok ned til å virkelig nyte hans selskap, så har jo hans interesse kjølnet betraktelig. Da jeg og en tidligere kjæreste akkurat hadde begynt å date, var det en jente som hadde vært sammen med sin kjæreste i mange år som sa at hun misunte oss litt den fasen vi var i nå hvor alt var nytt og spennende. I dag er hun gift, og jeg er ufrivillig singel. Tipper misunnelsen har gått over.

Nesten alle mine erfaringer med dating og forhold har vist at jeg og menn, kanskje ikke helt overraskende, er hverandres rake motsetninger. Jeg møter noen jeg synes er interessant, men om vi kommer til å gifte oss, det aner jo ikke jeg. Mennene er overivrige. De ser ut til å være sikre på at det blir dem og meg, og de er så seriøse at jeg blir livredd for å såre de tilsynelatende enormt sterke følelsene deres. Jeg kan jo enda ikke garantere utfallet av denne fasen, og er veldig forsiktig med å love noe jeg ikke er helt sikker på at jeg kan holde. Det er jo så sårende å ha tolket det dithen at noen du liker er veldig interessert, og så plutselig viser det seg at vedkommende ikke var så interessert likevel. Jeg ønsker ikke å være den personen. Jeg hater å såre folk. Da må jeg heller trå litt varsomt i starten til jeg er sikker på at følelsene mine er sterke nok til at også jeg kan love gull og grønne skoger. Og mene det.

Etter hvert som jeg blir kjent med mennene blir følelsene mine sterkere og interessen vokser. Når vi har blitt kjærester er det fordi jeg har funnet ut at dette er et flott menneske jeg ikke vil miste, og han ikke har løpt sin vei helt enda. Dessverre er mennene på dette tidspunktet ferdig med sin jakt. De har bevist for seg selv og eventuelle observatører at jo, de klarer å få seg dame om de vil. Gratulerer så mye med økt selvtillit. At det til syvende og sist skal gå utover min er ikke kjipt for noen andre enn meg.

Det er vondt å bli ufrivillig singel uansett alder og livssituasjon. Og å bli singel i en annen situasjon enn min kan godt være mye, mye verre. Alt jeg har erfart så langt er at å bli singel i slutten av tyveårene når alle vennene dine etablerer seg med sin fantastiske utkårede, deler koselige hverdager, alltid er der for hverandre, og til og med begynner å få barn, ja, da er det enda litt mer ensomt å være den siste single enn det var tidligere i livet, det til tross for gleden man kjenner på vegne av sine gode venner, som man selvfølgelig unner all verdens lykke. De har ikke så mye tid til vennene sine lenger, og man må nå ha kjæreste for å ha selskap i hverdagen.

Kunne jeg bare våknet en dag og vært sammen med en jeg syntes var verdens beste, så skulle jeg gjort det. Dessverre må man gjennom denne "jakten", og det orker jeg bare ikke. Ikke vil jeg ha kjæreste bare for å ha kjæreste heller. Jeg har jo tidligere sagt at mitt eneste krav til en kjæreste er at han har like mange kromosomer som meg selv. Det er egentlig ikke sant i det hele tatt. Riktignok har jeg tilsynelatende færre ytre preferanser enn mange andre, som når de beskriver sin drømmemann begynner med hud- og hårfarge. For meg er sånt knekkende likegyldig. Derimot er jeg enormt kresen på følelser og kjemi, og derfor er det veldig sjelden jeg møter noen jeg ønsker å bli sammen med, selv om mine formuleringer i denne teksten kanskje får det til å høres ut som jeg har pløyd gjennom halve Oslo i min jakt på "den rette". Når de riktige følelsene er der så faller uansett alt annet på plass. Har han tilfeldigvis grønt hår og en ekstra brystvorte så spiller det ingen rolle.

Jeg er ikke en sånn jente som menn går gjennom ild og vann for. De fleste venninnene mine er heller ikke sånne jenter. De har fått seg kjæreste fordi de har vært heldige og møtt en ordentlig mann som har skjønt hvor bra jentene er. Det er trist å innrømme det, men etter det jeg har observert så er gjennom-ild-og-vann-jentene, som det av en eller annen bisarr grunn tydeligvis er verdt å ta vare på, de som gjør seg vanskelige. De utnytter følelsene til mannen, spiller hard to get, tar det de kan av kjærestens finansielle goder, sørger for å hele tiden være en utfordring, og oppfører seg generelt som om de ikke liker ham. De kan til og med være utro, og den skuffede mannen vil kjempe enda hardere for å beholde jenta. Jeg blir småkvalm av å høre sånne jenter skryte av hvor tett rundt lillefingeren de har klart å snurre kjæresten sin.

Selv har jeg aldri hatt noen snurret rundt lillefingeren. De som sier at kvinner har all makt i et forhold har aldri observert noen av mine. Jeg har aldri hatt makten, og jeg ønsker ikke å ta den heller, selv om jeg så klart skulle ønske at den var fordelt litt jevnere. Jeg gidder ikke å spille et spill. Har jeg blitt glad i noen så innrømmer jeg det. Da behandler jeg dem så bra jeg bare klarer, og forsøker å ta alle hensyn som kan tas. Jeg har ikke lyst til å kreve. Da forsvinner gleden. Gleden er å merke den andres ønske om å være sammen. Jeg nekter faktisk plent å behandle kjæresten min som noe annet enn det jeg syns han er - verdens beste.

Jeg er en pushover, og jeg skjønner at det ikke er så spennende. Men det må da være rom for sånne som meg også. Er det egentlig for mye forlangt å ønske et stabilt og trygt forhold der man gjør det man kan for å glede hverandre, også til tross for at jakten er over?

Du og jeg, Expedit. Du og jeg.

Jeg er nå i full gang med oppussingen av leiligheten. Min leilighet. Min! Det holder ikke med noen malingsstøk for denne perfeksjonisten, nei. Jeg har nærmest revet hele blokka. Det er en lang vei å gå, men når det blir ferdig kommer jeg antakeligvis til å være så stolt at jeg blir en interiør-rosablogger. Det beste med flyttingen er at jeg får mitt eget sted. Det nest beste er at jeg har ryddet så mye i tingene mine at jeg ikke eier en eneste ting jeg ikke har veldig lyst til å eie. Jeg elsker å rydde. Jeg vet det er bekymringverdig, og folk flest tror at jeg bare liker resultatet av en ryddeprosess. Dessverre tar de feil. Jeg er gal nok til å like selve ryddingen. Fordi jeg ikke har plass til å ha andre møbler i leiligheten enn de aller smarteste oppbevaringsmøblene på markedet, har jeg noen møbler jeg må kvitte meg med. I morgen forsvinner min kjære Expedit-hylle som jeg kjøpte på IKEA for rundt fire år siden. Jeg innså at jeg nå kommer til å kvitte meg med den eiendelen jeg har hatt høyest puls når jeg anskaffet meg. Det ble nemlig litt drama på IKEA den gangen.

Jeg kan være utrolig utålmodig. Riktignok har jeg en kjempetålmodighet når det kommer til pirkearbeid eller andre menneskers følelser og problemer. Skal en tråd inn i et bittelite nåløye så skal det ganske mange minutter til før jeg gir opp. Hvis en elev sliter med en matteoppgave forklarer jeg gjerne i timevis uten noen form for oppgitthet. Og hvis noen er lei seg for noe, men ikke gjør noe konstruktivt for å løse problemet sitt, er jeg der og trøster igjen og igjen. Jeg er ingen fan av å be folk som har det vanskelig om å skjerpe seg. Men der stopper tålmodigheten min. For skal jeg ha noe gjort, bør det helst ha skjedd i går. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har sittet på rommet mitt, fått en tanke om at jeg kanskje skal vurdere å skaffe meg et nytt møbel, og likevel vært på vei før neste måltid. Normale folk tenker litt mer over det før de legger i vei. De forstår også at ikke én person kan bære med seg et helt skap hjem fra IKEA alene, og ringer derfor en venn. Når vennen sier at han kan bli med i morgen, så avtaler de et klokkeslett og drar sammen neste dag. Det er ikke min taktikk. Jeg spør gjerne om hjelp, men har dessverre ikke tid til å vente til i morgen. Det skulle vært gjort i går, tross alt.

Jeg er på vei til IKEA intet mindre enn en time etter at jeg først fikk ideen om å skaffe meg et nytt møbel. Alene, selvfølgelig. Inn på IKEA, skaffe trillevogn, slite på de tre delene til skapet, trille lett til kassen, og lempe varene inn på bussen etter en pølse og brus til 10 kroner. Bussjåføren kjører som vanlig problemfritt til sentrum i Oslo. Ikke rett ved trikk, buss og t-bane, men noen hundre meter unna, omtrent der de prostituerte jobber. Jeg lemper møbeldelene av i tre omganger. "Hva nå?" tenker jeg så. For der stopper jo progresjonen. Og der står jeg, da. Henslengt i Skippergata, ved siden av et puslespill av et skap. Heldigvis har ingen tatt meg for å være prostituert. Jeg ser nok litt sliten ut, jeg som de flittige arbeiderne, men jeg er så godt pakket inn i klær at selv den lykkeligst gifte ektemann ikke ville orket å ta seg bryet.

I tillegg til å være utålmodig, hater jeg konfrontasjoner. Jeg kunne nok overlevd en konfrontasjon hvis den ble utført av noen jeg visste elsket meg, og som i tillegg klødde meg litt på ryggen under selve angrepet. Men jeg er ikke sikker, for det har jeg aldri opplevd. Pulsen min stiger, og jeg går rett inn i den velkjente fight- or flight-modusen. Til nå har jeg aldri valgt å løpe min vei, men når det egentlig har vært min tur til å konfrontere har jeg forsøkt å finne muligheter for å slippe. En sjelden gang har det faktisk ført til at jeg har blitt konfrontert med "Hvorfor konfronterte du meg ikke?" Ånei! Høy puls, fight or flight.

IKEA hadde for noen år siden en kampanje på Expedit-hyllene, og jeg bestemte meg, uten å nøle, for at den skulle jeg ha. Jeg ringte IKEA rett før stengetid og spurte om de hadde flere på lager, noe damen kunne bekrefte, men det var ikke mange, og de forsvant fort. Én stykk utålmodig, konfliktsky og ensom Cathrine var neste morgen på vei til IKEA for å skaffe seg en slik Expedit-hylle på ekstremsalg. For anledningen hadde jeg faktisk klart å låne en bil, og jeg var så tidlig ute at jeg stod først i køen utenfor IKEA da de åpnet. Jeg løp direkte til lagerposisjonen til hyllen. Ja, løp. Å bli oppfattet som rar av andre er aldri noen stor bekymring for meg. Der! Der lå det én igjen. Jeg ble så glad at jeg kunne gitt den en klem. Mens jeg i lykkerus satt og klødde den litt på ryggen, kom jeg på at jeg trengte en tralle for å klare å flytte den. Det stod heldigvis en mann rett i nærheten. Jeg følte ikke at det var riktig å be mannen om å hente en tralle for meg, så isteden spurte jeg pent om ikke han kunne passe på hyllen, mens jeg hentet en selv. Det skulle han gjøre.

Et halvt minutt senere var jeg tilbake. Mannen stod for anledningen, beleilig nok, med ryggen til og så på noe helt annet, fullstendig uviten om at en dame satt og grafset på hyllen min. Hun hadde slynget de slimete tentaklene sine rundt den for å få den over på trallen sin, som hun selvfølgelig hadde hentet på forhånd. Jeg ante en kommende konfrontasjon, og fikk umiddelbart makspuls og et meget uønsket adrenalinrush. Jeg hadde kommet for langt og styret for mye med lån av bil til at jeg kunne la denne damen stikke avgårde med hyllen min, så jeg måtte bare se og ta meg sammen og pent forklare for henne at den svimete mannen skulle passe på hyllen mens jeg var og hentet en tralle. Det burde jo gå bra, tenkte jeg, fullstendig ruset på adrenalin.

Det viste seg at jeg hadde undervurdert denne kvinnens desperasjon etter en Expedit-hylle. Det gikk nemlig på ingen måte bra. Hun nektet å gi meg hyllen, siden jeg hadde vært dum nok til å gå fra den. Hadde det ikke vært viktig for meg, skulle jeg spart helsen min for noe mer krangling, og gått min vei. Men jeg fikk meg ikke til å gi opp. Jeg prøvde å forklare gang på gang at mannen skulle passe på, at jeg hadde vært der først. Jeg ante ikke hvem av oss som egentlig skulle få hyllen slik som situasjonen hadde blitt, jeg visste bare at det hadde oppstått en situasjon som var både unødvendig og urettferdig for meg, på grunn av svima litt lenger borte. Svima kom bort til oss. Han viste seg å være en hyggelig mann, hvis eneste åpenbare feil var at han ble litt lett distrahert, og han bekreftet overfor damen at han skulle passe på den for meg. Det var ikke nok for damen. En IKEA-ansatt kom bort og lurte på hva alt oppstyret dreide seg om. På dette tidspunktet holdt hjertet mitt holdt på å gå helt amok, jeg begynte å miste følelsen i armene, og var ved besvimelsens rand. Den ansatte hørte tålmodig på to gærne kvinnfolk og en forundret mann, og tok sin avgjørelse på hvem som skulle få hyllen.

Jeg dro hjem med en Expedit-hylle den dagen. I morgen blir mitt mest forkjempede møbel noensinne fraktet vekk av noen andre. Jeg blir nesten litt emosjonell når jeg nå tenker på hvordan vi først møttes. Det skal sies at jeg forsøker å bli kynisk nok til å takle det som for andre bare er selve livet.

 

Ut med det gamle og inn med det nye

Der var 2013 over. Jeg har hatt mine beste og verste øyeblikk i året som har gått, og begynner det nye i en ganske annen situasjon enn fjoråret. Jeg går inn i 2014 som ansatt, singel og boligeier. Alt dette var motsatt for et år siden. Jeg skulle gjerne reist et år tilbake og nytt litt av den gleden jeg hadde på den tiden. Samtidig er jeg utrolig glad for at jeg nå har en jobb å gå til hver dag, og til og med har kjøpt meg leilighet. Det er en stor drøm som har gått i oppfyllelse for meg og hjelper veldig å tenke på i tunge stunder. Jeg har stor tro på at 2014 alt i alt kommer til å bli bedre enn 2013 selv om dopaminreseptorene mine var betydelig mer stimulert ved inngangen til 2013 enn det de er i dag.

Jeg har som vanlig ingen voldsomme nyttårsforsetter, men forventer jo oppussing og flytting i løpet av de neste månedene. I tillegg kommer jeg nok til å være litt forsiktig med å utsette meg selv for noen store nedturer og heller samle litt krefter ved å gjøre ting som jeg vet gir meg en ganske risikofri glede. Mitt tidligere nyttårsforsett "Just do it" blir altså lagt på hyllen for dette året. Nå er det mer "Just don't do it".

Jeg har tenkt til å få masse besøk i den nye leiligheten, etter noen måneder uten å ha invitert noen på noe som helst, og har allerede bestemt meg for å ha filmkvelder, familiebursdagsfeiring, innflytningsfest og til og med juleverksted. Jeg har en visjon om at jeg står på kjøkkenet og lager deilig middag, mens et par venninner sitter på andre siden av min halvåpne kjøkkenløsning, drikker et glass vin og skravler fornøyd. Dette blir det selvfølgelig ikke noe av, for jeg har så langt nesten ingen husmorpoeng i kjøkkenavdelingen, og prøver derfor å unngå å utsette andre for min matlaging. Da vi spiste nydelig middag på nyttårsaften, var det noen som bestemte seg for å begynne å gjette på ingrediensene i en av rettene. Jeg merket med én gang at jeg ikke hadde sjanse til å bidra i gjettekonkurransen, og grunnen til det er selvfølgelig at alt jeg lager har tre ingredienser; vann, en form for melkeprodukt, og en krydderblanding fra Toro. Når folk nevnte gurkemeie, kapers og pandabjørnskarv nikket jeg tankefullt bekreftende mens jeg latet som jeg smakte litt ekstra på maten.

Jeg skal selvfølgelig fortsette å blogge på det samme høye nivået som før, slik at dere holdes oppdatert med nesten 12 årlige innlegg. Jeg fikk en kjempehyggelig mail der det stod at personligheten min visst nok virker ganske herlig her på bloggen. Det er jo fantastisk og jeg ble så glad. I virkeligheten (aka irl) er den dessverre ikke spesielt herlig. Fordi jeg har levd 2013 med et høyt indre stressnivå har jeg fått oppdage hvor grusom den faktisk kan være og i perioder har jeg hatt lyst til å isolere meg fullstendig for å slippe å demonstrere den for folk jeg respekterer og ønsker at skal like meg. De sier jo at personlighet forsterkes med alderen og gjør gamle mennesker spesielt sære - det blir et kjempeproblem for meg og dem som er rundt meg når den tiden kommer. Heldigvis er det noen år til enda, og det er jo ikke sikkert det kommer til å være merkbart for alle kattene jeg da omgir meg med. Hva 2014 angår så skal jeg vente litt med å tre inn i min tilsynelatende uunngåelige skjebne som crazy cat lady.



Godt nytt år!












"Ikke for å være slem, Cathrine"

Når jeg etter en lang stund endelig har sluttet å like noen kan jeg på én måte synes at det er godt å ikke ha kjæreste. Det er ikke av samme grunn som så mange andre, nemlig at de kan gjøre akkurat som de vil, når de vil. Jeg har aldri opplevd at jeg ikke kan gjøre akkurat som jeg vil når jeg er i et forhold, for å dra med meg fremmede menn hjem fra byen har aldri vært min kopp te. Grunnen til at jeg kan like å være singel er fordi jeg vet at jeg slipper å bli ordentlig såret. Dessverre har jeg allerede rukket å bli 27 år, og innser at dersom jeg noen gang skal få en familie så kan jeg ikke ta den ti års pausen fra menn som frister meg aller mest akkurat nå. Foreløpig er jeg likevel på mitt mest avvisende noensinne, og det sier litt når jeg er ganske reservert fra før. Nå om dagen blir jeg til og med oppfattet som avvisende når jeg ikke er klar over at jeg befinner meg i en potensiell avvisningssituasjon.

Jeg satt på trikken, på vei til jobb, da en tydelig beruset, middelaldrende mann satte seg ned rett overfor meg. Han hadde med seg en kopp med noe flytende i, og jeg så umiddelbart for meg at koppens innhold raskt kunne havne i en situasjon der det var mine klær som måtte absorbere det. Jeg byttet derfor sete for å unngå at visjonen ble til virkelighet. Den ustelte mannen ble tydelig fornærmet over min tilsynelatende avvisende gest.

"Jeg er millionær, jeg", sa han med trykk på den første i-en i ekte gammeldags Oslo øst-stil. "Hadde tenkt å gi deg en tusenlapp, jeg," fortsatte han, "siden det er bursda'n min i da'. Så nå kan du angre på at du flytta deg". Jeg angret veldig. En tusenlapp hadde jo ikke vært meg imot. Men mannen var ikke ferdig med å få ut frustrasjonen sin. "Norske kvinner vil ha svarte menn. Ja, da må dem ta konsekvensen av det." Han trodde tydeligvis at jeg hadde flyttet meg fordi jeg ikke likte hudfargen hans, som når sant skal sies var ganske lik min, bare av det litt mer gustne slaget. Om denne mannen hadde blitt avvist til fordel for en svart mann tidligere i livet går jeg utifra at det rett og slett var fordi den svarte mannen, til forskjell fra ham selv, ikke var ruset på tre forskjellige narkotiske stoffer.

Nå spørs det igrunn om jeg egentlig trenger en mann i det hele tatt, være seg svart eller hvit. Jeg tok nemlig en hjernekjønnsID-test her om dagen. Den var basert på en rekke oppgaver, inkludert en vinkeloppgave, en oppgave der man skulle gjenkjenne en figur som var rotert på flere måter, og en oppgave der man skulle se hvilke figurer som hadde byttet plass. Resultatet mitt ble at hjernen min er litt mandig. Jeg har aldri følt at jeg var født i feil kropp, men nå begynner jeg jo å lure litt. Jeg velger derimot å se det positive i det - Jeg trenger ingen mann når jeg er begge deler selv. Jeg må bare jobbe litt med å åpne lokk.

Mine resultater er nedenfor. Om du har lyst til å ta testen selv finner du den HER.


En ukes tid etter at jeg hadde blitt dumpet var jeg på oktoberfest med noen venner. Jeg var ikke akkurat i noe voldsomt festhumør, men man kan jo ikke bli sittende hjemme og sture heller. Vel fremme møtte jeg noen venner av vennene mine. Jeg er ikke så glad i smalltalk fra før, og når jeg er lei meg kan jeg ikke fordra det. Jeg snakket litt med en av disse menneskene, som senere viste seg å utføre svært bevisste attraktivitetsvurderinger basert på førsteinntrykk. Min venninne ble veldig interessert i denne attraktivitetsteorien og ønsket en vurdering, ikke bare for seg selv, men også på vegne av meg. Jeg ønsket meg på ingen måte noen vurdering, men det rakk jeg ikke å si ifra om før den strålende vurderingen til venninnen min var ferdig og min hadde begynt med "Ikke for å være slem, Cathrine". Jeg var visst både kald, uvennlig og avvisende, og dermed forståelig nok svært uattraktiv. Og jeg som hadde forsøkt meg på et forførende duckface. Jeg må visst jobbe litt med det.



Så da måtte jeg dra hjem alene, da. Søren heller.



Ha en fin dag, alle sammen! Særlig du, Ivan, ditt lille sjarmtroll.

Homsegrenser og politisk ukorrekthet

Det går veldig lenge mellom hver gang jeg skriver her, og jeg kan ikke påstå at det er fordi jeg er så travelt opptatt med å skrive for diverse aviser. Likevel vil jeg gjerne fortelle at jeg nå er med og skriver for jobbens interne blad, og har så langt skrevet én tekst. Jeg merket fort at det kom til å bli vanskelig å legge fra seg bloggens tøysete stil og ta på en alvorlig maske, så da gikk det som det måtte gå. At overskriften ble godkjent er jeg svært positivt overrasket over, for det hender jo iblant at jeg møter folk som ikke setter like stor pris på min uhøytidelige og politisk ukorrekte væremåte. Selv syns jeg det er forfriskende at mennesker tør å tulle med temaer som er litt tabu. Da mener jeg ikke å holde standup om selvmord i begravelsen til en som har tatt sitt eget liv, men å være uredd i forbindelse med temaer som samfunnet har bestemt at er "no-no", til tross for at det på ingen måte trengte å være det. Etnisitet, legning og religion er eksempler på disse. Dessverre er jeg selv både hvit, heterofil og ikke spesielt religiøs, og da er det mer sosialt risikabelt å tulle om det enn om jeg hadde vært en lesbisk aboriginer med bakgrunn som leder for Scientologikirken.














Lev i nuet
Jeg har kvittet med med Downsen siden sist, og heller pådratt meg noen andre småting. De siste to ukene mine har kort oppsummert vært slik:

Migrene
Oppkast
Feber
Hodepine
Vondt i halsen
Vondt i kroppen
Hoste
Generell forkjølelse
Øyekatarr

Men jeg lever selvfølgelig i nuet og koser meg glugg ihjel med alt sammen. Særlig øyekatarren, som er siste tilskudd, er spesielt velkommen. Kjæresten min har bursdag om få dager og jeg syns bare det er ekstra hyggelig å kunne gå sminkefri og med briller i en slik anledning. Det er ikke å forakte å være på et par armlengders avstand heller dersom han mot formodning ikke har lyst på alle mikroorganismene jeg tar vare på for tiden. "Der det er hjerterom er det husrom" heter det jo. Jeg tror jeg må vurdere å redusere hjerterommet mitt en smule. Skal uansett prøve å unngå at det går utover bloggen.

En dag i forrige uke var jeg på vei hjem fra jobb med 39 i feber, flekkete joggebukse og så generelt ut som jeg nylig hadde blitt dumpet. Det eneste som manglet var en skje og en boks med is. På det tidspunktet var det noen som sa litt vel høyt til kompisen sin i det jeg gikk forbi: "Deilig rumpe!" Av alle dager var det den dagen jeg fikk en kompliment.

Håper i hvert fall det står bra til med dere! Kos dere med det nydelige sommerværet mens jeg prøver å finne juridiske grunner for å kaste ut mine parasittiske, små asylsøkere.



Det fremkommer dessverre ikke av bildet hvor deilig rumpa mi faktisk er.
Downs på en torsdag

Jeg har aldri opplevd at noen har utbrutt at jeg ikke skjønner hvordan folk med Downs har det, naturlig nok, forsåvidt, da jeg aldri har sittet og påstått at de har det så innmari lett. Skulle jeg likevel komme utfor en slik situasjon kunne jeg nå svart at "Jo, jeg vet faktisk hvordan det er." På torsdag hadde jeg Downs.

Torsdagen startet i det tidsrommet som kalles grytidlig i min verden. Klokken seks stod jeg opp. Vel og merke med feil ben, men det visste jeg ikke ennå da. Jeg feilberegnet litt med tiden, som jeg stadig gjør, og mistet t-banen med få sekunder. Siden det er sommerferie innebar det en ventetid på 15 minutter. Greit nok.

Været var forholdsvis fint, og jeg hadde helt være ute-abstinenser etter mange dager med innetid på jobben, og som shoppingassistent på ettermiddagene for venninner med egne leiligheter (som når jeg tenker meg om inkluderer alle venninnene mine). Jeg kom på at jeg hadde lovet å være med på bridgekurs etter jobb, i tillegg til at jeg kom til å reise vekk fra Oslos fantastiske helgevær. Humøret sank litt.

Vel fremme på jobben demonstrerte jeg som vanlig hvor rart hodet mitt er satt sammen ved å spørre om jeg kunne sitte og tegne på et ark. Dette arket må tegnes på, men det trenger bare å ta ett minutt, ikke ti, og strekene trenger på ingen måte å være linjalrette. Det må de for meg. På alle måter. Jeg måtte jo bidra med litt mer effektiv jobbing også, betalt som jeg jo blir. Derfor satte jeg i gang med full iver, men klusset det til sånn at den jobben de andre allerede hadde gjort nå var forgjeves. Jeg gav meg selv en klapp på skulderen og brukte resten av dagen på en analyse som resulterte i en negativ kontroll som ikke ble negativ (les: det gikk ikke bra). Jeg trenger helt sikkert ikke ha med at jeg tapte bridgen. Administrerende direktør der jeg jobber har fått med seg at jeg er én som utelukkende taper i alt jeg foretar meg, så da han stakk innom kontoret her forleden lurte han på om jeg hadde tapt noe i det siste. Det hadde jeg.

Jeg mistet akkurat t-banen på veien hjem også. "Noe annet ville vært rart", tenkte jeg. Jeg ble sittende i min egen verden på t-banen, som jeg gjerne blir når jeg sitter et sted i 25 minutter og bare venter. Da jeg var tilbake i den verdenen vi alle lever i hørte jeg "Neste stasjon: Stortinget". Oisann! Jeg skulle jo gått av på Jernbanetorget som er stoppet før. Jeg fikk heller gå over på den andre plattformen og ta banen tilbake. Sånn går det jo innimellom når man ikke følger med. Jeg gikk opp til midtgangen og ned på andre siden. Banen som heter "Ringen" kom kort tid etter, og jeg gikk på.

"Neste stasjon: Nationaltheatret".

"Nei, hva er det som skjer?" tenkte jeg. "Hvordan er dette mulig?" Etter et par sekunder med intens forvirring gikk det plutselig opp for meg at min vandring over til andre siden for å bytte t-baneretning kun hadde resultert i at jeg kom ned igjen litt lenger fremme på samme plattform. Herregud. Jeg prøvde å le lavt, men mislyktes. Hva i alle dager hadde skjedd med hodet mitt? Jeg speilet meg kjapt i t-banevinduet og ble møtt av refleksjonen til en jente med Downs som smilte lattermildt tilbake. Jeg samlet med meg kromosomene mine og tuslet av t-banen. Ikke tro et sekund at jeg kom meg av trikken på riktig stasjon heller. Det gjør du rett i.

Jeg slenger med dette bildet av meg selv fra jeg var liten bare for å illustrere hvor nære på det faktisk var at jeg fikk et kromosom for mye.



Flaut
Jeg tror ikke jeg er blant dem i verden som blir lettest flau. Mulig at jeg mangler totalt selvinnsikt nå, men jeg oppfatter meg selv som en som tåler en god del av ting som kanskje mange ville syntes var flaut. Min forrige jobb var tross alt å stå foran 30 ungdommer av gangen og improvisere fire timer om dagen. "Cathrine, er dette selleri?" spurte en elev i en matlagingstime. Jeg er ikke akkurat noen mesterkokk, faktisk ikke en gang en normal husmor. "Eeeeh", begynte jeg. Jeg holdt eeeeh-en til en annen elev svarte "ja". "Ja," svarte jeg i påfølgende millisekund. "Det er klart det er selleri! Har'ukke lest leksa di, gutt?! Anmerking". Neida. Jeg stoppet etter "ja". Om det fortsatt er elever som leser bloggen min tipper jeg dessverre de syntes det siste der også hørtes ut som meg.

Dette var uansett på ingen måte flaut. Livet mitt har sørget for at jeg akkurat ikke har nok verdighet til å bli flau når jeg dummer meg ut. Spesielt ikke etter den gangen jeg i samme jobben ikke kunne svare på hva 3 ganger 9 var. 27, forresten. Det sitter nå. Ikke bare det, jeg har også hatt seksualundervisning for fire tiendeklasser i løpet av én dag. Det vil si en hel dag med fnising og femten år gamle elever som skulle prøve å sette meg ut mens de selv bare ble rødere og rødere i ansiktet. Jeg var ganske rosa, men det er bare fordi det er min vanlige ansiktsfarge.

Men, det er én ting som gjør meg utrolig flau. Og det er harry korpsspilling. Hvilken ondskapsfull komponist skriver "shout "Tequila!"" i notene? Hvorfor skal jeg uten videre måtte rope "Tequila" bare fordi jeg begynte å spille et instrument? Nei, alvorlig talt. "Mambo!" har jeg også måttet rope. Du kan jo lure på hvorfor. Er det tøft? Overhodet ikke. Det eneste som skjer er at korpsungene må passe seg ekstra godt for ikke å bli banket opp på skoleveien i de påfølgene dagene. Det er dét som skjer.

Jeg klarer ikke se med begge øynene når amerikanske high school-bands spiller på tv. De fyker over fotballbanene sine i et forrykende tempo mens de vifter instrumentene sine fra side til side. Relativt kul effekt. Hadde jeg ikke byttet kanal etter fire sekunder ville jeg garantert fått høre litt "Tequila!" og "Mambo!" også. Jeg tror grunnen til at jeg syns det er så pinlig er fordi det er dét jeg mistenker at venner og bekjente (som ikke aner hva jeg egentlig gjør på fritiden) tror jeg holder på med. Spiller marser i dobbelt tempo på en amerikansk fotballbane og roper Mambo mens jeg vifter febrilsk med fløyta. Før jeg drar hjemover tar jeg selvfølgelig ut den falske reguleringen og får bort kvisene med sminkefjerner.

Og i dag, i dag har jeg vært med på en Flash Mob. I korpsversjon, naturligvis. Så kom ikke her og påstå at korpsunger ikke vokser opp til å bli de aller kuleste voksne. Det var rett før jeg ropte "Mambo!", men tok meg heldigvis i det i siste liten.


Mambo!

Rene treningsbloggen!

Hvis dere blar dere to måneder bakover i arkivet, dvs scroller ned til forrige innlegg, kan dere lese den spennende historien om da jeg forsøkte å kjøpe treningsklær. Kort oppsummert var det dessverre en mislykket operasjon. Heldigvis for meg fikk jeg hjelp av en venninne på harrytur til Sverige i påsken, og er nå eier av løpetights, joggesko og hele to (!) treningsoverdeler. Prøverommene i butikken i Sverige var noe spesielle - To kabinetter med 160 centimeters høyde midt i lokalet. Jeg, med mine 177 cm, hadde forholdsvis god utsikt utover butikken, men syntes likevel det var dumt at ikke kabinettene var enda litt lavere så jeg kunne følt meg mer blottlagt. Heldigvis kom en mann på over to meter inn i prøverommet ved siden av mens jeg prøvde en trenings-BH. Jeg kunne se brystkassen hans, og han kunne antakelig se navlen min. Jeg finnes ikke sjenert og kan ikke tenke meg mye som er bedre enn å flashe puppene mine for vilt fremmede mennesker midt i offentlighetens rom, så dette var en meget positiv og langt fra klein opplevelse. For oss begge, går jeg utfra. 

I helgen tenkte jeg å benytte meg av godværet og de mange fine parkene i nærheten av leiligheten jeg bor i. Jeg tok på meg mine fine, og fremdeles så godt som flunkende nye, treningsklær og gikk ut. Generelt er det litt pinlig å se så proff ut når den eneste måten jeg beveger meg bortover på er i tilstand: heseblesende, men jeg trøster meg med at ingen aner at jeg bor rett borti svingen og akkurat har begynt treningsøkten. Tilbake til helgens økt, hadde jeg vel ikke akkurat forutsett at det skulle oppstå problemer utover type kondisjon, men dessverre skulle økten vise seg å by på uventede utfordringer. Mens jeg gikk hjemmefra begynte jeg å kjenne at hele situasjonen var merkelig og uvant. Uten at det var en buss som var i ferd med å kjøre fra meg, eller noen som løp etter meg med kniv, så skulle jeg bare uten videre begynne å løpe? Og når i prosessen starter løpingen? Idét man går ut døren? På vei til parken? Når man ankommer parken? Alt føltes feil.

Jeg gikk over veien på taxigrønt lys. For ikke å bli påkjørt måtte jeg løpe. Ok, der var jeg i gang. "Hvor lenge må jeg holde på sånn her?" tenkte jeg et par sekunder ut i økten. Svaret ble ett minutt. Jeg ruslet hjem igjen. Litt usikker på hvor lenge noe må vare for å kunne kalles en økt. Jeg setter grenseverdiene på 1 minutt og uendelig, med forbehold om endringer.

Det bør nevnes at jeg har meldt meg på bedriftsfotballaget. Ikke bare meldt meg på, jeg har vært med på treninger. Første gang ble veldig rolig fordi halvparten forsvant i en akillesulykke, som seg jo hør og bør i bedriftsfotball. Likevel var jeg dagen etter støl i alle muskler i kroppen. Til og med i halsen. Antakelig fordi jeg nikket ballen én gang. Dvs, ballen suste i en pen bue rett mot meg. Jeg stilte meg opp med en elegant knekk i knærne før jeg knep igjen øynene. Like etter fikk jeg en ball i pannen. Jeg velger å kalle slike hendelser "nikking". 

Jeg ble spurt om jeg var oppe ved motstanderens mål for å fiske etter ballen, men sannheten var så klart at jeg ikke orket å løpe ut igjen. "Jeg vil så gjerne score mål", svarte jeg isteden. Fotballer fyker veldig fort fra én side av banen til den andre. Det samme kan ikke sies om meg. I det minste har jeg veldig hyggelige medspillere. Selv om de skaller meg ned uten videre nøling, lar de meg konstant ødelegge for laget uten så mye som en eneste liten klage. "Cathrine er spiss!" har jeg nå fått høre for første gang, og ingen lo. Eller i det minste var det bare jeg. De andre kjenner meg ikke godt nok enda til å se ironien i det.

Treningsnarkoman på shopping

Jeg har alltid pleid å le av menn som ikke klarer å handle klær til seg selv. Ikke de som ikke liker det, men de som rett og slett ikke klarer det og blir stående forskremte midt blant jeansene til de sniker seg ut av butikken uten så mye som et par sokker. I dag har jeg derimot fått en større forståelse av hva disse mennene går gjennom. Shopping kan faktisk være umulig. Jeg skulle nemlig kjøpe treningsklær etter jobb, og grunnen til at jeg ikke har skjønt før nå hvor vanskelig shopping kan være er at jeg aldri før har kjøpt treningsklær. De siste joggeskoene jeg eide ble kjøpt i 2002, antakeligvis av mamma, og jeg kastet dem da jeg flyttet i 2012 - 10 år etter jeg fikk dem. I dag skulle jeg altså spandere på meg et par, og som jeg sa til den stakkars jenta som etter 40 minutter ble spurt om hjelp av en lettere desperat og svett Cathrine: "Dette er noe jeg har tenkt til å gjøre max to ganger i livet, så det bør bli bra". Antakelig formulerte jeg meg ikke helt som en nonne i pensjonsalder.

Dere vet antakelig allerede hvordan treningssko ser ut, som de fleste jo gjør, meg selv inkludert i hvert fra og med i dag. De er fulle av detaljer og spraglete i alle farger. Helst litt reflekser og neonfarger som skal sørge for at ingen går glipp av entreen inn på treningssenteret, noe jeg personlig ikke setter så veldig stor pris på. Jenta fortalte at den neonorange modellen hun anbefalte meg også kunne bestilles i sort, men da kunne jeg ikke få dem før etter påske. "Fint", tenkte jeg. "Da kan jeg sitte stille med god samvittighet til etter påske". "Ok, da", svarte jeg, med passelig bedrøvet stemme. "Man må jo lide for skjønnheten!" Fordi jeg var så fornøyd med god service spurte jeg om ikke hun kunne hjelpe meg å finne treningsklær også. Heldigvis hadde jeg ikke skremt henne fra å fortsette hjelpen. "Kosjen farga e det du like?" "Har du noe i usynlighetsstoff?" hadde jeg lyst til å spørre. "Lilla, kanskje?", svarte jeg isteden. Hun valgte ut en tights til meg, og en t-skjorte med trykket "RUN FAST". Jeg begynte å le, og hun ble usikker og spurte om jeg ikke likte det hun holdt frem. "Joda, det var kanskje mer trykket som ble litt vel ironisk", svarte jeg. Hvordan skulle hun kunne vite hvor ironisk det faktisk var, stakkars? Jeg ser jo ikke spesielt treg ut. Eller, jeg tar det tilbake. Jeg har flere ganger måttet spesifisere at borettslaget mitt ikke heter Tangerudbakken, sist gang i går da jeg på jobb ble spurt om jeg hang med i en helt vanlig samtale. Jeg er ikke mindre intelligent enn at jeg stort sett henger med i helt vanlige samtaler, men tydeligvis er ikke dét inntrykket jeg gir. Jeg ser kanskje treg ut i mental forstand, er vel konklusjonen. Men skinnet bedrar. For det er jo skinnet mitt som er tregt.

Jeg prøvde klærne jenta hadde valgt ut, men t-skjorten var såpass kort at den fremhevet alt jeg ønsker å skjule. Antakelig var den helt normal i modellen, men jeg har sannsynligvis Nord-Europas lengste overkropp. Og siden de fleste ikke-nordeuropeere er forholdsvis korte er det ikke urimelig å anta at den dermed er verdens lengste. I et humanfysiologikurs på universitet skulle vi måle overkroppen vår fra stolsetet til toppen av hodet. Resultatet mitt bikket akkurat 1 meter, men jeg jukset og skrev 99 cm fordi ingen andre hadde fått et tresifret antall centimeter, og jeg som jente ikke ville skille meg ut som den største. Magetoppen med "RUN FAST"-trykk slo derfor ikke helt an og jeg gikk videre til butikken ved siden av.

Der spurte jeg ikke om hjelp, men tenkte heller at jeg nå var blitt såpass dreven at jeg skulle klare å se litt på egenhånd. Det var ikke en heldig avgjørelse. Jeg stod og så litt på noe jeg trodde var en treningstights, da det gikk opp for meg at jeg var omgitt av langrennsski. Det jeg så på var tydeligvis en langrennsbukse, og jeg begynte å svette igjen. Ikke skjønte jeg hva som var for menn og kvinner heller, så likestilte som vi nå tydeligvis har blitt i treningsklesveien. Lenger inn i butikken fant jeg en avdeling med passelig jentete t-skjorter og tightser, samt en manekeng som så ut som hun trente, med joggesko og det hele. Bingo! Oppdraget mitt var jo å bli sånn som henne, så klærne jeg søkte måtte nødvendigvis henge i nærheten av henne. Igjen stod jeg og så på en av tightsene og vurderte å prøve den. Da fikk jeg plutselig se at det stod "CLIMACOOL" på den og ble med ett litt usikker på om det var det fremtidige klimaet inne i min potensielt fremtidige treningsbukse som kom til å være kaldt, eller om den skulle brukes i kaldt klima. Det er en stund siden sist jeg gikk inn i en treningshall, men jeg kan ikke huske at det var uteklima der. Jeg ble stresset og la den fra meg. Jeg rygget tilbake og ble overveldet over alle produktene på veggen som jeg ikke visste sikkert hva var. Så bestemte jeg meg for at jeg hadde fått nok shoppingstress for én dag.



Totalt forbruk: 0 kr. Fotballfrue, hvis du mot formodning skulle være fast leser: Du kan gjerne hjelpe meg.

Ringevikar no more

Har dere sett opp på himmelen i det siste og lagt merke til noen griser som flyr rundt? Se litt nøye etter - jeg har nemlig fått jobb. JEG HAR FÅTT JOBB! Jeg forstår godt om du akkurat satt kveldsmaten i halsen. Jeg var på intervju for et par uker siden og fikk et fantastisk inntrykk av stedet. Likevel turte jeg ikke å håpe for mye i frykt for den voldsomme skuffelsen som da kan oppstå. At jeg i tillegg visste om en kjempeflink annen søker hjalp ikke nevneverdig på de positive forventingene. Som jeg sa til en venninne - de eneste i hele verden som foretrekker meg over ham er mine egne foreldre. Og hadde foreldrene mine møtt ham kan det være at selv de hadde byttet side. Men jeg fikk altså jobben, og jeg svever rundt sammen med de flyvende grisene i en kjempelykkerus.

"Hvem er du i dag?" er det spørsmålet jeg har fått flest ganger det siste året som ringevikar på ungdomsskolen. Det betyr selvfølgelig "Hvilke lærere vikarierer du for i dag?" bare sagt på en litt enklere måte, men det har alltid fått meg til å føle meg som et menneske med en veldig akseptert og nesten oppfordret personlighetsforstyrrelse. "Er du Knut i dag? Eller bestemor? Eller Flekken, labradoren til fru Nilsen? Eller loppa som bor i pelsen til Flekken?" Jeg har ærlig talt følt meg mest som loppa. I min nye jobb er det ikke særlig sannsynlig at  jeg blir spurt hvem jeg er hver dag. Jeg går utfra at de også antar at jeg bare er meg.

"Joakim fortalte oss at du skriver en blogg", sa de til meg på jobbintervjuet og spurte om adressen. Jeg kan derfor også avkrefte den absurde påstanden om at min uttalt "forferdelige" blogg skulle være til hinder for jobbanskaffelse. Selv pornoskuespillere får vel kjøpt seg leilighet, så at bloggen skulle hindret meg i akkurat det er vel heller usannsynlig. Jeg har derfor herved avkreftet alle de tre hårreisende påstandene, og må si meg utrolig fornøyd med det.

Vær dog ikke redd for at jeg ikke skal få noe å skrive om her på bloggen selv om jeg bare blir mindre og mindre mislykket for hver dag som går. Jeg har nemlig så innmari mye å ta av. Det er aldri noen fare for at halsen eller føttene mine krymper, at jeg plutselig får god stedsans og slutter å være svimete eller dumme meg ut, eller blir ekspert i å åpne vinflasker. Og er det ikke meg det er noe galt med så har jeg det jo med å oppleve møter med mange veldig spesielle mennesker. Noen ganger lurer jeg på om andre generelt bare er mindre oppmerksomme, eller om jeg faktisk opplever mer rart enn gjennomsnittet. For et par dager siden opprettet jeg faktisk en Twitter-konto (Crapylet, om noen vil følge meg) på grunn av sterk oppfordring fra en venninne og hennes følgere etter at hun postet et bilde av min Facebook-status:


Håper Pia overlever selv om jeg ved et uhell eksponerte ansiktet hennes på denne måten...

Dette er altså hverdagskost for meg, og jeg deler det gjerne med dere. Nå har jeg hele 11 følgere, altså omtrent dobbelt så mange sammenliknet med de som leser bloggen, men det er én åpenbar ulempe. Jeg får kun poste 140 tegn per melding. Her på bloggen har jeg blitt ordentlig bortskjemt med friheten til å skrive og skrive og skrive, sånn at dere må lese og lese og lese (bare hyggelig!), og har etter min egen mening fått en særegen måte å formulere meg på. Jeg bruker jo fort 140 tegn på et par-tre ord, så jeg kommer til å slite med Twitter. Kanskje må tweetene mine bli noe sånt som "Rar mann på trikken, ikke plass til å forklare her". På Twitter kommer det også opp forslag om hvem jeg burde følge fordi de likner på noen jeg allerde følger. Det samme gjelder informasjon om hvem som likner på meg selv, og her var det som kom opp første gang jeg så det:



Julie Voksenleks tweets skal altså være veldig lik mine. Hun holder seg hovedsakelig til erotikk og Twitter går utfra at det kommer jeg også til å gjøre. Twitter har selvfølgelig rett. Jeg har hovedsakelig laget kontoen for å åpne for suksess i min drømmekarriere som fremtidig middelaldrende eskortepike.

Nok om fremtidige eskortepiker og tilbake til jobbnyhetene. På onsdag var det plutselig siste dag på ungdomsskolen. Jeg kjenner at det kommer til å ta lang tid før jeg savner å være ringevikar. Mest sannsynlig kommer jeg aldri til å savne selv ringevikarstillingen uten rettigheter, faste arbeidstider og det å måtte forholde seg til hvordan elever ofte behandler vikarer - dagen lang, hver dag. Derimot kommer jeg til å savne de klassene jeg har blitt kjent med og håper elevene kommer seg langt her i verden. I tillegg kommer jeg selvfølgelig til å savne mine fantastiske kolleger som jeg har hatt det så morsomt sammen med. Jeg fikk nydelige tulipaner og vin med koselig kort av kollegene mine, til tross for at de hadde fått vite samme dag at det var min siste arbeidsdag.





Jeg har fått jobb-feiring med jubelhopp på Moyo i Firenze i helgen

Selvironi og sensitivitet

Stadig oftere hører jeg fra venner og bekjente at de gleder seg til å lese et fremtidig innlegg her på bloggen. Som regel dreier det seg om noe jeg forteller dem om eller noe vi opplever sammen. Mitt inntrykk er at jeg sjelden er morsom muntlig siden jeg iblant kløner til potensielt festlige formuleringer. Enten det eller så er jeg enda morsommere skriftlig. I hvert fall ønsker folk å lese de historiene jeg allerede har fortalt dem, enda de vet alt og jeg virkelig ikke har nok materiale til å fylle en hel (etter mine krav) bloggpost. Jeg syns det er utrolig hyggelig at folk gleder seg til neste lesning her, og jeg vet jo å trekke ut spenningen med bare to innlegg i måneden, men det et altså ofte jeg må skuffe med fravær av de historiene folk ønsker å lese masse om (dvs de åtte linjene jeg får presset ned).

I det siste har det kommet inn ønsker om å lese om han rare jeg møtte sist helg, noe jeg kvier meg litt for fordi jeg har såpass mye spesifikt på ham at jeg frykter at om han googler seg selv, eller om en fremtidig ingeniørarbeidsgiver googler ham fordi de ser etter en med et enormt kunstnertalent kombinert med nesten absolutt gehør, så vil dette innlegget være første treff. Jeg har ingen ønske om å såre noen, så jeg pleier å holde latterliggjøringen av andre til et minimum og heller la det gå mest utover meg selv. Selvironi har vel etter hvert blitt mitt varemerke, men jeg merker dessverre en sjelden gang at jeg lar denne tøysingen av meg selv gå så langt at jeg selv blir såret. Det er få ting som er så unødvendig og patetisk som å bli såret av sin egen spøk, det er jeg den første til å innrømme. Ikke kan jeg klandre noen for det heller. "Sa jeg nettopp at jeg var helt håpløst dårlig til å spille fløyte? Jeg er da søren ikke dårlig! Og vedkommende jeg sa det til har jo ikke noe grunnlag for å vite at det var en spøk. Nå kommer h*n til å tro at jeg er dårlig for all fremtid, og det med veldig god grunn." For man bør jo kunne ta det for god fisk når man har informasjonen direkte fra hovedkilden selv, men vit dette om meg, kjære lesere: Jeg mangler impulskontroll på akkurat det der. Jeg er i ett øyeblikk villig til å degradere meg selv ganske brutalt for å få noen til å le, men kan oppleve å angre litt i neste øyeblikk fordi jeg mest skulle ønske de syntes jeg dugde (her har autokorrekten forsøkt å endre til "sugde" to ganger, men jeg nekter å ta hintet) til noe.

Ikke bare har jeg en sjelden gang såret meg selv med min egen selvironi, jeg fikk også en kommentar for et halvt års tid siden i forbindelse med et innlegg om skostørrelser som lød slik: "Unnskyld at jeg sier det, men du klager over 39. Jeg kjenner en jente på 13 som bruker str. 42. Tror du hun føler seg ille eller?! Kan nesten ikke bruke jentesko. Tenk hvis hun hadde lest dette innlegget hvor forferdelig hun må føle seg?"

For meg er det to ting som blir temmelig absurd her. Det første er at vedkommende tror jeg klager over store føtter. Man må finne ubetydelige ting å tøyse med på en blogg som denne og i livet generelt. Jeg har ingen problemer med føttene mine annet enn at jeg syns litt synd på dem som må bære meg rundt hver gang jeg skal røre på meg. Det er også en god grunn til å holde fysisk aktivitet til et minimum. Føttene mine er faktisk ganske fine, og 39 er en helt vanlig størrelse for jenter. Jeg er jo også 177 cm høy, og hadde sikkert knapt klart å holde balansen med størrelse 36. Da hadde jeg vært hun med kjempesøte sko som hele tiden falt og ble påkjørt av trikken. Nå må alle dere som stadig blir påkjørt av trikken, eller er lojal venninne av en som pleier å bli det, for all del ikke bli såret her. Om jeg skulle sittet og skrevet at min ratio fot-høyde faktisk var mindre enn de fleste jeg kunne sammenliknet meg med, hvor hadde moroa vært da? Jeg tuller nemlig ikke om meg selv for å såre dem som er verre, og her er vi inne på punkt nummer to. Jeg har mange gode grunner til å synes godt om meg selv, så jeg er fullt klar over at jeg ikke taper enhver sammenlikning med hvem som helst. Det betyr ikke at jeg må være forsiktig med å si at halsen min er lang, føttene mine er store, jeg er en svime og hva enn annet jeg har tullet med, bare fordi enkelte har enda større føtter, fordi det finnes giraffer, eller fordi noen har et kromosom for mye og følgelig sliter litt mer enn meg som har vært heldig og fått en allright mengde med kromosomer. Jeg må kunne tulle om at jeg har vært hjemløs og arbeidsløs på én gang selv om det sitter en uteligger på hjørnet og er bittelitt lenger unna et tak over hodet og en stabil inntekt enn jeg selv var. Hvor går verden hvis man aldri kan tulle om seg selv eller tåle å bli tullet om? Eller enda verre - ikke tåle at andre tuller om seg selv?



Føttene mine

For å poengtere at det er lov å tulle om seg selv skal jeg føre på enda to punkter på min håpløsliste i denne posten. Det første hvor viktig jeg er for korpset, det andre er mine vinåpnerskills.

Jeg leste i leksikon den gangen man fremdeles leste i leksikon, om instrumentet fløyte. Der var en av beskrivelsene at det var så godt som umulig å variere styrkegraden når man spilte dette instrumentet. Som fløytist kan jeg avsløre at det er det ikke, men jeg skjønner veldig godt at alle tror det. Jeg er som tidligere nevnt andrefløytist i Lillestrøm musikkorps, og sannsynligvis korpsets minst viktige medlem. Det å spille andrefløyte oppleves for meg som å konstant være på prøvetid. Er det noe i veien med fløytelydbildet i korpset blir reaksjonen "Skal vi se, her er det noe som ikke stemmer - andrefløyte?" Etter å ha hørt andrefløytistene spille partiet alene et par ganger og stadfestet at jo, problemet ligger nettopp her, må andrefløytene legge ned en oktav. For dem som ikke vet hva det betyr så vil det si at man spiller de samme tonene bare i en mørkere versjon, og dette gjøres for at man ikke skal høres så godt og på den måten skjule problemet. Om det ikke fungerer å legge ned en oktav, enten fordi det allerede spilles i den laveste oktaven en andrefløytist kan spille i, eller fordi det selv i mørkeste oktav kan høres av dirigenten, får andrefløytistene beskjed om å la være å spille. På forrige øvelse spurte dirigenten om alle spilte på et bestemt sted i stykket, eller om det kun var notert i notene til førstefløytistene, hvorpå vi bekreftet for ham at her var det kun førstefløytene som spilte. "Bra", svarte dirigenten.

Styrkegradene i stykkene varierer mellom pianissimo, som er så svakt at det kun er førstefløytene som tør å lage lyd, mens vi andre mimer eller får beskjed om å ikke spille, og fortissimo, som er så sterkt at det kommer hørbar (selvsagt kun i betydningen at det er mulig å oppfatte lyden for det menneskelige øret) lyd ut av instrumentet. Jeg tror vi må tilbake på 90-tallet sist jeg virkelig spilte forte. Nå er det enten lyd eller ikke lyd, og jeg skjønner derfor leksikonbeskrivelsen fra tidligere. Det er ikke mye som skal til for å skjønne at om du ikke er på øvelsen eller aldri begynner i korpset i utgangspunktet så er det ikke mange som vil synes det mangler noe. Derimot er du hjertlig velkommen til å sitte på en stol midt inne i korpset med instrumentet på fanget slik at du er en del av korpsets medlemsstatistikk til tross for at lyden du bidrar med ikke er nevneverdig. En dag skal jeg bli noe mer. En dag. Jeg vet jeg kan.

Over til siste håpløshet for i dag. Jeg har en tendens til å ikke føle noe behov for å hevde meg i ting jeg ikke syns det er viktig at jeg kan. Jeg føler ingen nederlag når jeg spør pappa om å bytte hjul på en bil jeg forøvrig måtte ha lånt av ham i utgangspunktet da jeg ikke selv til dags dato har eid en bil. Jeg føler ingen nederlag om jeg ber noen andre om å åpne en brus etter å halvhjertet ha prøvd én gang. Står jeg alene hjemme og må åpne noe gir jeg meg ikke før jeg har fått åpnet det, selv om det hender jeg må gråte en skvett i desperasjon og negativitet, men det er fordi jeg trenger innholdet, ikke fordi jeg må bevise noen som helst fysisk styrke for meg selv. Jeg er glad i hvitvin, men hadde til gode å åpne flasken selv før sist helg. Jeg lar gladelig noen andre gjøre det, men alle satt så fornøyd og spiste den nydelige skalldyrmaten sin, og jeg tenkte at tiden var inne. Nå var det min tur. Jeg kjørte selvfølgelig på med friskt mot og brukte alle kreftene mine på å få skrudd spiralen på åpneren ned i korken. Det viste seg å være en utfordring for meg på lik linje med når andre sjekker hva de maksimalt får til i benkpress, men jeg gav ikke opp. Fra sofaen hørte jeg noen si "Det er nok meningen at du skal ta av det ytterste laget før du bruker åpneren." Sant det. Jeg har ikke akkurat fulgt interessert med når andre har åpnet viner tidligere, og det merket jeg nå. I korken var det boret, ikke en spiralform, men en sylinderform, en form som bare oppstår dersom man har smuldret istykker hele korken. Dette øker graden av utfordring ytteligere, så jeg ble naturligvis bare glad. Korken kom til slutt ut i tre av åtte hoveddeler og en del støv, og vinen ble helt over i en karaffel forbi restene av korken som vi gav opp å få ut. Det viste seg heldigvis at korkstøv i hvitvin bare gjør den enda mer raffinert og interessant, så jeg koste meg skikkelig med vinen den kvelden.


Nå håper jeg inderlig ikke det sitter noen og leser som blir skikkelig lei seg på vegne av sin tredjefløytistvenninne med vinkorkallergi. Til alle dere som sliter - det blir bedre. I mellomtiden tuller jeg litt med det.

Hva skal du bli når du blir stor?

Nå har jeg rukket å bli stor, og det jeg ble var molekylærbiolog. Det vil si, det er min formelle utdannelse. Og jeg skulle ønske jeg kunne få lov til å drive med det. Jeg savner et voksent arbeidsmiljø, jeg savner pipetter, p3 på laben, og det å kunne være på en lab med ordentlig utstyr uten femten ungdommer som motiveres av å sette fyr på mest mulig. Jeg har egentlig flere tanker om drømmejobben. En av dem er å jobbe med skriftlig formidling og populærvitenskap, en annen er å være med å lage morsomme show som omhandler biologi (ja, det er faktisk mulig), og en tredje er å jobbe i en gruppe som driver med noe spennende på laboratorium, uten at jeg trenger å utdype hva "spennende" er i denne sammenheng. Det er få jobber å søke på, men jeg gjør så godt jeg kan, uten arbeidserfaring og all ting. Jeg gir ikke opp. Det kan jeg ikke. For dette er nemlig hverdagen min nå:



Det er ikke bare-bare å være vikar, som dere sikkert har fått med dere allerede. Litt bedre kan det bli når man etter hvert blir litt bedre kjent med elevene. I nye klasser er det ikke helt uvanlig å bli møtt med gledeshyl og utbruddet som jeg for en tid tilbake ble møtt med: "Yes! Vikar! Det betyr: Ingen regler! :D" Eleven var så  overlykkelig, stakkars, at han klarte ikke roe seg ned igjen. Dessverre for både ham og meg tok han grundig feil, og jeg visste det ville bli en tung start på timen når jeg skulle forsøke å overbevise dem om hvor feil han faktisk tok. Jeg jobber i gjennomsnitt mer enn ¾ av skoledagen, og om hver av disse timene skulle vært leketimer hadde jeg gjort en ekstremt dårlig jobb.

En annen utfordring i skolen er at elever mener de kan diskutere enhver beskjed som kommer fra læreren. Eller i alle fall fra meg.
 












På slutten av arbeidsdagen...

 



Ja, så sånn er mitt liv. Nå vet jeg at det er en del elever som leser bloggen min innimellom, deriblant én som har spurt ca ti ganger om jeg kan hilse til ham på bloggen. Jeg syntes dette innlegget var en passende anledning for en sånn hilsen, så: Heisann, anonyme elev! Vedkommende hadde også et sterkt ønske om at jeg skulle plassere ham på en kjekkhetsskala fra 1 til 10. Det har jeg derimot ikke tenkt til å gjøre. Som lærer har man taushetsplikt og kan ikke navngi elever på en offentlig blogg, ei heller plassere dem på kjekkhetsskalaer. Derimot kan jeg kompansere ved å plassere meg selv på en kjekkhetsskala for menn. Jeg har fått tillatelse fra foresatte, som nå for tiden er meg selv.



Greit å ha formalitetene i orden. Tilbake til evalueringen. På bakgrunn av dårlig skjeggvekst, fravær av penis, smale skuldre, "man"boobs, brede hofter og sminkebruk gir jeg meg selv en 2-er på kjekkhetsskalaen. Sånn. Nå bestemmer jeg at det er leggetid. Etter en sjokoladebit. Og et glass whiskey påfulgt av en liten biltur. Neida.

For et korpsliv!
Musikk har vært min hovedhobby siden jeg var tre år og begynte å spille blokkfløyte. Da jeg var fire satt jeg og fulgte stille med på en fløytekonsert som gikk på tv, og da den var ferdig erklærte jeg for to stolte korpsforeldre at det instrumentet ville jeg også lære meg å spille. Jeg husker ikke denne hendelsen selv, så for meg oppleves det som at jeg alltid var ment å skulle spille fløyte. Fordi armene mine var ekstra lange også på den tiden fikk jeg lov til å begynne ett år tidligere på musikkskolen enn man ellers kunne. Mens jeg gikk der gikk jeg også i Norges beste skolekorps, som av uforståelige grunner likevel alltid havnet på sisteplass i hvert eneste norgesmesterskap. Jeg hørte det gamle skolekorpset mitt spille i kirken på julaften, og de må jo nødvendigvis ha tapt seg noe helt forferdelig, for sånn låt det jammen ikke den gangen vi tapte NM.


Pappa og jeg spiller sammen - 1994

Siden jeg ble voksen har jeg gått i flere korps, og i høst endte jeg opp i Lillestrøm musikkorps, som i alle fall var Norges beste frem til jeg begynte der. Nå visste ikke de i korpset om min turbulente og dramatiske hverdag som mislykket og hjemløs, så de var ikke spesielt fornøyd da jeg tok frem notene på øvelsen, og de, etter fasongen å dømme, kunne tenkes å ha ligget i fløyteesken en hel uke uten et eneste avbrekk. Det stemte dessverre på en prikk.

I prosjekt to hadde vi en gjestedirigent med en helt fantastisk imponerende indre rytme. Fordi han sikkert tenkte at teknikken i stykkene var lett å fikse for alle i korpset la han mer vekt på at vi fikk med oss hvordan hver eneste tone skulle spilles. Da hadde han nok ikke regnet med meg. Jeg får ikke med meg den ene aksenten (spilles med mer kraft enn de andre tonene) på den den ene tonen på første øvelse dersom notearket ser sånn ut:



For dem som ikke har noe erfaring med hverken korps eller noter, og likevel har lest trofast helt hit skal jeg nå gi et annet eksempel på den følelsen jeg satt med. Tenk deg at du skal kjøre bil i Tokyo for å plukke opp  en ny japansk kollega. Du får beskjed om å ta til venstre i en rundkjøring du sliter med å finne, før du videre i instruksen skal inn i et kryss og følge skiltene til カール·ヨハン. Du har to sekunder på deg til å finne ut hvilken fil du må ligge i for å komme til カール·ヨハン, før kaoset av biler plutselig beveger seg i rekordfart. Etter femten liknende scenarioer skal du finne kollegaen din som står ved veien i dress og stresskoffert, sammen med ørten andre japanere i dress og stresskoffert. Du begynner så smått å kjenne deg litt som en av disse koffertene når du oppdager at alle japanerne bare har atomiske forskjeller i ansiktet, og bildet du sitter med foran deg av mannen du skal plukke opp viser en solstråle på ferie, ikledd hatt, paraply og hawaiiskjorte, et bilde som sjefen i all hast hadde hentet ned direkte fra mannens Facebookprofil før du måtte dra. Du blir nødt til å erkjenne at bildet ikke kvalifiserer til noe annet enn artsgjenkjennelse, og i alle fall ikke ansiktsgjenkjennelse blant alle japanerne. Midt oppi dette kaoset, ett eller annet tilfeldig sted på veien skal du huske å se etter venninnen din og vinke til henne. Hun representerer en av de aksentene vi måtte huske på.



Jeg begynte altså min amatørkarriere i Lillestrøm på førstefløyte, og var veldig glad for det, men forspilte nok bokstavelig talt sjansen min på å ikke prioritere øving i mitt daværende kaotiske liv. Jeg rykket ned til andrestemme etter første prosjekt og rykker fremdeles stadig nedover, noe som ikke akkurat er en vellykket oppskrift på å opprettholde en sliten selvtillit. Nå er min største frykt å rykke ned til saksofon på rekken rett bak meg, så for å forhindre dét har jeg faktisk øvd en hel masse i juleferien.  For all del, saksofongruppa ser ut til å ha det kjempekoselig, men jeg kan jo ikke spille saksofon, så da ville det vel båret bakover til eufonium, tuba og til slutt slagverk, der de ville oppdaget at det eneste jeg har drevet med innen slagverkinstrumenter er triangel og sånne trepinner man kan slå mot hverandre, som jeg fikk en god del erfaring med i 1989.

Heldigvis holdt vår noe utalelsesmessig uheldige dirigent en tale som garantert var ment som en positiv pep-talk før jul så vi skulle bli inspirerte til å øve skikkelig godt allerede da, og ikke vente til rett før norgesmesterskapet i mars. Inspirert eller provosert  - Øvd har jeg i alle fall gjort i massevis. Får virkelig håpe det holder. Jeg klamrer meg i hvert fall fast om noen skulle prøve å dra meg bakover til tredje rad. Er det én ting jeg skulle ønske jeg kunne forandre ved meg selv så er det behovet for positive tilbakemeldinger fra andre for å synes godt om meg selv. Om jeg hadde stått bakerst i Norges beste amatørkorps og slått to pinner mot hverandre i en så presis firedelsrytme at man ikke skulle tro jeg hadde gjort noe annet, så ville jeg fortsatt ikke klart å synes jeg var flink til det med mindre noen andre syntes det. Er du ikke sånn selv så tenk litt over det her og nå hvor heldig du er som klarer å stole på deg selv.


17. mai 2009 i Sagene Janitsjars stolte uniform

Moralen på denne rotete visa er: Begynn i korps, dere. Det anbefales! Ikke la dere lure av det siste bildet!

Tilbakeblikk på nyttårsforsetter

2012 har vært et begivenhetsrikt år, både på godt og vondt. Som jeg skrev for et år siden måtte 2012 starte og ende ganske forskjellig, fordi jeg startet året som student i studentbolig og måtte nødvendigvis ende som arbeider eller NAV-snylter i en leilighet som SiO ikke har ansvaret for. Jeg skrev noen nyttårsforsetter for året som gikk, og nå er det på tide å se om jeg fikk til noe av det.

1. Finne et sted å bo. Forsøket på å oppfylle dette forsettet har definitivt involvert mer dramatikk enn de andre forsettene tilsammen. På et tidspunkt, i en situajon som minte mer om en galehustilværelse enn noe annet, fikk jeg beskjed om at jeg at jeg ikke kunne forvente å få hverken jobb, leilighet eller kjæreste hvis de som vurderte å ansette meg, selge meg en bolig eller mot formodning skulle bli glad i meg så hva jeg har skrevet her på bloggen. Et velmenende råd fra en voksen til meg: en ungdom som hadde forvillet seg langt ut på skråplanet. Jeg ble anbefalt å slette bloggen umiddelbart og oppsøke en psykiater. Det er tydeligvis ikke så enkelt for alle å forstå selvironi som man kanskje skulle trodd, men vedkommende får nesten ta seg en bolle - Bloggen består. Nå har jeg heldigvis endt opp på et hyggelig sted på Grünerløkka. Noen av elevene der jeg jobber spurte meg før ferien om det er sant at jeg bodde på skolen i en periode. Haha, så ille har det ikke stått til, selv for meg, selv om jeg bodde på sofaen til min beste venninne i en måneds tid. Jeg tolker det heller som at jeg er mye på jobb, og det er jo et godt tegn. I løpet av 2013 skal jeg kjøpe meg mitt eget sted, enten et lite kott i nærheten av sentrum, eller et bittelitt større kott langt utenfor allfarvei. Her er i alle fall rommet mitt nå (JEG HAR MIN EGEN TRAPP!):






Andreetasje på rommet - Walk-up closet




2. Komme i normal form. Det ville si at jeg skulle fra grønnsakstilstand til (kun) dårlig kondis, og jeg kan stolt fortelle her og nå at det har jeg klart. Måten jeg har lyktes på har rett og slett bare vært å la være å sitte å skrive masteroppgave dag ut og dag inn, og heller leve et gjennomsnittlig liv med ti minutters rask gange nå og da i løpet av dagen. I tillegg har jeg spist normalt, og selv om det tok meg et år å få tilbake normal magesekkapasitet og min vanlige BMI etter tre måneder med småspising av kun yoghurt og klementin foran masteroppgavedokumentet mitt, er jeg nå meg selv igjen. Dette året vurderer jeg å strekke det enda lenger. Kanskje jeg skal få en mellomgod kondis og bli sterk nok til klare å åpne bruskorker på første forsøk hver eneste gang jeg prøver. Men jeg tør ikke love noe. Jeg har jo ikke en gang joggesko.


3. Få en jobb. Dette er den jeg har failet hardest på av alle forsettene. Ikke bare har jeg ikke fått en studierelevant jobb enda, men jeg gjorde den enorme tabben å fortelle folk på jobben og andre steder at jeg ser etter jobber, så nå blir jeg spurt minst en gang om dagen om jeg har lyktes i mitt forsøk. Spesielt på fest blir dette et tema. Hver gang må jeg svare nei. Hver gang må jeg minnes på at jeg ikke har fått det til. I tillegg er de som gir meg vikartimer på skolen så innstilt på at jeg snart skal slutte at de ikke tør å gi meg for mye jobb. Så ikke bare vet jeg at jeg må være der jeg er en god stund til, jeg vet også at jeg akkurat overlever på de timene de unner meg fordi de ikke skjønner at jeg er dømt til å bli der lenge. Jeg ønsker meg så høyt en jobb innenfor det jeg faktisk har valgt å utdanne meg til. Jeg ønsker meg så høyt en arbeidskontrakt, bittelitt rettigheter som ansatt. Litt verdighet. Litt økonomisk trygghet. Litt lønn for strevet. Slippe å høre fra 14-åringer at det er jeg som burde koste gulvet der de har slengt epleskrottene sine, slippe å høre at jeg er så gammel at jeg nødvendigvis knapt kan høre frekvenser innenfor piccolofløyteområdet når jeg underviser i hørsel i naturfagstimen, slippe ungdommers what's in it for me-mentalitet og heller få æren av å samarbeide med folk som tar sin del av jobben like seriøst som jeg tar min. Og til slutt, å få lov til å savne lærerjobben litt. For det kommer jeg helt sikkert til å gjøre. Jeg elsker jo å formidle og forenkle kompliserte vitenskapelige prosesser. Jeg elsker å merke at noen forstår mer etter at jeg har forklart noe. Og når elevene er allrighte, så er de verdens beste. Da, da liker jeg jobben så utrolig godt. Og da tar jeg gjerne gratisundervisning for å hjelpe dem som vil ha hjelp. Det gir meg så utrolig mye.




4. Være positiv. Med alt som har skjedd i år har det til tider vært et vanskelig forsett å holde, og innimellom har jeg ikke tenkt positivt i det hele tatt. Jeg har fått erfaringer enkelte kanskje mener man kan vokse på, men som jeg godt kunne vært foruten. Likevel skal jeg gi meg selv en stor klapp på skulderen fordi jeg har vært flink. Jeg har vært så utrolig flink til å holde ut med alt som har vært vondt. Hvordan jeg har taklet det skal jeg være stolt av så lenge jeg lever.


5. Just do it. I fjor innrømte jeg at jeg var en pyse. Jeg har hatt lett for å ta de tryggeste valgene fordi det innebærer mindre styr og jeg vet at alt da går sånn passe bra. Jeg nevnte at jeg gjerne skulle dratt til Roma på kurs denne sommeren, men at det var typisk meg å bli hjemme og pliktoppfyllende lete etter et sted å bo. Men jeg dro. Og har aldri angret på det. Det var en fantastisk avslappende sommer med hyggelige opplevelser og jeg sitter igjen med koselige minner og en god venninne. Riktignok fulgte jeg ikke just do it-innstillingen min da jeg ble bedt på en blind date. Jeg fikk en litt dårlig magefølelse i tillegg til at jeg nylig hadde lagt merke til noen som senere skulle vise seg å ville være kjæresten min. Heldige meg. Enda jeg som skriver denne bloggen. Det er nok på tide å ta seg en bolle til, for enkelte.

Ja apropos, å få kjæreste var ikke på noen forsettliste, skrev jeg i fjor. Men så skjedde det likevel. Etter den statistikken å dømme bør vel egentlig forsettlisten min være tom for 2013. Da går kanskje alt i oppfyllelse. Derfor fjernes nå "få studierelevant jobb", "kjøpe leilighet", "trene mer", "just do it" og et forsett til som er nytt av året og fjernes fra listen med en eneste gang: "bli flinkere til å øve på korpsstykkene så dirigenten i korpset kan forsette å være stolt og positiv".

2013 blir et bra år. Kjenner dere ikke det, dere også?

Et blogginnlegg om jul

Det hendte i disse dager, et par tusen år etter at Kvirinius hadde takket for seg som landshøvding i Syria og Josef for lengst var registrert som innbygger i Nasaret, etter å ha godtatt befalingen fra datidens keiser Augustus og spasert 130 km til Betlehem (se reiseruteforslag, muligens med litt mer bompenger enn på Josefs tid, lenger ned) for selve registreringen, samme dag som han ble stefar til en av verdens mest kjente personer. Det hendte altså drøye to tusen år senere - Cathrines jul 2012. Et blogginnlegg som mest sannsynlig ikke vil bli opplest om to tusen år verden rundt for millioner av mennesker, men forhåpentligvis vil bli lest i dag og kanskje de nærmeste dagene av en ti-tyve stykker. Det holder i massevis for meg.


Dommedag har passert med lite dramatikk og betydelig bedre vær og færre romvesner enn det som opprinnelig var meldt av indianere enda tre tusen år før Kvirinius og Josef nøt livet i eksotiske Midtøsten, og jeg sitter her for å dele noen tanker om julen, som seg hør og bør når det er jul, jeg har en blogg, og siste innlegg ble skrevet for nesten en måned siden.

Det viktigste først. På Facebook har det florert av julekort den siste måneden. Ingen av dem kommer fra meg, men jeg har så klart blitt veldig inspirert, så jeg legger ut mitt her isteden. Først må jeg nesten fortelle for dem som ikke har dyr selv, at dersom man har et dyr, så er det dyret som skal på julekortet. Er man gift, har samboer, venner eller et liv utenfor dyrene SKAL DETTE IKKE FREMKOMME AV JULEKORTET. Meget viktig. Til nøds får man være med selv. Når jeg er hos mamma og pappa har jeg et dyr som heter Nala. Visst nok er hun av arten Felis catus (katt), men ser mer ut som en veldig stor, sort Oryctolagus cuniculus hybelus (hybelkanin). I tillegg har jeg en kosegris (Grisen: kan leses om her), som ikke eeegentlig er levende. Disse to blir med på mitt Facebookvennerinspirerte julekort her på bloggen i år.


Jeg og Nala gledesstrålende foran juletreet.


Plutselig fikk Nala nisseluen nedover hele ansiktet! I had absolutely nothing to do with it ;)


Litt furten etterpå.


Grisen måtte også til pers.


Og så skjer det samme igjen! Nisseluen skled nedover det glatte bomullsansiktet til en intetanende gris.


Bare plunder med den nisseluen.

Så gjenstod bare å velge ut de aller, aller beste bildene og sette det sammen til et nyyydelig julekort.


Tadaaa!

Hadde dette vært på Facebook ville jeg så klart fått ekstremt mange likes fra alle andre som har hybelkaniner og grisekosedyr.

Ikke bare julekort, gaver hører jo også julen til. Jeg surfet litt rundt på Internett før jul for å få litt tips til hva jeg kunne gi til venner og kjære. I den forbindelse kom jeg over en del ting som man etter min mening FOR ALL DEL ikke må gi bort i julegave, til tross for at det ble anbefalt på det sterkeste av nettsideeierne, og disse tipsene tenkte jeg å dele med dere nå. Jeg kunne ikke dele disse tingene med dere før etter jeg selv hadde mottatt alle gavene mine i frykt for å såre noen som hadde gitt meg noe på nei-listen. For jeg mener bestemt og til evig tid, eller eventuelt til neste dommedag, at det er tanken som teller.


Derimot har jeg et ekte julegavetips - Kosepose. Konseptet er å fylle en pose, gjerne en pappose, med ting som er skikkelig kos å få, selvfølgelig tilpasset den du gir det til. For eksempel pysj, tøfler, gode sokker, musikk, dataspill, kroppspleieprodukter, film, te/kaffe, gavekort på massasje (enten på SPA eller fra deg selv - sistnevnte passer kanskje best til kjæresten, og blir en smule mer kleint til et vennepar.)

Faktisk fikk jeg selv en slik gave i år. Inkludert i den gaven lå en utprintet versjon av planleggingstullesamtalen mellom de to jeg fikk gaven av. Den ble lest høyt (av meg) for familien på julaften før jeg hadde lest gjennom den og sjekket om den var familievennlig. Jeg burde kjent venninnene mine godt nok til å ha skjønt at den trengte kontrollering før opplesningen, men det glemte jeg altså i et lite, naivt øyeblikk.

Så nå er jeg ikledd en gjennomsiktig julenissepikedrakt og har kondomer på alle fingrene, tærne, på ørene og nesen. Dere skulle sett  meg. Med det ønsker jeg dere en riktig god jul!

Den utrolige (men sanne) reisen
På fredag skulle jeg og kjæresten min (I know, right? Vet om bloggen gjør han også, og likevel liker han meg. Helt utrolig ) til en venninne på ost- og vin-kveld. Vi skulle fra øvre Grünerløkka til Ammerud, og det skulle vise seg å bli en noe lang og ekstremt spesiell reise. Etter bare noen skritt fikk jeg øye på en sammenrullet, liten kropp midt i avfallet til bygningsarbeidet i gaten. Det var vått, sølete og litt for kaldt for et utendørs pysjamasparty, så vi så ingen annen råd enn å vekke damen og spørre om hun trengte legehjelp eller bare reisefølge dit hun skulle.

Dessverre var damen fra Mo i Rana, og det var klin umulig å skjønne noe av det hun sa. Det er selvfølgelig muligheter for at hun hadde 8 i promille, eller var høy på noe annet, og at Mo i Rana-dialekten egentlig er forståelig for oss på Østlandet også, men uansett årsak føltes samtalen som den fant sted mellom to mennesker og en nyfødt gris, som dessverre ikke var like flink til å snakke som heldiggrisen Babe. Det eneste vi forstod var at hun kom fra Mo i Rana, og at hun skulle til "Enga". Vi støttet henne nedover i 0,1 km i timen på hver vår side, mistet to trikker på 30 meters strekning, og fikk plassert henne på et ledig sete ved siden av en fremmed mann. I løpet av de 13 minuttene reisen nedover mot Jernbanetorget tar rakk hun å sovne så tungt over den lykkelige mannen ved siden av at hun bare var en hårsbredd fra alvorlige komatilstander, og var nærmest umulig å vekke da vi kom frem. Det trengtes noen knuff i siden, en pekefinger i pannen (?) og to sterke menn til å hale henne ut derfra. Et par timer senere hadde vi kommet frem til Byporten (10 meter unna) og fikk plassert henne på en benk i et busskur. Etter å ha avtalt med en tilfeldig ventende på Vålerengabussen at han skulle hjelpe henne på og få noen andre til å lempe henne av igjen på riktig stopp var vi frie og kunne gå i menneskelig tempo ned til t-banen.

Resten av turen burde gått fullstendig smertefritt så mye god karma som vi hadde opparbeidet oss den siste timen. Men nei. Vi mistet akkurat banen videre til Ammerud og satte oss ned for å vente 15 minutter på neste bane. Vi vurderte å gå ut for å ta bussen isteden, men kom til den konklusjon at banen uansett var raskere og tok oss nærmere målet. Det skulle vise seg at det ikke kunne vært en mer gal konklusjon.

Da vi gikk på neste bane fikk vi beskjed over høyttalerne at det var full stans mellom Carl Berner og Grorud. Ligger Ammerud på den strekningen? Yes, indeedio. Av på Carl Berner bar det for å finne den bussen vi opprinnelig vurderte å ta. Nå var det derimot 500 andre som også vurderte å ta den, og vi hadde ingen sjans i verden til å komme oss på. Turen endte derfor med en taxitur til en verdi av nesten 400 kr, som Ruter garantert ikke kommer til å betale for. Jeg har kjent Ruter såpass lenge nå at jeg må bøye meg i støvet dersom de har tatt en helomvending og blitt menneskelige. I det minste kom vi til slutt frem. Jeg frykter at det samme ikke kunne sies om den slitne damen. Kanskje sitter hun og sover på 37-bussen den dag i dag.


En liten oppsummering for enkelhets skyld












Les mer i arkivet » April 2016 » Januar 2016 » November 2015

Cathrine

30, Oslo

Denne bloggen handler om livet som psykisk frisk og alle utfordringene knyttet til det.
besøker bloggen nå.

Bloglove me



Arkiv