Sko - enhver kvinnes lidenskap?

Jeg har aldri vært opptatt av sko. Jeg har faktisk alltid hatet de byturene der oppdraget er å finne et par sko for sesongen. For jeg kjøper bare ett par, og de må passe til det meste, og ikke gi gnagsår. Det sier seg selv at jeg da ikke leter blant de kuleste skoene. Jeg har vært innom noen rosablogger og sett bilder som presenterer hele deres voldsomme skosortiment. Ok, kanskje bare de høyhælte skoene, men dem er det til gjengjeld 250 av. Par, altså. Selv har jeg akkurat talt alle mine, og det ble 21. Sko. Ikke par. Og det inkluderer gummistøvler, bunadssko, tøfler, støvletter, pensko, tøysko og den ene skoen jeg sitter igjen med etter en fest i vinter der gjestene mente de kunne ta de skoene de hadde lyst på som de fant i gangen, og aldri levere dem tilbake. Så de tok den ene min, og jeg måtte gå hjem med én sko i str 39 og én lånt (ikke stjålet) støvel i størrelse 47, som min (stadig vekk nevnte) minste venninne lurte på om passet. Jaja, min sko og den åtte størrelser for store støvelen føltes omtrent helt likt. Ingen merkbar visuell forskjell heller. Det var mitt eneste bruksskopar på den tiden som brått og dramatisk ble skilt fra hverandre, og den skoen jeg satt igjen med ble aldri seg selv igjen. Bunadssko og tøfler var dårlige substitusjoner, og jeg forbannet det mennesket som tvang meg til å gå til innkjøp av et annet par.

En av grunnene til at jeg ikke har likt skoinnkjøp kan være at alle sko som ser så utrolig søte ut der de står i størrelse 36 blir det helt motsatte i min størrelse. Hele familien min består av små mennesker med tilsvarende små føtter, og jeg kunne like godt vært adoptert. Fra jeg var tretten og ut tiden jeg bodde hjemme ble ikke skoene mine forvekslet med min søsters (størrelse 35,5) eller min mors (størrelse 37), men derimot med min fars (størrelse 42). Utallige ganger har pappas sko blitt satt frem til meg, eller han har prøvd å ta på seg mine. Dere lurer kanskje på om jeg og pappa har for vane å kjøpe like sko - nei, heldigvis. Han får ha mokkasinene sine i fred. Det er verre når hele familien har like gummistøvler.


Dette er meg iført ved siden av noen gummistøvler som søsteren min sannsynligvis ennå ikke har vokst inn i.

Nå for tiden hender det en sjelden gang at også jeg har lyst på fine sko som for en gangs skyld passer til det jeg har på meg. Jeg er nemlig ikke blind, jeg ser når noe passer eller ikke passer, men har man bare ett par så har man bare ett par. Dessverre utarter gjerne butikkturene seg på samme måte hver gang. Jeg får øye på et par kjempesøte og feminine sko, som dette her:



Jeg spør om de har dem i 39, damen i butikken svarer "Selvfølgelig!" og kommer smilende tilbake fra lageret med disse:



Jeg prøver dem på og de sitter som et skudd.

Jeg ser bort på skoene i hyllen i størrelse 36, og deretter ned på de jeg har på meg. "Jeg tror jeg må tenke litt på det", sier jeg. "Helt i orden! Om du vil kan vi holde dem av et par timer", svarer damen blidt. Det kan jo tenkes at Melvin Tix kommer innom i løpet av de to timene, men sannsynligheten er ikke særlig stor, og jeg er villig til å ta sjansen.

 6 kommentarer ♡

Julie

13.08.2012 kl.19:55

Jeg prøver å innbille meg at det er omtrent som med spiseforstyrrelse, det er bare jeg som syns mine sko i str 39 ser store og klønete ut. For alle andre ser det ut som de er i str 36. It works!

Cathrine

14.08.2012 kl.00:57

Julie: Ja, det var en lur teknikk :) Det er egentlig bare i skobutikker jeg tenker over det, men det er sikkert fordi mine potensielt fremtidige sko står ved siden av noen som er halvparten så små der grad av søthet er omvendt proporsjonal med størrelsen.

Bigfoot

14.08.2012 kl.17:13

Jeg kjenner meg veldig godt igjen, bare at jeg bruker størrelse 40. Jeg vil si 95% av gangene jeg har dratt for å kjøpe sko har jeg kommet hjem tomhendt. Enten fordi jeg ikke fant noen som tilfredsstilte mine krav (jeg er veldig kresen, de skal være så vanlige som mulig og kunne brukes til "alt"), eller fordi jeg har samme erfaring som deg: små, søte i skohylla, svære klumpete klovnesko når butikkdama kommer med dem fra lageret.

Den tida det var lettest å kjøpe sko uten å ha dette problemet, var for en del år siden da jeg var yngre og slengbukser var "in". De buksene skjulte jo store deler av skoa. Men, jeg går heller barbeint (eller i sokkelesten, for føttene mine ser mye større ut uten sokker enn med) enn å måtte bruke slengbukser for å kunne bruke de skoa jeg vil.

Fant bloggen din tilfeldig og følte for å legge igjen en kommentar da jeg kjente meg så godt igjen. :)

Cathrine

15.08.2012 kl.12:31

Bigfoot: Så hyggelig at du la igjen en kommentar! Haha, ja jeg likte da det var masse bukser som var såkalt bootcut og skjulte litt av skoen så foten virket mindre. Jeg kledde også det :P

24.11.2012 kl.21:48

Unnskyld at jeg sier det, men du klager over 39. Jeg kjenner en jente på 13 som bruker str. 42. Tror du hun føler seg ille eller?! Kan nesten ikke bruke jentesko. Tenk hvis hun hadde lest dette innlegget hvor forferdelig hun må føle seg?

Cathrine

25.11.2012 kl.00:46

Anonym: det er selvfølgelig leit for henne at hun ikke er fornøyd med føttene sine, men det kan jeg dessverre ikke ta hensyn til her. Dette er ikke noen hjelp til selvhjelp- eller veien til en bedre selvfølelse-blogg. Det er en selvironisk blogg ment for å underholde og gi andre en god latter (som den også stort sett gjør). Jeg overdriver mine negative attributter og kommer til å fortsette sånn. Det vil alltid være noen som har større føtter enn meg, lengre hals enn meg, dårligere stedssans enn meg osv. Det er ikke mitt problem at de ikke selv klarer å se humoren i det. Folk burde lære seg å ta seg selv litt mindre høytidelig. Og de som blir såret av å lese om min tøysing om meg selv, de burde rett og slett la være å lese det jeg skriver og heller snakke med en god venninne om sitt store problem. Det er det jeg gjør om et problem blir for vanskelig til å kunne bearbeide med en spøk. Lykke til til venninnen din! :)

Kommentér or be square

hits