Flaut eller ikke?

Hva som gjør noen flau vil naturlig nok variere avhengig av hvem du spør. Men jeg er ganske sikker på at mitt eget mønster er litt utenfor normalen og tenkte derfor å ta noen eksempler her for å illustrere det.


FLAUT:

1. Jeg syns forkortede ord som slutter på "is" er flaut. Jeg aner virkelig ikke hvorfor. Tennis er ikke forkortet og dermed ikke flaut, men "veggis" og "baris" er helt grusomme. En stund hadde jeg også litt problemer med "kompis", men det har bedret seg. Jeg forstår ikke hva det er som gjør at disse ordene er så vonde, men jeg klarer altså ikke bruke dem uten å bli flau.

2. Kallenavn er også flaut. Det er for så vidt greit når andre bruker kallenavn på meg, og dem jeg har hatt fra jeg var liten syns jeg bare er koselige. Men jeg blir veldig ukomfortabel av å måtte kalle andre for noe de ikke heter. Problemet kommer jo når noen med et vanlig navn av absolutt alle andre blir tiltalt med et merkelig kallenavn sånn at jeg skiller meg veldig ut ved å bruke det vanlige navnet. Jeg vil jo ikke høres ut som den strenge moren deres heller. På Jodel var det en gang noen som ba om tips til "supersøte kallenavn" hun kunne bruke på den nye kjæresten sin. "Herregud", tenkte jeg, "det er en grunn til at folk har navn". Så så hyggelig og samfunnsmessig innretningsvillig er jeg, da.

3. Min flauhet strekker seg videre utover i ordriket, for mitt siste punkt på denne listen tar for seg det ekleste, mest irriterende og kvalmeste ordet jeg kjenner: "typen" *grøss* Jeg ble for øvrig på et tidspunkt bedt av en jeg på den tiden i teorien kunne kalt "typen" om å aldri mer si ordet "anuspensel". Jeg hadde så klart ikke kalt ham "anuspensel" (ref. punktet om kallenavn), men hadde snakket ufortrødent og filterløst om min daværende jobb, som var ganske anuspenselrelatert. Jeg lovet å aldri si det foran ham igjen og har holdt løftet mitt. Likevel, hadde jeg stått overfor et noe urealistisk dilemma på den tiden, hadde jeg kalt ham "anuspensel" fremfor "typen". He dodged a bullet, det innser jeg.


IKKE FLAUT

1. Året før jeg skulle begynne på ungdomsskolen hadde jeg og en venninne lyst til å ta oss en skitur. Mest sannsynlig var det min idé at vi skulle ta denne turen på miniski. Ikke én miniski hver slik de kule kidsa ville gjort, men to miniski hver og vanlige langrennsstaver. Nederst i veien møtte vi en gutt i klassen som var en del kulere enn oss. Han lo vennlig og utbrøt "Jeg kunne forventet dette av deg, Cathrine". Han snudde seg lattermildt mot venninnen min og fortsatte: "...men virkelig ikke av deg, Synnøve". Jeg var nok, ikke helt overraskende, den minst kule av alle man kunne sammenlikne meg med. Det var helt greit for meg.

2. Mange syns det er flaut å falle eller fysisk dumme seg ut offentlig. Der er derimot jeg ganske avslappet. En gang i fjor da jeg skulle gå fra t-banestasjonen i nærheten av noen venner og ned til deres leilighet, var det veldig glatt under nyfalt snø. Dette resulterte i at jeg, som overhodet ikke hadde senket farten, skled og falt rett på ryggen. Det gikk så klart noen rett bak meg som lurte på om det gikk bra. Det gjorde det jo, så jeg reiste meg udramatisk og gikk videre. Jeg hadde vel uten å underdrive tatt ca. to skritt til da nøyaktig det samme skjedde igjen. "Dette blir jo bare for komisk", tenkte jeg, og gledet meg litt til å fortelle vennene mine om det. Det store, mørke blåmerket jeg kjente vokse frem på rumpa var det eneste som plaget meg. Min sjokkerte og sikkert litt, i alle fall på mine vegne, flaue tilskuer spurte ikke hvordan det gikk denne gangen, men det var jo tydelig at jeg i alle fall hadde overlevd.

3. En morgen for noen få dager siden var jeg på vei til Majorstuen og hadde litt dårlig tid til en avtale. Ikke dårligere enn at jeg kom til å rekke avtalen fint, men jeg hadde ikke beregnet tid til en, for mange, altfor velkjent ekstratur innom Borgen stasjon. Derfor var det viktig at jeg kom meg av på Majorstuen. På vei av var det noen som prikket meg på skulderen og pekte bort på en refleks som lå på gulvet ved setet der jeg hadde sittet. Ganske riktig, den var min. Et lite nanosekund vurderte jeg om jeg skulle forlate refleksen, siden jeg var redd for å måtte være med videre til neste stasjon, men jeg bestemte meg for å hente den.

Hjernen jobbet på autopilot fra dette øyeblikket, og antakeligvis for å spare mest mulig tid, snudde jeg meg før jeg hadde reist meg ordentlig opp, og løp krumrygget som en sint okse mot utgangen. Jeg har tross alt en lang rygg å rette opp, ikke sant - man sparer tid der man kan. Jeg kom ikke så veldig langt før det sa pang og jeg innså at jeg hadde krasjet med pannen først rett inn i den stolpen i midtgangen som folk vanligvis holder seg fast i. I ettertid har jeg sett at denne stolpen absolutt ikke var plassert på min vei ut av vognen dersom jeg hadde løpt i en rett linje, som jo strengt tatt er den smarteste veien å velge når tiden er knapp.

Jeg kunne nå sagt at jeg kom meg ut rett før dørene ble lukket, men det ville vært løgn, for dørene var åpne i sikkert 20 sekunder etter at jeg hadde gått av. Jeg hadde altså hatt tid til å rette den lange ryggen min helt opp for så å speide rolig etter utgangen og beregne korteste vei før jeg spaserte rolig ut med refleksen i hånden uten å krasje i en eneste stolpe. Isteden satt et overrasket publikum tilbake, mens jeg, etter å ha skjent kraftig og krasjet inn i stolpen, tumlet av med en voksende kul i panna. Dagen kunne bare gå oppover fra da av. Men flaut? Merkelig nok ikke.



 1 kommentar ♡

Ragnhild

19.03.2017 kl.20:20

Hei!

Dette er en litt random kommentar, men jeg kom over bloggen din da jeg googlet etter "heve senket tak". Jeg har nemlig vært på visning i dag der jeg mistenker at taket er senket. Hvordan sjekket du at ditt tak var det? Gjorde pappaen din alt eller leide du inn folk? Har du noe peiling på kostnader? Om jeg kjøper har jeg veldig lyst til å sjekke det uten at jeg ødelegger for mye. Gården er fra 1890 - Grunerløkka.

Blir veldig glad for svar :)

Kommentér or be square

hits